Sexslaver på Balkan

Kvinner fra fattige land i det tidligere Sovjet-unionen og Øst-Europa blir kidnappet av velorganiserte mafiabander og smuglet inn i Bosnia. Her blir russiske prostituerte arrestert. Foto: EPA/Scanpix.

Sarajevo. Ved første øyekast er krigen som gjorde Bosnia synonymt med borgerkrig, ødeleggelse og etnisk utrenskning langt unna. I hovedstaden Sarajevo som gjennom tre års serbisk beleiring ble bombet til det ugjenkjennelige, har livet igjen inntatt caféer, butikker og gateliv. Hus blir gjenoppbygget og fasader pusset opp, og flyktninger vender tilbake i takt med at krigen blir et stadig fjernere minne.

Men bak glitrende fasader på bordeller og moteller med lumre navn som «Romanse» og «Diskresjon» langs veiene i Bosnia, fortsetter en av de mest umenneskelige forbrytelsene fra krigens tid. Her holdes tusenvis av kvinner i fangenskap som sexslaver og tvinges til å arbeide som prostituerte. I mange tilfeller er det unge jenter fra fattige østeuropeiske land som Romania, Moldova og Ukraina som har blitt kidnappet av velorganiserte mafiabander og smuglet inn i Bosnia der de har blitt solgt til bordelleiere.

Det er ofte håpet om en bedre tilværelse i Vesteuropa som har fått jentene til å svare på jobbannonser for arbeid som serveringsdamer eller barnepiker i Vesteuropa. Vel fremme har de blitt bedøvet og fratatt sine pass, hvoretter de har våknet opp i Bosnia og blitt solgt som sexslaver.

Slavebasarer

Et senter for denne typen handel er det såkalte Arizonamarked i det nordøstlige Bosnia på grensen til Serbia. Markedet ble opprettet av den amerikanske hæren som et møtested der Bosnias tre etniske grupper som hadde bekjempet hverandre, kunne møtes på nøytral grunn for samhandel.

Utover alle slags smuglervarer fra mat og drikkevarer til olabukser og gressklippere som fallbys fra hundrevis av salgsboder, mener internasjonale FN-politifolk som overvåker markedet, at det har utviklet seg til en regulær slavebasar bak nedrullede gardiner. Her møtes kjøper og selger for å handle med mennesker.

Og det er billig. Prisen for en sexslave ligger mellom 1000 og 2000 DM. Med mange kunder om dagen som betaler omkring 120 DM, er det ofte en god «forretning».

Etter at jentene har blitt solgt, begynner deres mareritt for alvor. Foruten daglig å bli tvunget til sex med atskillige menn, blir mange slått, voldtatt og sperret inne av sine halliker i en bevisst terrorstrategi som skal sikre deres underkastelse. Andre blir fortalt at de har en gjeld de skal betale tilbake med arbeid. Hvis de arbeider på bordellen i for eksempel tre måneder, vil de få lov å reise hjem. I realiteten blir de bare solgt videre til et annet bordell der det hele starter forfra. Selv ikke de jentene som frivillig drar av gårde for å arbeide som prostituerte, har noen anelse om det som venter dem.

Det samlede antall sexslaver i Bosnia blir anslått til et sted mellom 5000 og 20000.

Soldater del av problemer

Paradoksalt nok er det internasjonale samfunn som har brukt enorme politiske, militære og økonomiske ressurser på å stoppe krigens massive krenkelser av menneskerettighetene, mer en del av problemet enn av løsningen, sier kritikerne. Mange av sexslavenes kunder er nemlig de internasjonale fredsstyrkene og politifolkene som overvåker freden.

- Problemet med de internasjonale styrkene begynte under krigen i 1993 og har bare vokst, forklarer Madeleine Rees fra FNs menneskerettsorganisasjon, UNHCHR, som har spesialisert seg på problemet. Bordellene har skutt opp som paddehatter rundt de internasjonale styrkenes baser. Problemet er at NATO-offiserene nekter å se problemet i øynene. De later heller som om det ikke eksisterer eller at det ikke har noe med dem å gjøre, sier Madeleine Rees under et intervju på hennes kontor i Sarajevos ruvende FNsbygning. Herfra har hun de siste to årene forsøkt å få FN og NATOs offiserer i tale, men hittil med begrenset hell.

- Når man snakker med NATO-offiserer er det aldri deres soldater, alltid noen andres soldater som besøker disse kvinnene, sier Rees. - Mange betrakter det som et spørsmål om prostitusjon. De mener at hvis kvinnene er her, så er det for å tjene penger frivillig. Derfor ser de det ikke som deres sak.

- En del i NATO og IPTF (FN-politiet, red.) betrakter prostituerte som en vare de ønsker å ha adgang til, mener Rees.

I enkelte tilfeller har FNoffiserer og NATO-soldater til og med stått i direkte ledtog med kvinnehandlerne uten at det har fått andre konsekvenser enn at de ansvarlige har blitt sendt hjem.

