Sexarbeideres menneskerettigheter: Spørsmål og svar

Sexarbeider betegner de som selger sex av eget valg. Sexarbeider er begrepet organisasjonene som jobber for sexarbeideres rettigheter anbefaler å bruke.

Synet på salg av seksuelle tjenester

1. Hvorfor har Amnesty International laget en policy om sexarbeidernes menneskerettigheter?Hver dag, over hele verden, utsettes sexarbeidere for alvorlige menneskerettighetsbrudd. Amnesty International kjemper for at menneskerettighetene skal gjelde alle, og mennesker som selger seksuelle tjenester er selvsagt intet unntak. Derfor har Amnesty International laget en policy om beskyttelse av sexarbeidere fra menneskerettighetsbrudd og mishandling. Den er utarbeidet som følge av et demokratisk vedtak fra Amnesty Internationals globale bevegelse i august 2015. Policyen sier at myndigheter bør iverksette en rekke tiltak for å beskytte sexarbeidere mot vold, utpressing og tvang, la sexarbeidere ta del i utviklingen av lovverket som påvirker deres liv og sikkerhet, og stanse diskriminering og sørge for tilgang til utdanning og arbeid for alle. Ett av tiltakene Amnesty anbefaler for å stanse vold og utnyttelse av sexarbeidere er avkriminalisering av kjøp og salg av seksuelle tjenester mellom samtykkende voksne. Policyen tydeliggjør Amnesty Internationals posisjon om at menneskehandel og utnyttelse til prostitusjon, og seksuell utnyttelse av barn er fryktelige og grove brudd på menneskerettighetene. Disse handlingene må kriminaliseres i alle land, i tråd med internasjonal rett. 

2. Hva er Amnestys hovedfunn i rapporten om levekår for sexarbeidere i Norge?
Amnestys rapport «The human cost of «crushing» the market» viser at sexarbeidere i Norge utsettes for alvorlige brudd på menneskerettighetene. De må leve med vold og overgrep, og opplever diskriminering og marginalisering. Menneskerettighetsbrudd mot personer som selger sex i Norge blir forsterket av, og i noen tilfeller direkte forårsaket av, det juridiske rammeverket rundt sexarbeidere og sexarbeid i Norge. Avkriminalisering av sexarbeid vil derfor være ett av flere viktig steg i kampen for å styrke sexarbeidernes menneskerettigheter.

3. Hva mener Amnesty at norske myndigheter må gjøre for å stanse brudd på sexarbeidernes menneskerettigheter?
Amnesty International oppfordrer norske myndigheter til å endre tilnærming til det kommersielle sexmarkedet. Beskyttelsen av menneskerettighetene til alle personer som selger sex må settes høyest. Norske myndigheter bør gjennomfører en juridisk reform som avkriminalisere sexarbeid mellom samtykkende voksne, og som sikrer mennesker som selger sex nødvendig beskyttelse mot utnyttelse i overenstemmelse med internasjonale menneskerettighetsstandarder.  I tillegg ber Amnesty også om at politiet umiddelbart stanser bruken av "stressmetoder" mot personer som selger sex i Norge.

4. Har Amnesty noen meninger om at sexarbeid kan være skadelig?  
Det er mange ulike grunner til at mennesker velger å selge seksuelle tjenester. For noen er dette et valg basert på ønsker eller preferanser, for andre det beste valget blant et begrenset antall muligheter. Stigmaet og skammen som er knyttet til sexarbeid, og den daglige diskrimineringen og trakasseringen som mange sexarbeidere utsettes for, er i seg selv en årsak til at mange sexarbeidere har en vanskelig hverdag.

5. Vil ikke Amnesty sexindustrien til livs?
Enkeltpersoner eller foretak som bygger på tvang og utnyttelse til prostitusjon handler i strid med internasjonale menneskerettigheter. Amnesty International mener selvfølgelig at brudd på internasjonale menneskerettigheter, inkludert tvang og utnyttelse til prostitusjon, skal forebygges og stanses, og at offer for brudd på menneskerettighetene har krav på rehabilitering og kompensasjon.

