Russland: Putin knebler journalister

© Terje Gustavsen/Aftenposten/Scanpix

I rapporten «Rebels and Reporters» fordømmer den amerikanske ytringsfrihetsorganisasjonen Committee to Protect Journalists i sterke ordelag den russiske presses dekning av konflikten i Tsjetsjenia.

Rapporten hevder at Kreml fører en krig på to fronter - én mot tsjetsjenske separatister og én mot kritiske journalister.

«Denne kampanjen inkluderer dusinvis av overgrep og trusler mot journalister, og dette har pågått helt siden den andre Tsjetsjenia-krigen begynte i august 1999», heter det innledningsvis i rapporten.

Påfallende mønster

I september ble Moskva-korrespondent Bert Sundström i den svenske fjernsynskanalen SVT tvunget til å forlate Russland, fordi myndighetene nektet å fornye visumet hans. Det er nærliggende å tro at Sundströms dekning av konflikten i Tsjetsjenia er en medvirkende årsak til at de ville ha ham ut.

Utenlandske journalister har imidlertid et sted å dra hjem til. Russiske journalister blir kneblet i sitt eget land. De blir trakassert og utsatt for trusler, både mot seg selv og mot sin familie.

Den prisvinnende journalisten Anna Politkovskaja har for eksempel fått føle myndighetens harde hånd bokstavelig talt på kroppen. Da hun var på vei for å dekke gisseltakingen i Beslan i september i fjor, ble hun plutselig dårlig etter å ha drukket en kopp te på flyet. Russiske myndigheter var trolig skeptiske til hennes tilstedeværelse i Nord-Ossetia, og prøvde å sette henne ut av spill ved å tilsette noe i teen hennes. De lyktes på kort sikt.

Skjult sensur

Når en russisk avis eller TV-stasjon går over grensen for hva myndighetene mener er berettiget refs, innføres sanksjoner av ulikt slag. Det kan være å slå et selskap konkurs, eller å mangedoble prisen på papir som en avis trenger for å komme på gata. Denne formen for skjult sensur finnes det utallige eksempler på i dagens Russland.

I påsken 2001 ble fjernsynskanalen NTV overtatt av det statlige energiselskapet Gazprom, etter at kanalen ved flere tilfeller hadde kommet med til dels svært hard kritikk av presidenten, ikke minst i tilknytning til Tsjetsjenia-konflikten. Mange av journalistene som jobbet i NTV fikk etter overtagelsen ny jobb i det private TV6, og fortsatte sin maktkritiske journalistikk hos sin nye arbeidsgiver. Men hva skjedde? I januar 2002 ble også denne kanalen slått konkurs, og myndighetene overtok eierskapet.

Putins rolle

Det er godt dokumentert at russiske medier direkte og indirekte knebles av Kreml. Men hvor mye av dette bærer president Putin selv ansvaret for?

Tidligere NRK-korrespondent og Russlands-ekspert Jahn Otto Johansen mener mye har med presidenten å gjøre, men at det ikke er hele forklaringen:

- Russland har i dag et presidentstyre med autoritære, ikke totalitære, trekk, og da blir det ekstra viktig hvem presidenten omgir seg med. Det er folk fra etterretnings- og sikkerhetsmiljøet, pluss det militære, og dette er miljøer som i Sovjetunionen og det postkommunistiske Russland, såvel som i mange andre land, ikke har meget til overs for ytringsfrihet. Derfor kan vi heller ikke forvente noen forandring til det bedre når Putin går av, sier Johansen.

Ikke bare Tsjetsjenia

Det er ikke bare i tilfellet Tsjetsjenia at ytringsfriheten lider. Begrensningen av pressefriheten går også generelt på all omtale av president Putin og hans mest betrodde medarbeidere, dekningen av etterretnings- og sikkerhetstjenestenes arbeid og mange sensitive sider av byråkratiets virksomhet.

- Dette gjelder i høyeste grad elektroniske medier, først og fremst TV, som er det aller viktigste nyhets- og informasjonsmediet i Russland, framholder Johansen.

Til tross for at Russland mangler kritisk journalistikk på viktige områder, er situasjonen likevel langt fra den som rådet den gang landet het Sovjetunionen:

- Vi er ikke tilbake ved start, det vil si slik situasjonen var under Brezjnev og hans etterfølgere. Jeg vil heller sammenligne situasjonen nå med glasnostperioden. Mange russere har tross alt fått en viss smak på frihet, men friheten har samtidig skuffet dem, sier Johansen.

For det virker ikke som frihet er det viktigste for russerne. De fleste er mer bekymret for kaos og uorden, og personlig økonomi og sosial sikkerhet er mye viktigere enn friheten til å ytre seg som man vil.

At ytringsfrihet ofte anses på som et basalt behov i et demokrati, er det ikke bare russerne som overser. Den amerikanske presses selvsensur under Irak-konflikten, som var støttet av flertallet i befolkningen, er et nærliggende eksempel.

På samme måte støtter et flertall i Russland Putins harde linje i Tsjetsjenia. Da er ikke en kritisk dekning av konflikten det viktigste.

Trakassert

Også flere forfattere i dagens Russland opplever problemer. Spesielt er forfatteren Vladimir Sorokin blitt utsatt for trakassering. I en av sine bøker skildrer han for eksempel en scene der Hitler og Stalin har sex med hverandre, og slik lefler man ikke med russiske statssymboler uten at det oppstår reaksjoner.

Putins ungdomsorganisasjon «Vi som går sammen» har gått så langt som å arrangere bokbål der forfatterens skrifter blir brent.

- Det er en dårlig skjult hemmelighet at russiske myndigheter ønsker organisasjonens virksomhet velkommen, ikke minst i lys av Putins vekt på patriotisme som en samlende kraft for det russiske folket. Dette betyr ikke nødvendigvis at deres utfall mot Sorokin var bestilt ovenfra, men det påvirket nok kanskje reaksjonen på utfallet, sier Martin Paulsen, stipendiat i russisk ved Universitetet i Bergen.

Problematiserer ikke

Men det er få russiske forfattere som skriver om dagsaktuelle og politiske emner. Stipendiat Paulsen erkjenner at det for eksempel er vanskelig å finne betydningsfull russisk samtidslitteratur som tar opp og problematiserer krigene i Tsjetsjenia.

Samtidig er det et faktum at på Reporters without borders årlig indeks over ytringsfrihetssituasjonen i alle verdens stater, ligger Russland på 140. plass, kun 27 plasser foran jumbo Nord-Korea. Det sier egentlig sitt.

Arne Vestbø er frilansjournalist