Sexkjøpsloven og sexarbeideres menneskerettigheter

Her kan du se en oversikt over spørsmål og svar knyttet til sexkjøpsloven og sexarbeideres menneskerettigheter.

Det er de som selger sex som bærer byrden av kriminalisering. Det fører alltid til at sexarbeidere blir mer sårbare for utnyttelse og misbruk. De får dårligere muligheter til å alliere seg med politiet for å få beskyttelse i situasjoner der de utsettes for utnyttelse eller mishandling.

NB: Sexarbeider betegner de som selger sex av eget valg. Sexarbeider er begrepet organisasjonene som jobber for sexarbeideres rettigheter anbefaler å bruke.

Q&A: Om salg av seksuelle tjenester

Hver dag, over hele verden, utsettes sexarbeidere for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Amnesty International kjemper for at menneskerettighetene skal gjelde alle, og mennesker som selger seksuelle tjenester er selvsagt intet unntak. Derfor har Amnesty International laget en policy om beskyttelse av sexarbeidere fra menneskerettighetsbrudd og mishandling. Den er utarbeidet som følge av et demokratisk vedtak fra Amnesty Internationals globale bevegelse i august 2015.

Policyen sier at myndigheter bør iverksette en rekke tiltak for å beskytte sexarbeidere mot vold, utpressing og tvang, la sexarbeidere ta del i utviklingen av lovverket som påvirker deres liv og sikkerhet, og stanse diskriminering og sørge for tilgang til utdanning og arbeid for alle. Ett av tiltakene Amnesty anbefaler for å stanse vold og utnyttelse av sexarbeidere er avkriminalisering av kjøp og salg av seksuelle tjenester mellom samtykkende voksne. Policyen tydeliggjør Amnesty Internationals posisjon om at menneskehandel og utnyttelse til prostitusjon, og seksuell utnyttelse av barn er fryktelige og grove brudd på menneskerettighetene. Disse handlingene må kriminaliseres i alle land, i tråd med internasjonal rett. 

Amnesty International oppfordrer norske myndigheter til å endre tilnærming til det kommersielle sexmarkedet. Beskyttelsen av menneskerettighetene til alle personer som selger sex må settes høyest.

Norske myndigheter bør gjennomføre en juridisk reform som avkriminalisere sexarbeid mellom samtykkende voksne, og som sikrer mennesker som selger sex nødvendig beskyttelse mot utnyttelse i overenstemmelse med internasjonale menneskerettighetsstandarder.  I tillegg ber Amnesty også om at politiet umiddelbart stanser bruken av "stressmetoder" mot personer som selger sex i Norge.

Amnesty mener at myndighetenes tilnærming til sexarbeid må endres, slik at hensynet til sexarbeidernes menneskerettigheter kommer i fokus. Med dette som utgangspunkt må både lovgivning som kriminaliserer ulike aspekter av sexarbeid samt annen lovgivning som brukes til å regulere sexarbeid revurderes. Det finnes i dag flere gode hjelpetiltak for sexarbeidere, selv om de fleste av dem sliter med ressursmangel og opplever stadige kutt i bevilgningene. Problemet er at hjelpetiltakene ikke kan bøte på skadene som myndighetenes politikk og praksis fører til, inkludert diskriminering og vold, tvangsutkastelser og en manglende reell mulighet til å anmelde overgrep til politiet.

Det er mange ulike grunner til at mennesker velger å selge seksuelle tjenester. For noen er dette et valg basert på ønsker eller preferanser, for andre det beste valget blant et begrenset antall muligheter. Stigmaet og skammen som er knyttet til sexarbeid, og den daglige diskrimineringen og trakasseringen som mange sexarbeidere utsettes for, er i seg selv en årsak til at mange sexarbeidere har en vanskelig hverdag.

Sexarbeid er kjøp og salg av seksuelle tjenester mellom samtykkende voksne mennesker. Amnesty erkjenner at mange som selger sex ikke har hatt mange og gode valgmuligheter. Diskriminering blant annet på grunn av kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, klasse og etnisitet fører en marginalisering som bidrar til at mange mennesker utestenges fra det ordinære arbeidsmarkedet, og har begrensede muligheter til å livnære seg. Amnesty mener derfor at det må være en hovedsak for alle stater å bekjempe diskriminering og sikre alle mennesker grunnleggende økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. 