6. Amnesty snakker så mye om hva som ikke fungerer med dagens lovgivning, men hvorfor kommer ikke dere opp med gode alternativer og tiltak, som for eksempel sosiale velferdsprogrammer?
Amnesty mener at myndighetenes tilnærming til sexarbeid må endres, slik at hensynet til sexarbeidernes menneskerettigheter kommer i fokus. Med dette som utgangspunkt må både lovgivning som kriminaliserer ulike aspekter av sexarbeid samt annen lovgivning som brukes til å regulere sexarbeid revurderes. Det finnes i dag flere gode hjelpetiltak for sexarbeidere, selv om de fleste av dem sliter med ressursmangel og opplever stadige kutt i bevilgningene. Problemet er at hjelpetiltakene ikke kan bøte på skadene som myndighetenes politikk og praksis fører til, inkludert diskriminering og vold, tvangsutkastelser og en manglende reell mulighet til å anmelde overgrep til politiet.

7. Er det ikke fryktelig naivt å tro at sexsalg kan være frivillig?
Sexarbeid er kjøp og salg av seksuelle tjenester mellom samtykkende voksne mennesker. Amnesty erkjenner at mange som selger sex ikke har hatt mange og gode valgmuligheter. Diskriminering blant annet på grunn av kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, klasse og etnisitet fører en marginalisering som bidrar til at mange mennesker utestenges fra det ordinære arbeidsmarkedet, og har begrensede muligheter til å livnære seg. Amnesty mener derfor at det må være en hovedsak for alle stater å bekjempe diskriminering og sikre alle mennesker grunnleggende økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Også den som tar et valg blant få og dårlige muligheter skal anerkjennes som et rasjonelt handlende menneske, og har krav på respekt for sitt valg.  Respekt for den enkeltes menneskeverd forutsetter en anerkjennelse av menneskets autonome rett til å kunne ta selvstendige valg. Når salg av seksuelle tjenester ikke er bygget på et frivillig samtykke er det ikke sexarbeid, men utnyttelse av prostitusjon eller i verste fall menneskehandel til prostitusjon. Begge deler er brudd på menneskerettighetene, og skal kriminaliseres og strafferettslig forfølges. 

8. Hva mener Amnesty om bordeller?Enhver form for utnyttelse av prostitusjon er i strid med menneskerettighetene og bør bekjempes. I dag er det imidlertid slik at det heller ikke er lov for sexarbeidere å jobbe sammen, og å selge sex fra samme leilighet for å sikre en større trygghet. Dette defineres som organisert kriminalitet og bordellvirksomhet. Amnesty mener det er viktig å sørge for å kriminalisere utnyttelse av prostitusjon og menneskehandel, men å unngå å kriminalisere sexarbeidere som samarbeider for å få bedre arbeidsforhold, og som ikke innebærer noen form for utnyttelse.

9. Vil ikke avkriminalisering bidra til at Oslo blir en sexturistdestinasjon som Amsterdam eller får megabordeller som i Stuttgart?Kjøp av seksuelle tjenester ble kriminalisert i Norge i 2009. Norge var i liten grad en destinasjon for sexturisme før den tid, og det er liten grunn til å tro at det vil bli det dersom myndighetene skulle avkriminalisere sexkjøp. Det er antagelig andre grunner enn legalisering som fører til at det er et større omfang av prostitusjon i Nederland og Tyskland. Begge landene har både en langt større innvandring enn Norge, og et velferdssystem som bygger på deltagelse i arbeidslivet, slik at grupper som faller utenom det regulære arbeidslivet i stor grad mangler rett til trygdeytelser.