- Det er snakk om systematiske brudd på menneskerettighetene i massivt omfang. Hadde dette skjedd for fem år siden under krigen, hadde de ansvarlige blitt sendt til straffedomstolen i Haag, bemerker Madeleine Rees med synlig harme.

Minimale straffer

- Vi forsøker å etablere noen grunnleggende regler som i korthet går ut på at ingen prostituerte kan være mindreårige, ingen kan være uten pass, alle skal ha en fast minimumslønn, ingen kan ha sex uten kondom, og viktigst, ingen kan tvinges til å arbeide mot sin vilje, sier Madeleine Rees. - Hvis slike regler blir etablert, vil soldater som bryter dem kunne sendes hjem og stilles for retten.

På denne måten vil UNHCHR bekjempe sexslaveriet om ikke prostitusjonen. Å stoppe handelen med kvinner ved hjelp av politiet og rettsapparatet har nemlig vist seg ytterst vanskelig. Dayton-avtalen som avsluttet den tre år lange borgerkrigen mellom muslimer, kroatere og serbere, ga et begrenset mandat til FN-politiet. Det er bare rådgiver for det bosniske politiet og kan derfor kun delta i razzia mot bordeller sammen med det lokale politiet. Straffene er minimale og i mange tilfeller er det jentene og ikke deres halliker som blir stilt for retten, fordi prostitusjon er ulovlig i Bosnia. Politiet står til og med ofte i ledtog med bordelleierne fordi korrupsjon er utbredt innen det dårlig betalte politiet.

Det har gjort det ytterst vanskelig å få de få kvinnene som forsøker å flykte til å vitne mot sine plageånder. Det finnes ingen vitnebeskyttelse for kvinnene. Det betyr at bordelleierne ofte har lett spill med å påvirke dommere, anklagere og kvinnene selv.

Flere kvinner har blitt drept. Det oppfattes som en klar advarsel til andre kvinner om ikke å vitne. Dette problemet har Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, IOM, forsøkt å bøte på ved å etablere såkalte «Safe Houses» der kvinner som har sluppet unna, under politibeskyttelse kan få legehjelp og husvære inntil de får ordnet papirer og reiser tilbake til hjemlandet. Utover dette har IOM satt i gang omfattende informasjonskampanjer både i kvinnenes hjemland og i Bosnia for å gjøre oppmerksom på deres situasjon.

Mafia-struktur

Mens kampanjer i kvinnenes hjemland forsøker å gjøre oppmerksom på faren for å havne i klørne på smuglerbander, er kampanjen i Bosnia rettet mot de potensielle brukerne. Med slagord som «Det kunne vært din kone, datter eller søster» eller «Du betaler for en natt, hun betaler med sitt liv», forsøker IOM å treffe de potensielle kundene.

Problemet er at alle disse aktivitetene koster penger og hittil er det bare den amerikanske regjeringen som har villet betale prosjektene.

Bosnia har blitt et hovedsenter for internasjonal våpenhandel, handel med falske cd’er, stjålne biler, smugler-sigaretter og illegale immigranter på grunn av den dobbelte arven fra krigen og kommunismen. Arven er en blanding av gjennomkorrupte administrasjoner, delt opp etter etniske skillelinjer og dominert av mafialiknende strukturer som først nå holder på å bygge opp et grensepoliti.

Selv om landets mangel på lov og orden og den store befolkning av internasjonale fredsstyrker gjør det til et attraktivt mål for smuglerbander, er problemet ikke begrenset til Bosnia. Liknende problemer har allerede dukket opp i Kosovo, der den albanske mafia har utvidet et allerede eksisterende nettverk som først var rettet mot Italia og Vesteuropa.

«Trafikken» som handelen med unge kvinner kalles av fagfolk, har blitt en ytterst innbringende forretning. På verdensplan betyr den inntekter i milliardklassen for de kriminelle organisasjonene som står bak. En forretning som iakttakere mener er stigende. IOM vurderer at det hvert år blir handlet med 700.000 kvinner og barn. En del havner som sexslaver, mens andre tvinges til å arbeide i såkalte sweatshops, i fabrikker eller som tiggere.

- Grunnleggende sett er det et problem som oppstår på grunn av etterspørsel, forklarer Madeleine Rees. - Så lenge det er utbredt fattigdom i landene i Østeuropa vil problemet eksistere. Derfor er den eneste langsiktige løsningen å utvikle disse landenes økonomier.

Amnesty International om salg av kvinner

Salg av kvinner til sex-industrien er et nytt arbeidsområde for Amnesty International. Organisasjonen har hittil gjennomført et pilotprosjekt om salg av kvinner fra ulike nasjoner i det tidligere Sovjet, til sex-industrien i Israel. I motsetning til tilfellet Balkan, har ikke FN egne folk som jobber med dette i Israel. Hovedanliggendet i Amnesty Internationals kritikk av israelske myndigheter er at kvinnene behandles som kriminelle og ulovlige innvandrere. De informeres ikke om sin rett til å søke politisk asyl, de fengsles i påvente av deportasjon og det tas ikke hensyn til hvilke overgrep de har vært utsatt for, eller hvilke overgrep som kan vente dem ved utvisning til hjemlandet.