Også den som tar et valg blant få og dårlige muligheter skal anerkjennes som et rasjonelt handlende menneske, og har krav på respekt for sitt valg.  Respekt for den enkeltes menneskeverd forutsetter en anerkjennelse av menneskets autonome rett til å kunne ta selvstendige valg. Når salg av seksuelle tjenester ikke er bygget på et frivillig samtykke er det ikke sexarbeid, men utnyttelse av prostitusjon eller i verste fall menneskehandel til prostitusjon. Begge deler er brudd på menneskerettighetene, og skal kriminaliseres og strafferettslig forfølges. 

Enhver form for utnyttelse av prostitusjon er i strid med menneskerettighetene og bør bekjempes. I dag er det imidlertid slik at det heller ikke er lov for sexarbeidere å jobbe sammen, og å selge sex fra samme leilighet for å sikre en større trygghet. Dette defineres som organisert kriminalitet og bordellvirksomhet. Amnesty mener det er viktig å sørge for å kriminalisere utnyttelse av prostitusjon og menneskehandel, men å unngå å kriminalisere sexarbeidere som samarbeider for å få bedre arbeidsforhold, og som ikke innebærer noen form for utnyttelse.

Kjøp av seksuelle tjenester ble kriminalisert i Norge i 2009. Norge var i liten grad en destinasjon for sexturisme før den tid, og det er liten grunn til å tro at det vil bli det dersom myndighetene skulle avkriminalisere sexkjøp. Det er antagelig andre grunner enn legalisering som fører til at det er et større omfang av prostitusjon i Nederland og Tyskland. Begge landene har både en langt større innvandring enn Norge, og et velferdssystem som bygger på deltagelse i arbeidslivet, slik at grupper som faller utenom det regulære arbeidslivet i stor grad mangler rett til trygdeytelser.

Amnesty anerkjenner politiets viktige rolle til å opprettholde ro og orden. Det bør imidlertid kunne gjøres med de ordinære virkemidlene som politiet har til disposisjon, og uten å innføre en kriminalisering av sexarbeid som i realiteten bidrar til at mennesker som selger sex kan kontinuerlig overvåkes av politiet i jakt på mulige kjøpere.

Q&A: Om sexkjøpsloven

Amnesty mener det er nødvendig at stater avkriminaliserer sexarbeid for å ivareta sexarbeidernes menneskerettigheter på best mulig måte. Det inkluderer en avkriminalisering av kjøp og salg av seksuelle tjenester, og tredjepartstjenester som tilrettelegger for sexarbeid, og som ikke innebærer noen form for utnyttelse. Eksempler på tredjepartstjenester er transporttjenester til og fra kunder, sikkerhetstjenester for å beskytte sexselgeren fra overgrep, og utleie av leilighet.

«Den nordiske modellen» er brukt for å beskrive den felles tilnærmingen til kriminalisering av sexarbeid som kjennetegnes i de nordiske landene Norge, Sverige og Island. Det er tre fellestrekk:

- Kriminalisering av kjøp av sex, hovedsakelig gjennom bøter.

- Ingen kriminalisering av salg av sex.

- Kriminalisering av tredjepartstjenester som utleie av lokaler, transport og vakthold.

Det som er problematisk med «den nordiske modellen» er at den tilsynelatende ivaretar hensynet til sexarbeiderens interesser, mens det i realiteten gjør sexarbeideren til et fokus for politiets strafferettslige forfølgelse og fører til omfattende brudd på sexarbeidernes rettigheter. Det gjelder særlig brudd på retten til bolig gjennom tvangsutkastelser, brudd på privatlivets fred gjennom omfattende overvåking, og brudd på retten til helse ved å mistenkeliggjøre skadereduserende tiltak som tilgjengelige kondomer. 

Den oppvoksende slekt vil forhåpentligvis forstå at begrunnelsen for å avkriminalisere sexkjøp er at norske myndigheter har en forpliktelse til å respektere, beskytte og virkeliggjøre sexarbeidernes menneskerettigheter, og at en avkriminalisering av sexkjøp en nødvendig for å få til dette. Argumentet om at sexkjøpslovens normative kraft bidrar til økt likestilling kan ikke veie tyngre enn at loven bidrar til brudd på menneskerettighetene til mennesker som selger sex, og som ofte tilhører en meget sårbar gruppe. Holdningsskapende arbeid som tydeliggjør at kvinner ikke er objekter for menns seksualitet må gjøres gjennom andre kanaler, for eksempel gjennom en mer reflektert seksualitetsundervisning i skolen.