10. Forstår ikke Amnesty at politiets rolle er å opprettholde ro og orden i gatebildet, og at det faktisk er helt legitimt å forhindre at vanlige folk ikke behøver å se gateprostitusjon i det omfang vi til tider har sett på Karl Johan?Amnesty anerkjenner politiets viktige rolle til å opprettholde ro og orden. Det bør imidlertid kunne gjøres med de ordinære virkemidlene som politiet har til disposisjon, og uten å innføre en kriminalisering av sexarbeid som i realiteten bidrar til at mennesker som selger sex kan kontinuerlig overvåkes av politiet i jakt på potensielle kjøpere.
 

Sexkjøpsloven

11. Vil Amnesty oppheve sexkjøpsloven og avkriminalisere sexkjøperen?Amnesty mener det er nødvendig at stater avkriminaliserer sexarbeid for å ivareta sexarbeidernes menneskerettigheter på best mulig måte. Det inkluderer en avkriminalisering av kjøp og salg av seksuelle tjenester, og tredjepartstjenester som tilrettelegger for sexarbeid, og som ikke innebærer noen form for utnyttelse. Eksempler på tredjepartstjenester er transporttjenester til og fra kunder, sikkerhetstjenester for å beskytte sexselgeren fra overgrep, og utleie av leilighet.

12. Hva karakteriserer den nordiske modellen og hva mener Amnesty er problematisk med den?«Den nordiske modellen» er brukt for å beskrive den felles tilnærmingen til kriminalisering av sexarbeid som kjennetegnes i de nordiske landene Norge, Sverige og Island. Det er tre fellestrekk:

• Kriminalisering av kjøp av sex, hovedsakelig gjennom bøter.
• Ingen kriminalisering av salg av sex.
• Kriminalisering av tredjepartstjenester som utleie av lokaler, transport og vakthold.

Det som er problematisk med «den nordiske modellen» er at den tilsynelatende ivaretar hensynet til sexarbeiderens interesser, mens det i realiteten gjør sexarbeideren til et fokus for politiets strafferettslige forfølgelse og fører til omfattende brudd på sexarbeidernes rettigheter. Det gjelder særlig brudd på retten til bolig gjennom tvangsutkastelser, brudd på privatlivets fred gjennom omfattende overvåking, og brudd på retten til helse ved å mistenkeliggjøre skadereduserende tiltak som tilgjengelige kondomer. 

13. Hvilke signaler tenker dere det vil sende til den oppvoksende slekt dersom Norge avkriminaliserer sexkjøp nå? Den oppvoksende slekt vil forhåpentligvis forstå at begrunnelsen for å avkriminalisere sexkjøp er at norske myndigheter har en forpliktelse til å respektere, beskytte og virkeliggjøre sexarbeidernes menneskerettigheter, og at en avkriminalisering av sexkjøp en nødvendig for å få til dette. Argumentet om at sexkjøpslovens normative kraft bidrar til økt likestilling kan ikke veie tyngre enn at loven bidrar til brudd på menneskerettighetene til mennesker som selger sex, og som ofte tilhører en meget sårbar gruppe. Holdningsskapende arbeid som tydeliggjør at kvinner ikke er objekter for menns seksualitet må gjøres gjennom andre kanaler, for eksempel gjennom en mer reflektert seksualitetsundervisning i skolen.

