Revolusjonen er her!

Av John Peder Egenæs. og Ina Tin

Det er et dokument som i 30 korte artikler angir enkeltindividets rettigheter og setter grenser for statens makt utøvelse. Erklæringen markerte verdenssamfunnets ønske om å legge 2. verdenskrigs uhyrligheter bak seg, og se frem mot en felles fremtid der alle borgere på kloden var sikret de samme fundamentale rettigheter og friheter. Det var i sannhet en revolusjonerende tanke. Og det er det, med skam og melde, fremdeles.

«Alle har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» heter det i artikkel 3.

Selvfølgeligheter? På ingen måte.

Disse rettighetene er ikke sikret ved utgangen av det 20. århundre. Det er trivielt å påpeke at adskillige stater, også stater som står oss nær, i dag gjør seg skyldig i politiske drap, henrettelser, «forsvinninger», tortur og vilkårlige fengslinger. Men menneskerettighetserklæringen har gitt ofrene og deres for svarere et mektig våpen: Vi har et internasjonalt lovverk i ryggen når vi stiller uretten til skue. Sanksjonsmulighetene er fremdeles begrensede, javel, men den negative oppmerksomheten og kritikken har gang på gang vist seg å være kraftfulle sanksjoner i seg selv. Siden revolusjonen av 1948 har menneskerettighetsvernet stadig blitt sterkere, om noen år kan man forhåpentligvis se statsledere trukket for en internasjonal domstol.

«Enhver har rett til i andre land og søke og ta imot asyl mot forfølgelse» stadfester artikkel 14.

Flyktningers rett er nedfelt i erklæringen, men brytes den dag i dag av våre egne styresmakter. Amnestys flyktningkampanje har nettopp rettet søkelyset mot de effektive hindringer som legges i veien for at mennesker på flukt skal få muligheten til å søke asyl. Igjen er det erklæringen som gir oss ryggdekning i kampen for å sikre asylretten.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene står ikke til diskusjon, men debatten om menneskerettighetene pågår kontinuerlig. Krav om relativisering av menneskerettighetene er de mest alvorlige anslag mot rettighetenes universelle gyldighet. Det er likevel avslørende at kravene gjerne fremmes av representanter for ulike statsmakter eller grupper som aspirerer til statsmakt. Det vises til mangel på rettighetsbegrep i en kultur, eller sterke kollektive tradisjoner i et annet. Men hva er det de hevder? Hevder de at enkeltpersoner innenfor disse kulturene eller tradisjonene vil godta å bli torturert, vilkårlig fengslet eller for den saks skyld sulte ihjel til de felles beste? Det betviles. En sikring av enkeltindividets rettigheter er ikke et anslag mot kollektivet, men mot autoriteters maktmisbruk.

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.» Artikkel 1.

Det mest revolusjonerende ved disse ordene er troen på at de kan og må virkeliggjøres gjennom en dyptgripende og fredelig prosess som inkluderer hele klodens befolkning. Rettighetene gjelder hver og en av oss, og ansvaret for å sikre dem er en oppgave for oss alle.

Publisert i AmnestyNytt 1997/5