Amnesty etterforskning viser at en kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester i Norge fører til at mennesker som selger sex blir mer sårbare for diskriminering, utnyttelse, trakassering og vold.

Det skyldes for det første at kriminalisering av sexkjøp ikke bare skaper et stigma rettet mot den som kjøper, men også mot den som selger sex. Etter at sexkjøpsloven ble innført er det blitt mer negative holdninger til mennesker som selger sex i befolkningen. Sexarbeidere som Amnesty intervjuet fortalte eksempelvis om hvordan de ble utsatt for jevnlig trakassering og sjikane fra tilfeldig forbipasserende på gata. For det andre fører forbudet til at politiet for å forebygge og forhindre sexkjøp går etter sexarbeidere for å forhindre kjøp av seksuelle tjenester. Sexarbeidere som Amnesty intervjuet fortalte hvordan de er blitt ransaket og bortvist fra offentlige steder av politiet. Det kan også føre til at mennesker som mistenkes for å ville selge sex i Norge – som jo utgangspunktet er tillatt - bortvises ved grensen. Det spanes på steder der politiet mistenker at det bor folk som selger seksuelle tjenester, og politiet og andre offentlige etater kan gjennom bruk av ulik lovgivning gjennomføre tvangsutkastelser. For det fører kriminalisering til at mennesker som selger sex ikke tør eller vil ta kontakt med politiet når de er utsatt for vold og overgrep, eller utnyttelse og tvang. Dermed går den faktiske utnyttelsen og menneskehandel som vi alle ønsker å bekjempe under radaren, og voldelige sexkjøpere får et fritt spillerom. Du kan lese mer om dette i Amnestys rapport The human cost of crushing the market 2016, kap 5.6.

Det finnes per i dag ingen forskningsbasert kunnskap som kan bekrefte at sexkjøpsloven har ført til en nedgang i antallet personer som selger sex i Norge. Dokumentasjonen fra Vista-rapporten om at sexkjøpsloven har bidratt til en 25% reduksjon i omfanget av sexarbeid har vært kraftig kritisert av Norges fremste forskere på sexarbeid og menneskehandel. Hovedinnvendingen er at Vistas beregningsmodell ikke er forskningsbasert kunnskap, men bygger på løse antagelser som ikke er fundert i empirisk dokumentasjon. Vedlagt en artikkel fra FAFO-forsker Guri Tyldum som redegjør hvorfor Vistas beregningsmodell ikke holder mål.

Det kan derimot fastslås gjennom dokumentasjon fra hjelpetiltakene som Prosentret og andre at det fremdeles er et betydelig antall mennesker som selger sex i Norge.

Det er et overordnet mål for Amnesty International å bekjempe kjønnsbasert diskriminering som fratar kvinner de samme rettigheter og muligheter som menn har. Amnesty erkjenner også at kjønnsbasert diskriminering bidrar til at kvinner kan utestenges fra det regulære arbeidsmarkedet. Dette kan være en medvirkende årsak til at noen kvinner, og da særlig kvinner som er utsatt for sammensatt diskriminering, velger sexarbeid som den mest hensiktsmessige måten å tjene til livets opphold på.

Samtidig er det Amnestys klare oppfatning at man ikke bedrer situasjonen til en sårbar og marginalisert gruppe mennesker ved å frata dem en av de få valgmuligheter som de har. Det er ikke mulig å kriminalisere kjøp av sex og sexkjøperen, uten at dette også bidrar til økt stigmatisering av salg av sex og den som selger sex. Forskning fra både Norge og Sverige viser at sexkjøpsloven ikke bare fører til at kjøp av sex i økende grad blir stigmatisert, men også at salg av sex, og med dette sexarbeideren, blir stigmatisert. I en nylig evaluering fra Länsstyrelsen i Stockholm sier 72 prosent av de spurte at de støtter sexkjøpsloven, mens 48 prosent oppgir at de også ønsker å kriminalisere salg av sex. Prosenteret dokumenterer i rapporten «Farlige forbindelser» hvordan sexarbeidere i Norge blir mer utsatt for ulike former for vold og trakassering fra tilfeldig forbipasserende siden sexkjøpsloven ble innført. Sexkjøpsloven flytter altså ikke sosialt stigma vekk fra selger til kjøper – den øker det negative sosiale stigma for begge parter.