14. Er ikke Amnesty opptatt av likestilling mellom kjønnene? Vil dere virkelig fjerne en lov som effektivt flytter fokus og stigma vekk fra selgeren og over til kjøperen? Det er et overordnet mål for Amnesty International å bekjempe kjønnsbasert diskriminering som fratar kvinner de samme rettigheter og muligheter som menn har. Amnesty erkjenner også at kjønnsbasert diskriminering bidrar til at kvinner kan utestenges fra det regulære arbeidsmarkedet. Dette kan være en medvirkende årsak til at noen kvinner, og da særlig kvinner som er utsatt for sammensatt diskriminering, velger sexarbeid som den mest hensiktsmessige måten å tjene til livets opphold på. Samtidig er det Amnestys klare oppfatning at man ikke bedrer situasjonen til en sårbar og marginalisert gruppe mennesker ved å frata dem en av de få valgmuligheter som de har. Det er ikke mulig å kriminalisere kjøp av sex og sexkjøperen, uten at dette også bidrar til økt stigmatisering av salg av sex og den som selger sex. Forskning fra både Norge og Sverige viser at sexkjøpsloven ikke bare fører til at kjøp av sex i økende grad blir stigmatisert, men også at salg av sex, og med dette sexarbeideren, blir stigmatisert. I en nylig evaluering fra Länsstyrelsen i Stockholm sier 72 prosent av de spurte at de støtter sexkjøpsloven, mens 48 prosent oppgir at de også ønsker å kriminalisere salg av sex. Prosenteret dokumenterer i rapporten «Farlige forbindelser» hvordan sexarbeidere i Norge blir mer utsatt for ulike former for vold og trakassering fra tilfeldig forbipasserende siden sexkjøpsloven ble innført. Sexkjøpsloven flytter altså ikke sosialt stigma vekk fra selger til kjøper – den øker det negative sosiale stigma for begge parter.

15. Hva er forskjellen på legalisering og avkriminalisering, og hvor står Amnesty i legaliseringsdebatten?
Avkriminalisering betyr å ta en handling eller et forhold ut av straffeloven, slik at det ikke lenger er straffbart å foreta denne handlingen. En legalisering betyr en rettslig regulering av et forhold gjennom annen lovgivning av straffeloven. Legalisering er ikke i seg selv verken positivt eller negativt. En legalisering eller rettslig regulering kan bidra til å styrke sexarbeidernes rettigheter, men det kan også føre til diskriminering som ikke er begrunnet med et saklig og legitimt formål, og som innebærer en uforholdsmessig stor inngripen i sexarbeidernes hverdag. Amnesty International tar derfor ikke stilling til legalisering av sexarbeid på generelt grunnlag. Stater kan pålegge legitime restriksjoner på salg av seksuelle tjenester, forutsatt at slike begrensninger ikke utgjør noen form for diskriminering, og er i overenstemmelse med internasjonale menneskerettigheter. 

16. Sverige har hatt en variant av sexkjøpsloven dobbelt så lenge som i Norge. Hva har effekten av loven vært der?Det synes å være en generell enighet om at gateprostitusjonen er blitt redusert etter innføringen av sexkjøpsloven i Sverige. Dette var imidlertid allerede en merkbar trend også før innføringen av sexkjøpsloven, og kan ha hatt vel så mye å gjøre med den teknologiske utviklingen, inkludert nettbaserte tjenester og formidling av seksuelle tjenester via mobilapplikasjoner og blogger.  Det er mer omstridt hvorvidt det totale omfanget av sexarbeid, inkludert omfanget av prostitusjon på innendørsmarkedet, har gått ned. Det har ifølge Länsstyrrelsen i Stockholm vært en dramatisk økning av antallet annonser for sexkjøp fra 304 i 2006 til 6.965 i 2014. Ifølge svenske myndigheter skyldes dette at det er flere sexarbeidere som har flere annonser ute, og at økningen i antallet annonser ikke tilsier at det har vært en økning av innendørsmarkedet for prostitusjon. Påstandene er ikke nærmere dokumentert gjennom forskning, og det er derfor grunn til å være skeptisk til slike bastante konklusjoner. Ellers er det dokumentert mange av de samme negative effektene av loven i Sverige som i Norge- se kunnskapsoversikt: 
http://www.rfsu.se/Bildbank/Dokument/Policys%20etc/Forbud_mot_kop_av_sexuell_tjanst_kunskapsoversikt.pdf?epslanguage=sv

