Prostitusjon og menneskerettigheter

Amnesty International Norge har tildelt Liv Jessen årets menneskerettighetspris for hennes innsats for å styrke prostituerte kvinners rettigheter. Den påfølgende debatten om pristildelingen ( VG 20/10) viser at prostitusjon fremdeles er et brennbart tema. Det er mulig dette skyldes at regjeringen i nær framtid skal ta stilling til hvorvidt kjøp av seksuelle tjenester skal kriminaliseres ytterligere.
DELCreated with Sketch.DELCreated with Sketch.DEL
Publisert: 25. okt 2004, kl. 13:28 | Sist oppdatert: 25. Feb 2010, kl. 02:41

Det er en nasjonal så vel som en internasjonal debatt om hva som er hensiktsmessige virkemidler for å forebygge prostitusjon og sikre prostituerte kvinners rettigheter. Det er viktig å erkjenne at det er enighet om målet - et samfunn fritt for kvinnediskriminering - selv om det er en uenighet om strategi og virkemidler.

Amnesty arbeider konsekvent ut fra prinsippet om respekt for enkeltindividets rettigheter. Prostituerte kvinner er utsatt for samfunnets diskriminering, spesielt i møte med rettsapparatet, og er sårbare for stigmatisering og vold. Amnesty arbeider først og fremst for å sikre kvinner i prostitusjon best mulig beskyttelse mot diskriminering og overgrep ved å styrke kvinnenes grunnleggende menneskerettigheter, i særlig grad deres økonomiske og sosiale rettigheter.

Verken FNs kvinnekonvensjon, FNs erklæring om eliminering av vold mot kvinner eller andre internasjonale menneskerettighetsstandarder definerer prostitusjon i seg selv som vold mot kvinner. Amnesty International forholder seg til fortolkningen av de internasjonale menneskerettighetsstandardene, og betrakter prostitusjon som et resultat av en kjønnsbasert diskriminering som begrenser kvinners handlingsrom og valgmuligheter. Ingen kvinner velger prostitusjon framfor andre og gode alternativer. Først når prostitusjon ikke lenger fremstår som den eneste muligheten til overlevelse, har kvinnene anledning til å foreta andre valg.

FNs kvinnekonvensjon påbyr ingen kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester. Det er tvert imot slik at FNs kvinnekomité i praksis ikke ser ut til å gå inn for en slik kriminalisering fordi dette kan medføre en ytterligere marginalisering av kvinner i prostitusjonen, og dermed føre til økt fare for overgrep. Amnesty International tar ikke stilling til hvorvidt kjøp av seksuelle tjenester bør kriminaliseres, men vi aksepterer ikke at prostituerte kvinners menneskerettigheter svekkes for å nå målet om likestilling mellom kvinner og menn.

Påstanden om at Amnesty International vil sette døra på vidt gap for en pengesterk legaliseringslobby på kontinentet faller på sin egen urimelighet, ikke minst med tanke på Amnestys innsats for å bekjempe internasjonal handel med kvinner. Det er derfor beklagelig at slike påstander settes frem i en offentlig diskusjon om hva som er hensiktsmessige strategier for å forebygge prostitusjon og sikre prostituerte kvinners rettigheter.