Avkriminalisering betyr å ta en handling eller et forhold ut av straffeloven, slik at det ikke lenger er straffbart å foreta denne handlingen. En legalisering betyr en rettslig regulering av et forhold gjennom annen lovgivning av straffeloven. Legalisering er ikke i seg selv verken positivt eller negativt. En legalisering eller rettslig regulering kan bidra til å styrke sexarbeidernes rettigheter, men det kan også føre til diskriminering som ikke er begrunnet med et saklig og legitimt formål, og som innebærer en uforholdsmessig stor inngripen i sexarbeidernes hverdag. 

Amnesty International tar derfor ikke stilling til legalisering av sexarbeid på generelt grunnlag. Stater kan pålegge legitime restriksjoner på salg av seksuelle tjenester, forutsatt at slike begrensninger ikke utgjør noen form for diskriminering, og er i overenstemmelse med internasjonale menneskerettigheter. 

Det er allerede i dag mange sexarbeidere i Norge, men de færreste synes. Det skyldes at store deler av prostitusjonsmarkedet fungerer i det skjulte, fordi sexkjøpsloven sammen med annen kriminalisering av sexarbeid fører til at sexarbeidere kan utsettes for en omfattende overvåking og forfølgelse. Mange sexarbeidere opplever at de kan miste sine grunnleggende rettigheter, som retten til beskyttelse mot diskriminering, retten til bolig, og retten til beskyttelse mot overgrep og vold.

Det er lov å selge sex i Norge, så enhver som vil kan i dag komme til Norge for å selge sex. Fram til 2009 var det også lov å kjøpe sex i Norge. Det er ingen grunn til å anta at omfanget av markedet vil endre seg dramatisk om sexkjøpsloven blir opphevet.

Q&A: Om menneskehandel og hallikparagrafen 

Sexarbeidere er voksne mennesker som velger å selge seksuelle tjenester med samtykke, og som kan slutte å selge sex når de selv bestemmer. Mennesker som er offer for menneskehandel, blir gjennom vold eller trusler om vold tvunget til og/eller utnyttet til prostitusjon.

Det som til enhver tid defineres som hallikvirksomhet i straffeloven tilsvarer ikke nødvendigvis det samme som mange forbinder med hallikvirksomhet. Den såkalte «Hallikparagrafen» i dagens straffelov er en åpen bestemmelse som kriminaliserer alle former for tilrettelegging av sexarbeid, inkludert utleie av lokaler, sikkerhetstjenester og annonsering. Dette fører til at sexarbeidere får problemer med å få dekket grunnleggende behov som rett til bolig og personlig sikkerhet. Det er nødvendig å ha en spesifikk bestemmelse som kriminaliserer utnyttelse av prostitusjon, men den må tydeligere definere og kriminalisere utnyttelse og tvang.

Både sexkjøpsloven og hallikparagrafen fører til at sexarbeidere blir overvåket av politiet på jakt etter kunder og bakmenn. Hallikparagrafen fører i tillegg til at sexarbeidere får problemer med å leie bolig fordi utleier kan bli siktet og tiltalt for hallikvirksomhet, og straffet med opp til fem års fengsel. Dette fører til at sexarbeidere i realiteten blir avhengige av bakmenn til å skaffe lokaler og inngå leiekontrakter, ta ansvar for sikkerhet, formidle kontakt med kunder og tilsvarende. Dette gjør sexarbeideren mer sårbare for utnyttelse, og i verste fall for menneskehandel. Eksisterende kriminalisering fører også til at mange sexarbeidere unngår å kontakte politiet for å be om hjelp.

Antallet identifiserte offer for menneskehandel til prostitusjon har holdt seg relativt stabilt siden sexkjøpsloven ble innført, og det er ingen særskilt økning av saker om menneskehandel som har endt med domfellelse. Det viktigste tiltaket for å avdekke menneskehandel synes å være at politiet har kunnskap og kompetanse om prostitusjonsmiljøet, og at sexarbeidere har tillit til politi og hjelpeapparat slik at de tar kontakt om de selv eller andre utsettes for utnyttelse eller overgrep.