17. Hvis vi avkriminaliserer sexkjøp i Norge, vil det ikke da komme masse sexarbeidere til Norge?Det er allerede i dag mange sexarbeidere i Norge, men de færreste synes. Det skyldes at store deler av prostitusjonsmarkedet fungerer i det skjulte, fordi sexkjøpsloven sammen med annen kriminalisering av sexarbeid fører til at sexarbeidere kan utsettes for en omfattende overvåking og forfølgelse. Mange sexarbeidere opplever at de kan miste sine grunnleggende rettigheter, som retten til beskyttelse mot diskriminering, retten til bolig, og retten til beskyttelse mot overgrep og vold.
Det er lov å selge sex i Norge, så enhver som vil kan i dag komme til Norge for å selge sex. Fram til 2009 var det også lov å kjøpe sex i Norge. Det er ingen grunn til å anta at omfanget av markedet vil endre seg dramatisk om sexkjøpsloven blir opphevet.
 

Menneskehandel og hallikparagrafen

18. Hvordan mener Amnesty at man i praksis kan skille mellom sexarbeidere og ofre for menneskehandel? Sexarbeidere er voksne mennesker som velger å selge seksuelle tjenester med samtykke, og som kan slutte å selge sex når de selv bestemmer. Mennesker som er offer for menneskehandel blir gjennom vold eller trusler om vold tvunget til og/eller utnyttet til prostitusjon.

19. Hva er problemene med hallikparagrafen og hvordan bør den endres?Det som til enhver tid defineres som hallikvirksomhet i straffeloven tilsvarer ikke nødvendigvis det samme som mange forbinder med hallikvirksomhet. Den såkalte «Hallikparagrafen» i dagens straffelov er en åpen bestemmelse som kriminaliserer alle former for tilrettelegging av sexarbeid, inkludert utleie av lokaler, sikkerhetstjenester og annonsering. Dette fører til at sexarbeidere får problemer med å få dekket grunnleggende behov som rett til bolig og personlig sikkerhet. Det er nødvendig å ha en spesifikk bestemmelse som kriminaliserer utnyttelse av prostitusjon, men den må tydeligere definere og kriminalisere utnyttelse og tvang.

20. På hvilken måte mener Amnesty at sexkjøpsloven og hallikparagrafen kan bidra til menneskehandel?Både sexkjøpsloven og hallikparagrafen fører til at sexarbeidere blir overvåket av politiet på jakt etter kunder og bakmenn. Hallikparagrafen fører i tillegg til at sexarbeidere får problemer med å leie bolig fordi utleier kan bli siktet og tiltalt for hallikvirksomhet, og straffet med opp til fem års fengsel. Dette fører til at sexarbeidere i realiteten blir avhengige av bakmenn til å skaffe lokaler og inngå leiekontrakter, ta ansvar for sikkerhet, formidle kontakt med kunder og tilsvarende. Dette gjør sexarbeideren mer sårbare for utnyttelse, og i verste fall for menneskehandel. Eksisterende kriminalisering fører også til at mange sexarbeidere unngår å kontakte politiet for å be om hjelp.

21. Vil ikke full avkriminalisering i praksis gjøre det vanskeligere å avdekke menneskehandel? Antallet identifiserte offer for menneskehandel til prostitusjon har holdt seg relativt stabilt siden sexkjøpsloven ble innført, og det er ingen særskilt økning av saker om menneskehandel som har endt med domfellelse. Det viktigste tiltaket for å avdekke menneskehandel synes å være at politiet har kunnskap og kompetanse om prostitusjonsmiljøet, og at sexarbeidere har tillit til politi og hjelpeapparat slik at de tar kontakt om de selv eller andre utsettes for utnyttelse eller overgrep.
 

