Sharia: Gir kvinner skilsmisse

Sharia, som de islamske lovene kalles, er i den islamske læren regnet som det ytterste uttrykket for Guds vilje. Ordet «sharia» betyr egentlig «veien til vannhullet». Det vil si veien til Gud, som er livets kilde. I «veien til vannhullet» ligger ideen om en fleksibel lov, ettersom det kan finnes mange veier til det samme vannhullet.

Loven behandler både forholdet mellom mennesket og Gud - menneskenes religiøse plikter - og forholdet mellom menneskene, det menneskelig samspill. Sharia omfatter blant annet lover for strafferett, familie og privatliv, økonomiske og sosiale relasjoner.

Sharia utviklet seg i århundrene etter profeten Muhammed og bygger hovedsakelig på Koranen og såkalte hadither. En hadith er en fortelling om profeten, noe han sa, gjorde, eller som han frarådet eller ga sitt samtykke til. Hadithene begynte å spre seg, fordi muslimene trengte disse fortellingene som forklaringer til de vanskelige korantekstene.

Frem til 1200-tallet eksisterte det mange ulike lovskoler i forskjellige deler av den muslimske verden. De skilte seg hovedsakelig fra hverandre ved hvilke rettsprinsipper de la vekt på, men også den sosiopolitiske og geografiske konteksten var viktige for utviklingen av de konkrete lovene.

Prinsipper for lovtolkning varierer også. Innen sjiismen har for eksempel de lærde en sterkere stilling enn i sunnismen. Enhver sjiamuslim er pålagt å følge en spesiell lærds tolkning. Derfor ble Ayatollah Khomeinis fatwa over Salman Rushdie gyldig for de sjiamuslimene som hadde Khomeini som religiøs autoritet. Det samme gjelder ikke for sunnimuslimene.

Selv om sharia ofte forstås som den «guddommelige lovgivningen», er de fleste lovene tolkninger av åpenbaringene i Koranen og hadithene. Derfor er sharia-lovene i prinsippet foranderlige. Dette er i motsetning til den generelle antagelsen om at islamsk lov er statisk og uforanderlig.

I de enkelte muslimske land finnes forskjellige lover. I Iran, Saudi-Arabia, Sudan, Afghanistan og deler av Nigeria, anvendes sharia-loven i større eller mindre grad. I de fleste muslimske land er det kun i familielovgivningen at sharia fremdeles brukes, og den blandes med lokale tradisjoner. I enkelte land finnes også lover som har sitt utspring i vestlige land.

Dette er ikke merkelig ettersom sharia ikke er en enhetlig lov som kan rommes i én enkelt lovbok. Selv innenfor samme lovskole finnes det utallige prinsipper og lover, der det tas hensyn til tid, sted og kontekst. Dette åpner for at hvert land kan bruke de prinsipper og lover som passer til deres situasjon.

Den iransk-britiske forskeren Ziba Mir-Hosseini hevder at sharia-loven endret karakter da den ble kodifisert for å fungere som statslov i forskjellige muslimske land på 1900-tallet. Inntil da hadde sharia eksistert mer som et etisk system der den enkelte utfra eget religiøst engasjement, kunne velge å følge de moralske forskriftene eller ikke. Men nå ble sharia et ufleksibelt lovsystem med faste lover og regler som varierer fra land til land.

Sharia har et mannlig perspektiv, fordi det er menn som har tolket de hellige skriftene. Mennenes rettigheter har derfor fått et fortrinn framfor kvinnenes. Et eksempel på dette er at kvinners rett til å ta ut skilsmisse har hatt en tendens til å «komme bort» i tolkningsprosessen, selv om denne retten er garantert både av Koranen og av hadith-litteraturen.

Sharia er også et uttrykk for kollektiv tenkning, der kollektivets beste står over individets rett. Dette viser seg, foruten om i loven om skilsmisse, blant annet i lovene om homoseksualitet og ekteskapsbrudd. Der er samfunnets «beste» - det vil si «lov og orden» - satt høyt.

I sharia-loven om utroskap finnes prinsippet om at fire vitner må ha sett selve seksualakten for at mannen og kvinnen skal kunne straffes. Mange lærde hevder at dette er nærmest umulig. Derfor ser de loven som forebyggende, den skal hindre at man er utro på grunn av redselen for å bli straffet. Om det derimot finnes færre enn fire vitner, skal de vitnene som står frem straffes for sladder.

Det finnes ingen koranisk tekst om steining som straff for ekteskapsbrudd. I hadith finnes steiningsstraffen kun for en kvinne som selv valgte og krevde å få straffen utført. Steining kan derfor sees som en religiøs «renselse», en konsekvens av individets ønske om å «rense» seg fra verdslige synder her på jorden og dermed slippe straffen i det neste livet. Det er en sak mellom individet og Gud, og ikke - som tilfellet er i sharia-loven - en straff der kollektivet går inn og handler.

I Nigeria har innføringen av de islamske straffelovene politiske overtoner som følge av spenningen i de etniske forholdene i landet og maktbalansen mellom de forskjellige religiøse grupperingene. Steiningsstraffene er et eksempel på at lokale patriarkalske tradisjoner virker inn i tolkningsprosessen. I et tilfelle ble ikke en kvinnes påstand om voldtekt tatt hensyn til, til tross for at det i følge sharia-loven kun er mannen som skal straffes i voldtektssaker.

De tradisjonelle lovskolene er preget av en kollektivistisk tankegang. Ideen om individets rettigheter har fått en mer markert plass i muslimenes bevissthet etter deres møte med nye kulturelle strukturer enten i migrasjonssituasjonen eller gjennom de globale mediene. I dagens islamske debatt har det blitt åpnet opp for nytolkninger av Koranen og hadith, og det finnes en svak trend som setter individet i sentrum. Selv om denne trenden er ny og ikke helt har slått gjennom, kan den komme å spille en større rolle i fremtiden. Særlig når andre og tredje-generasjons muslimer, som har gått gjennom hele det vestlige utdanningssystemet der menneskerettighetstenkningen har en fremtredende rolle, vil forsøke å finne løsninger på hvordan man kan leve islam i det vestlige samfunnet.

Les mer

• Shirin Ebadi: Iranere må bestemme selv