Q&A: Om tillit til politiet og samarbeid med sosiale hjelpeinstanser 

Nei. Det er ikke mulig å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester uten at dette rammer den som selger sex, fordi det er sexarbeideren som politiet overvåker for å få tak i den som kjøper sex. Sexkjøpsloven fører også til at den som selger sex ofte ikke kan ta nødvendige sikkerhetsvurderinger, og blir mer sårbar for å bli utsatt for vold og overgrep. Målet er å sørge for at myndighetene respekterer, beskytter og virkeliggjør sexarbeidernes menneskerettigheter, og å sørge for at det kommer et lovverk på plass som bidrar til dette. 

Q&A: Om brudd på menneskerettighetene og kritikk av norske myndigheter

Amnesty International peker på at sexarbeidernes grunnleggende rettigheter som retten til helse, retten til beskyttelse mot vold og overgrep, retten til privatliv, retten til bolig og rettssikkerhet blir brutt. Det skyldes at sexkjøpsloven i kombinasjon med andre lover brukes for å nå bestemte kriminalpolitiske målsetninger som er definert som viktige, som bekjempelse av menneskehandel, begrensing av innvandring og nedgang i sexmarkedet. Hensynet til sexarbeideres menneskeverd og rettigheter tillegges ingen stor betydning.

Nei. Det skyldes at verken norske myndigheter eller frivillige organisasjoner har rapportert om sexarbeidernes levekår i forbindelse med konvensjonsrapporteringer. FNs Kvinnekomité CEDAW etterlyste informasjon om sexarbeidernes levekår i forbindelse med Norges høring i 2012, og var overrasket over at heller ikke den alternative sivilsamfunnsrapporten inneholdt informasjon om dette.

Straffeloven har flere ulike bestemmelser, blant annet sexkjøpsparagrafen strl. §316 og hallikparagrafen strl. §315, og bestemmelsene som kriminaliserer menneskehandel i strl. §257 og grov menneskehandel strl. 258. Straffeloven kriminaliserer også kjøp av seksuelle tjeneste av barn i strl. § 309. Utlendingslovens bestemmelser om bortvisning i §17 litra f) brukes aktivt for å sende ut sexarbeidere med Schengen-visa «som ikke kan godtgjøre det oppgitte formålet med opphold i riket.

Det er særlig utenlandske sexarbeidere fra afrikanske land, som er lett synlige og lette å identifisere, som utsettes for overvåking og ulike former for diskriminering.

Diskrimineringen er godt dokumentert i rapportene fra blant annet FAFO og Prosentret som viser at denne gruppen er særlig utsatt for vold og trakasseringer fra både kunder, bakmenn og tilfeldige forbipasserende. De er særlig utsatt for tvangsutkastelser, og blir nektet ulike tjenester blant annet drosjetransport og hotellopphold. Prosentret har uttrykt en bekymring over at politiet ikke undersøker bakgrunnen til kvinner fra blant annet Nigeria godt nok, og bortviser ikke bare nigerianske sexarbeidere, men også mulige ofre for menneskehandel.

Ja, statlige myndigheter har en menneskerettslig forpliktelse til å påse at mennesker ikke utsettes for vold og overgrep. Dette gjelder sexarbeidere så vel som andre. Ifølge FNs kvinnekonvensjon har staten et tydelig ansvar for å forebygge, straffe og etterforske alle former for vold mot kvinner, og å sørge for at offer for overgrep har tilgang på nødvendig rehabilitering.

Amnesty er innforstått med at politiet både har en rett og en plikt til å utvise personer som ikke har gyldig opphold i Norge. Både hjelpeinstansene, advokater og andre har imidlertid fortalt Amnesty at sexarbeidere med både gyldig opphold og nødvendige midler til forsørgelse nektes innreise eller bortvises fordi de ifølge politiet «ikke kan godtgjøre det oppgitte formålet med opphold i riket». Det er ikke kriminelt å selge sex i Norge, og politiet har dermed ikke hjemmel til å bortvise sexarbeidere etter Utlendingslovens bestemmelser om bortvisning i §17 litra f).

Politiet gjør den jobben som de er pålagt å gjøre av myndighetene, og det er å redusere det kommersielle sexmarkedet i Norge, og å forhindre og straffe kjøp av seksuelle tjenester.  Hensynet til sexarbeidernes rettigheter tillegges i dag dessverre lite politisk betydning, og det gjenspeiler seg i politiets tilnærming til sexarbeidere. Amnesty vil understreke at det selvfølgelig også er polititjenestepersoner som gjør sitt beste for å ivareta sexarbeidernes rettigheter.