Tillit til politiet og samarbeid med sosiale hjelpeinstanser

22. Kan man ikke endre hallikparagrafen som dere peker på som det største problemet, og bevare sexkjøpsloven?Nei. Det er ikke mulig å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester uten at dette rammer den som selger sex, fordi det er sexarbeideren som politiet overvåker for å få tak i den som kjøper sex. Sexkjøpsloven fører også til at den som selger sex ofte ikke kan ta nødvendige sikkerhetsvurderinger, og blir mer sårbar for å bli utsatt for vold og overgrep. Målet er å sørge for at myndighetene respekterer, beskytter og virkeliggjør sexarbeidernes menneskerettigheter, og å sørge for at det kommer et lovverk på plass som bidrar til dette. 
 

Brudd på menneskerettighetene og kritikk av norske myndigheter

23. Hvilke av sexarbeidernes menneskerettigheter mener Amnesty blir brutt i Norge og hvordan?Amnesty International peker på at sexarbeidernes grunnleggende rettigheter som retten til helse, retten til beskyttelse mot vold og overgrep, retten til privatliv, retten til bolig og rettssikkerhet blir brutt. Det skyldes at sexkjøpsloven i kombinasjon med andre lover brukes for å nå bestemte kriminalpolitiske målsetninger som er definert som viktige, som bekjempelse av menneskehandel, begrensing av innvandring og nedgang i sexmarkedet. Hensynet til sexarbeideres menneskeverd og rettigheter tillegges ingen stor betydning.

24. Har Norge fått kritikk av internasjonale menneskerettighetsinstitusjoner når det gjelder behandlingen av sexarbeidere? Nei. Det skyldes at verken norske myndigheter eller frivillige organisasjoner har rapportert om sexarbeidernes levekår i forbindelse med konvensjonsrapporteringer. FNs Kvinnekomité CEDAW etterlyste informasjon om sexarbeidernes levekår i forbindelse med Norges høring i 2012, og var overrasket over at heller ikke den alternative sivilsamfunnsrapporten inneholdt informasjon om dette.

25. Hva er det juridiske rammeverket som sexarbeid og menneskehandel er omfattet av? Straffeloven har flere ulike bestemmelser, blant annet sexkjøpsparagrafen strl. §316 og hallikparagrafen strl. §315, og bestemmelsene som kriminaliserer menneskehandel i strl. §257 og grov menneskehandel strl. 258. Straffeloven kriminaliserer også kjøp av seksuelle tjeneste av barn i strl. § 309. Utlendingslovens bestemmelser om bortvisning i §17 litra f) brukes aktivt for å sende ut sexarbeidere med Schengen-visa «som ikke kan godtgjøre det oppgitte formålet med opphold i riket.

26. På hvilken måte mener Amnesty at utenlandske sexarbeidere, spesielt de ikke-europeiske blir utsatt for diskriminering? Det er særlig utenlandske sexarbeidere fra afrikanske land, som er lett synlige og lette å identifisere, som utsettes for overvåking og ulike former for diskriminering. Diskrimineringen er godt dokumentert i rapportene fra blant annet FAFO og Prosentret som viser at denne gruppen er særlig utsatt for vold og trakasseringer fra både kunder, bakmenn og tilfeldige forbipasserende. De er særlig utsatt for tvangsutkastelser, og blir nektet ulike tjenester blant annet drosjetransport og hotellopphold. Prosentret har uttrykt en bekymring over at politiet ikke undersøker bakgrunnen til kvinner fra blant annet Nigeria godt nok, og bortviser ikke bare nigerianske sexarbeidere, men også mulige ofre for menneskehandel.

27. Er ikke litt diskriminering et nødvendig onde for at politiet skal kunne bekjempe menneskehandel? Det må da være viktigst? Mennesker som selger sex i Norge utsettes for en rekke alvorlige menneskerettighetsbrudd. Helt prinsipielt kan ikke systematiske brudd på en gruppe menneskers rettigheter rettferdiggjøres ved at en annen gruppes rettigheter blir bedre ivaretatt. Ingen mennesker kan fratas sine rettigheter, og ingen mennesker kan gjøres til middel for å nå et mål. I tillegg er det tydelig fastslått at denne tilnærmingen ikke fører til noen nedgang i omfanget av rapporterte saker eller mulige identifiserte ofre for menneskehandel i Norge.

