Blir det mer eller mindre rasisme? Hva er det viktigste - diskriminering eller omskjæring? To av mange spørsmål i en tid der internasjonale og nasjonale hendelser har rystet oss alle. Hva gjør norske myndigheter og politikere i denne situasjonen?
Publisert: 19. sep 2002, kl. 14:34 | Sist oppdatert: 7. Mar 2024, kl. 23:20
©Lisa Gamlem

Av Henrik Lunde

Ingen kan si sikkert hvor mye rasisme det er i Norge, ei heller om rasismen øker eller minsker. Rasisme omfatter alt fra holdninger til handlinger, fra drap til avisinnlegg. Å sette et tall på dette er svært vanskelig. Det meste som skjer kommer ikke andre enn offeret og dets nærmeste for ørene, og den informasjon som finnes har myndighetene inntil nylig nektet å systematisere.

Til tross for mangel på empiri - jeg våger påstanden om at hovedtyngden av diskriminering som rammer minoriteter er av unnlatelses-karakter: Norskinger vil ikke ansette, ikke leie ut til, ikke sitte ved siden av på bussen, ikke ansette - ikke, ikke, ikke. Norge har lite rasistisk vold, men det inkluderende fellesskapet har ennå ikke manifestert seg i den norske hverdagen.

Etterkrigstidens største folkemønstring fant sted etter Benjamin Hermansens død. «Et tidsskille» mente statsminister Stoltenberg, men mange politikere mente også at det var et tidsskille da Arve Beheim Karlsen ble funnet død i elven.

Så inntraff 11. september, alvorlige overgrep ble avslørt innad i norske minoritetsmiljøer og Fadime Sahindal ble «æresdrept» av sin far. Vinden snudde brått og 40.000 fakler blafrer faretruende. Terrorfrykten har ført til forslaget om å utvise utenlandske statsborgere på mistanke og ikke fellende dom. En rettssikkerhetsskandale som fikk få reaksjoner. De få ramaskrikene dette utløste ga ikke gjenlyd i tabloidene som agurket seg med debatter for og mot Shabana Rehman.

Men det har også vært en positiv utvikling i Norge det siste halve året.

©Lisa Gamlem

Lov mot etnisk diskriminering

I vår la Holgersen-utvalget fram sitt forslag til lov mot etnisk diskriminering. Utvalget har tenkt nytt, offensivt og kreativt, og rettsvernet til minoriteter i Norge vil bli vesentlig styrket dersom loven blir vedtatt. Lovforslaget har blant annet inkorporert FNs konvensjon mot rasediskriminering, noe som er et dramatisk forslag i en menneskerettighetssammenheng. Det sivilrettslige nivået gir en lavere terskel enn offentlig påtale og er vesentlig for at loven skal virke etter hensikten.


Politiets manglende prioritering har vært en flaskehals for beskyttelse mot diskriminering i mange år, og lovutvalget foreslår å opprette et eget forvaltningsorgan som får sanksjonsmuligheter i håndhevelse av loven. Dette er radikalt i forhold til det system vi har i dag, og vil bidra til at lovens intensjoner kan bli oppfyllt. Kort sagt, sjansen for at rasisme straffes øker med dette.

Det blir spennende om departementet og i neste instans Stortinget virkelig tør å ta rasismen på alvor og vedta denne loven. Håpet er der, men erfaringen sår tvil hos mange.

©Lisa Gamlem

Handlingsplan mot rasisme

Sommeren var så vidt i gang da fire statsråder svært stolte presenterte handlingsplanen mot rasisme. Men ved gjennomlesing av planen var skuffelsen blandet med vantro. Kort sagt så håper regjeringen at rasismen vil minske snart. Det er positivt at regjeringen i så stor grad erkjenner rasismeproblemets eksistens og viser vilje til handling. Men motet svikter når tiltak skal konkretiseres. Planen er blottet for konkrete og målbare mål, tidsplaner og økonomiske ressurser. Regjeringen ønsker at «ingen skal bli stengt ute fra det statlige arbeidsmarkedet», men burde hatt en konkret målsetting som for eksempel «tre prosent ansatte med minoritetsbakgrunn innen fire år». Handlingsplanen slik den nå framstår er lite egnet for evaluering, dermed slipper også regjeringen å stilles til ansvar.

Det har kommet flere handlingsplaner for integrering og diskriminering de siste årene, og det er en gledelig utvikling. Men de nølende og ørsmå skritt myndighetene har tatt til nå får det til å se ut som de ikke våger å operasjonalisere de gode ønsker.

Ingen lover eller handlingsplaner kan alene fjerne diskriminering, og lovverket er bare ett av mange nødvendige virkemidler. Den rasistiske generaliseringen er like vanskelig å få bukt med som den er stupid. I dag diskuterer vi i Norge om det er undertrykking og patriarkalske tradisjoner som er det største problemet for «innvandrerjenter», eller er det verre at «innvandrere» ikke får jobb? Diskusjonen om hva som er «verst» er lite fruktbar. Og det burde ikke være noen motsetning mellom å støtte ofrene for overgrep og samtidig jobbe forebyggende mot potensielle overgripere.

Skråsikre konklusjoner og enkle analyser har preget norsk innvandringsdebatt i 30 år. Ja/nei svar passer sjelden på de kompliserte spørsmål et moderne samfunn er oppe i. Ei heller kan spørsmål om rasismens utvikling besvares enkelt. Det positive er imidlertid at det er bred enighet om at problemer og utfordringer eksisterer. Det er det nødvendige første skritt på veien videre. Men veien blir svært lang når politikere og byråkrati ikke har mot til å iverksette konkrete og målbare tiltak for å oppnå de mål man tilsynelatende er enige om. Tregheten gjør at mange i mellomtiden blir ofre for rasisme, og den pris de betaler for vår sendrektighet er for høy til å kunne aksepteres av vårt demokrati.

Henrik Lunde er sosiolog og informasjonsleder ved Antirasistisk Senter

Publisert i AmnestyNytt 2002/3