President Uribes dilemma

Den 7. august overtok Colombias president Álvaro Uribe Vélez ledelsen av et land som befinner seg på kanten av stupet. Colombia har de siste 40 årene blitt stadig dypere splittet av væpnet konflikt, og landet har vært vitne til en gradvis økning av politisk motivert vold.

Konflikten i Colombia har tvunget mer enn to millioner mennesker til å flykte fra hjemmene sine og tar livet av mer enn 20 mennesker hver dag. De fleste av de drepte er sivile som blir myrdet utenom kamphandlinger.

Gjennom sine paramilitære allierte, fortsetter sikkerhetsstyrkene med systematiske brudd på befolkningens fundamentale rettigheter. Dette skjer i et forsøk på å bekjempe opprørerne, som på sin side fortsetter å true, kidnappe og drepe sivile.

Colombias befolkning er prisgitt de væpnede gruppene. De som står frem for å forsvare egne eller andres rettigheter, utsettes for forfølgelse, tvinges til et liv i eksil eller de blir drept. Dette illustreres av at mer enn 140 fagforeningsmedlemmer ble rapportert drept eller forsvunnet i løpet av 2001, og av konstante trusler mot og drap på menneskerettighetsaktivister.

Den komplekse situasjonen stiller presidenten overfor et klart valg. Han kan enten gjøre det som kreves for å løse landets stadig forverrede menneskerettighetssituasjon, eller velge å skape en følelse av trygghet basert på militær makt. Dersom han velger det siste, vil det gå på bekostning av grunnleggende rettigheter for et bredt lag av det colombianske samfunnet. Uribe kan på den annen side påta seg et ansvar for landets utallige menneskerettighetsbrudd og starte en grundig etterforskning av de mange overgrepene. Eller han kan videreføre de tidligere colombianske regjeringenes tradisjonelle holdning ved å dekke til myndighetenes rolle i forhold til overgrepene og angripe enkeltpersoner som tillater seg å komme med anklager.

Det første valget innebærer at presidenten følger de anbefalinger FN og andre nasjonale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner gjentatte ganger har kommet med. Disse omfatter tiltak for å gjøre slutt på den rådende straffefriheten som gjør det mulig å bryte menneskerettigheter og å ignorere internasjonal humanitær rett. De omfatter tiltak mot paramilitære grupper - som fortsetter å nyte godt av støtten fra regjeringsstyrkene - og tiltak for effektiv beskyttelse av menneskerettighetsaktivister og andre utsatte deler av det colombianske samfunnet.

President Uribe vil måtte vise seg som en myndig leder for å bryte ned de mekanismene som har sikret straffefriheten og vært årsak til de mange tusen overgrepene som er utført av de væpnede styrkene. Han må også vise styrke for å bryte ned mekanismene som driver de paramilitære gruppene - som stadig opptrer i hemmelig forståelse med de væpnede styrkene - og geriljagruppene. Disse mekanismene har mer enn noe annet blitt styrket takket være en stadig manglende interesse hos ulike colombianske regjeringer for å identifisere og straffeforfølge de ansvarlige - hvilket har ført til ytterligere overgrep mot en forsvarsløs befolkning.

Den nye presidentens høyeste prioritering må være å forsvare sivilbefolkningen. I særdeleshet de delene av samfunnet som er mest utsatt for den væpnede konflikten og den politiske volden. Herunder bønder, urbefolkning, afrocolombianske samfunn, fagforeningsmedlemmer, offentlig ansatte, journalister og menneskerettighetsaktivister.

Uribe har gjentatte ganger proklamert at sikkerhet skal utgjøre hjørnesteinen i hans politiske program. Men dette blir bare tomme ord dersom han ikke tar de nødvendige skritt for å garantere full respekt for de mest fundamentale rettighetene, som retten til liv, retten til å føle seg trygg og retten til ikke å bli trukket inn i konflikten.

Det er likevel store sjanser for at presidenten kommer til å velge en militær løsning og innføre strenge sikkerhetstiltak, framfor å finne en løsning basert på menneskerettigheter.

Presidentens planer om å opprette en milits sammensatt av en million informanter til å støtte de væpnede styrkene, er et tydelig tegn på at hans strategi vil trekke sivilbefolkningen dypere inn i konflikten, heller enn å forsvare dem. Dette utgjør en stor fare for det colombianske sivile samfunn, ettersom det truer med å undergrave sikkerheten til mange colombianere gjennom å utsette dem for represalier fra begge sider i konflikten.

Budskapet vi kan hente fra president Uribes mange politiske utspill, er at menneskerettighetene ikke vil bli prioritert av denne regjeringen, og at han er villig til å ofre menneskerettighetene på "sikkerhetens alter". Men dersom denne fremgangsmåten fører til en forverring av den allerede alvorlige menneskerettighetskrisen, og gjør sivilbefolkningen enda mer sårbar ved å trekke den dypere inn i konflikten - hva slags sikkerhet vil Uribe kunne tilby landets innbyggere da?