28. Er det egentlig statens ansvar å passe på at sexarbeidere ikke utsettes for vold fra sine kunder?Ja, statlige myndigheter har en menneskerettslig forpliktelse til å påse at mennesker ikke utsettes for vold og overgrep. Dette gjelder sexarbeidere så vel som andre. Ifølge FNs kvinnekonvensjon har staten et tydelig ansvar for å forebygge, straffe og etterforske alle former for vold mot kvinner, og å sørge for at offer for overgrep har tilgang på nødvendig rehabilitering.

29. På hvilken måte bruker politiet utlendingsloven til å kaste ut sexarbeidere i Norge og hva mener Amnesty om denne praksisen?Amnesty er innforstått med at politiet både har en rett og en plikt til å utvise personer som ikke har gyldig opphold i Norge. Både hjelpeinstansene, advokater og andre har imidlertid fortalt Amnesty at sexarbeidere med både gyldig opphold og nødvendige midler til forsørgelse nektes innreise eller bortvises fordi de ifølge politiet «ikke kan godtgjøre det oppgitte formålet med opphold i riket». Det er ikke kriminelt å selge sex i Norge, og politiet har dermed ikke hjemmel til å bortvise sexarbeidere etter Utlendingslovens bestemmelser om bortvisning i §17 litra f).

30. Amnesty virker svært kritiske til politiets behandling av sexarbeidere. Mener dere at det er problematisk om politiet på ulike måter jobber for å komme sexindustrien til livs? Syns dere ikke de gjør noe positivt for å beskytte sexarbeidere?Politiet gjør den jobben som de er pålagt å gjøre av myndighetene, og det er å redusere det kommersielle sexmarkedet i Norge, og å forhindre og straffe kjøp av seksuelle tjenester.  Hensynet til sexarbeidernes rettigheter tillegges i dag dessverre lite politisk betydning, og det gjenspeiler seg i politiets tilnærming til sexarbeidere. Amnesty vil understreke at det selvfølgelig også er polititjenestepersoner som gjør sitt beste for å ivareta sexarbeidernes rettigheter.
 

Rapporten

31. Det meste i rapporten virker som det er basert på eksisterende kilder med unntak av enkelte intervjuer. Hva er egentlig nytt med denne rapporten? Det som er nytt i rapporten er at kunnskapen som fremkommer gjennom Amnestys intervjuer med sexarbeidere og eksisterende forskning vurderes i lys av de menneskerettslige forpliktelser som norske myndigheter har til å forsvare, beskytte og virkeliggjøre sexarbeidernes menneskerettigheter. Vår konklusjon er at menneskerettighetene til personer som selger sex i Norge brytes i stort omfang, og at en viktig årsak til dette er den eksisterende kriminaliseringen av sexarbeid.

32. Hva er Amnestys kritikk av Vistas analyse? Mener dere at etterspørselen ikke har gått ned?Amnestys kritikk til Vistas bruk av metode for å beregne omfanget av innemarkedet for prostitusjon i Norge er for det første at de bare vurderer formidling av kommersiell sex gjennom annonsesider på internett, og ikke fanger opp den formidlingen som skjer gjennom sosiale media, mobilapper, tvitter, blogger og andre nettsteder. For det andre er det bygget inn en premiss i Vistas regnestykket om at annenhver sexarbeider har to telefoner, mens den forskningsbaserte kunnskapen vi har om dette tilsier at bare fjorten prosent av sexarbeiderne har to (profesjonelle) telefoner. Antakelsen om at annenhver sexarbeider har to telefoner er ikke dokumentert eller sannsynliggjort. Når Vista legger dette premisset til grunn, får de et langt lavere anslag over antallet sexarbeidere på innemarkedet i Norge enn det man hadde fått om man hadde lagt FAFO’s forskningsbaserte kunnskap til grunn for beregningen.