Sjansespill om tortur

Av Kristin Rødland Buick, redaktør

Kanada har som Norge inngått en bilateral avtale med Afghanistan for å sikre at alle fanger ISAF-styrkene overleverer til den afghanske etterretningstjenesten behandles humant. Slike avtaler forutsetter at norske myndigheter stoler på at afghanske myndigheter følger avtalen. Når det nå foreligger dokumentasjon på at tortur brukes mot fanger etter at de er overlevert til afghanske myndigheter, strider det imot selve premissene for avtalen.

Torturen var kjent allerede da Norge inngikk avtalen med Afghanistan 20. oktober 2006. Behovet for å inngå avtalen kom fra en reell frykt for at fangene ikke skulle behandles humant etter overlevering. Men dersom det foreligger en reell frykt for tortur, forplikter stater seg under internasjonal rett til å ikke overlevere personene. Non-refoulement-prinsippet i FNs torturkonvensjon, som Norge har ratifisert, forbyr stater å overlevere eller returnere en person til andre stater der det er vesentlig grunn til å tro at personen risikerer å bli utsatt for tortur.

I stedet for å verne om menneskerettig­hetene til personene som tas til fange, rettferdiggjør avtalene overlevering av personer til myndigheter som det ellers ville bli regnet som en risiko å overlevere til. Slik undergraver avtalene forpliktelsene alle land har under internasjonal rett.

Amnesty har diskutert fangeoverleveringen med norske myndigheter helt siden Norges militære deltagelse i Afghanistan startet i 2002. Fra å nekte for å ha tatt fanger, via å fraskrive seg alt ansvar for overleverte fanger, har norske myndigheter i løpet av fire år kommet til en erkjennelse om at det er viktig å sikre en human behandling av fangene. Det er et fremskritt.

Nå innrømmer forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen overfor AmnestyMagasinet at norske myndigheter er bekymret for at forpliktelsene i fangeavtalen ikke etterleves. Samtidig sier hun at «ikke i noen av disse tilfellene (der norske styrker overleverte fanger) var det imidlertid noe som skulle tilsi at de overleverte personene ikke ville bli behandlet i samsvar med folkeretten etter overlevering.» Norske myndigheter er i ferd med å «gå igjennom alle forhold knyttet til hvorledes personer som er overlevert fra norske styrker skal følges opp i praksis.»

Men overleveringen skal fortsette. Er det likegyldighet eller frykt for å bli sett på som vanskelig i NATO og av USA som ligger til grunn for slike selvmotsigelser? Ved å fortsette overleveringen tar norske myndigheter sjansen. Anne Grethe Strøm-Erichsen sjanser på at ingen blir torturert og dermed også at ingen norske soldater ufrivillig bidrar og kan ansvarliggjøres for denne torturen.

Leder, publisert i AmnestyMagasinet 2007/3.