Praktikant intervjuet – Leikny Bakke Lie
Vi har tatt oss en prat med tidligere praktikanter for å høre hvordan de opplevde tiden hos Amnesty og hva de gjør på nå.
Publisert:
20. Jul 2011, kl. 10:06
|
Sist oppdatert:
23. Feb 2015, kl. 11:19
”På besøk i Kibera-slummen i dag hos Soweto Forum. Ble tatt i mot med sang og dans av sterke, samfunnsengasjerte mennesker kledd i gule Amnesty-tskjorter, ’Human Rights Live here’. På sånne dager blir jeg så ufattelig stolt av å være Amnesty-aktivist! Sammen er vi sterke!”
Slik lød Facebook status oppdateringen til Leikny Bakke Lie mens hun var i Kenya for å skrive masteroppgaven sin i samfunnsikkerthet våren 2011.
Det har gått 3 år siden Leikny avsluttet tiden sin som praktikant på Amnesty kontoret i Stavanger. I mellomtiden har hun rukket å fullføre en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i samme by. Leikny tar en prat med en av årets sommerpraktikanter for å fortelle hvordan det har vært å jobbe som praktikant og hva hun opplevde i Kenya.
Hvordan kom du i kontakt med Amnesty International?
Jeg søkte på praktikantstillingen etter å ha deltatt på et menneskerettighetskurs i regi av Amnesty Region Sør.
Hva foregår på et slikt kurs?
Kurset var veldig enkelt og grunnleggende.Vi fikk en innføring om FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, Amnesty sitt arbeid på verdensbasis, i Norge, og lokalt. Jeg fikk tips og ideer om hva man kan gjøre som enkeltmenneske for å fremme menneskerettigheter. Etter dette lynkurset fikk jeg en ekstra motivasjon til å ønske å være praktikant.
Hvilke oppgaver hadde du som praktikant?
Man gjør egentlig alt mellom himmel og jord! Det er en av grunnene til at jeg trivdes så godt som praktikant i Amnesty, nettopp det at arbeidsoppgavene er så varierte og ingen arbeidsdager er like. Kort fortalt jobbet jeg en del med weboppdateringer, foredragsvirksomhet, samt planlegging, koordinering og utførelse av kampanjer og aksjoner. Noe av det mest spennende, og kanskje mest krevende jeg gjorde var å arrangere en konsert for menneskerettigheter.
Hvilke egenskaper er det godt å ha når man er praktikant?
Det greit å ha med seg forskjellige egenskaper i rollen som praktikant. Evnen til å engasjere seg, sette seg raskt inn i nye problemstillinger, ikke være redd for å bevege seg ut på ukjente territorier, og noe av det beste har vært å bli kastet rett ut på og få ansvar fra dag én. Det gode samholdet og humoren oss ansatte i mellom, og følelsen av å ha fått til et stort prosjekt har gjort dette til en viktig erfaring. Noe av det viktigst en lærer er at en har evne til å få til mye mer enn man hadde trodd.
Du har nylig avsluttet mastergraden din. Hva gikk den ut på?
Jeg har nå fullført en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, med spesialiseringsretning innen sikkerhetsledelse. Mastergraden fokuserer på kunnskap for å bygge opp et robust samfunn. Jeg har hatt fag som internasjonale humanitære kriser, beslutning i kriser, krisehåndtering, risikobasert styring og sikkerhet og organisasjon for å nevne noen. Studiet går i hovedsak på hvordan hindre at kriser oppstår, minimere risiko, og hvordan man skal håndtere en krise når den først har skjedd. Kort fortalt: hvordan bidra til å gjøre samfunnet sikrere.
Du drog til Dadaab, Kenya for å se på nært hold hvordan FN jobber i forhold til sikkerhet av FN ansatte i flyktningleirer.
Hvordan var det å besøke flyktningleirene?
På grunn av begrenset tilgang til flyktningleirene fikk jeg ikke kommet inn i selve leir områdene så mye som jeg skulle ønsket. Det var mange sikkerhetskrav, som for eksempel portforbud fra kl. 18-06. Jeg fikk allikevel en tur rundt i den ene leiren hvor jeg så på nært hold hvor mange mennesker som lever under slike forhold. Vi ble kjent med noen av flyktningene som bodde i leiren og som jobbet hos noen av de humanitære organisasjonene i området. De er fantastiske mennesker med et stort hjerte. Mange har bodd i leiren siden den ble opprettet i 1992, og har et håp om en bedre tilværelse i et vestlig land. Mye fordi de ikke har vært i sitt hjemland på 20 år og dermed ikke kjenner landet sitt godt lenger. Dadaab og flyktningesituasjonen fra Somalia er en glemt krise, som har pågått siden tidlig 90-tall uten noen løsning.
Hvordan bor flyktningene i Dadaab?
Det bor over 350,000 flyktninger på et område som i teorien har kapasitet til å romme 90,000 personer. Problemet er at Kenyanske myndigheter ikke vil tildele FN mer jord som kan brukes til flyktningleirer, derfor ender flyktninger med å bosette seg utenfor leiren. Disse områdene er svært utsatt for flom, og de humanitære arbeiderne er bekymret for hvordan det skal gå når flomsesongen starter.
Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter besøket?
Det var helt klart et sterkt møte, samtidig som det er mye man kan utsette både på hvordan humanitære operasjoner fungerer i praksis og på den politiske viljen til øvrige verdensledere til å sette kriser som Dadaab på agendaen. Det viktigste jeg tok med meg derfra er nok møtet med flyktningene og det inntrykket jeg satt igjen med etter turen er hvor enorm evne disse menneskene har til å omstille seg og tilpasse seg de dårlige levekårene og ikke gi opp håpet. Dette er ikke passive mennesker som vil utnytte et system, men mennesker som ikke ser noen annen utvei enn å flykte fra sitt hjemland.
Amnesty International var også i Kenya samtidig som du var der og spurte deg om du var interessert i å være med på en felttur i slummen i Nairobi. Hva svarte du til det?
Jeg takket selvfølgelig ja! Det var utrolig spennende å få være med på, vi møtte ulike menneskerettighetsgrupper og besøkte ulike slumområder i Nairobi. Det var absolutt spennende å få bli med på en sånn tur og det ga meg nesten et sterkere inntrykk enn besøket i Dadaab. Vi møtte fantastiske mennesker i slummen som hadde et beundringsverdig pågangsmot og en stolthet man ikke kan gjøre annet enn å se opp til. Mange vestlige vil nok se på mennesker som bor i slummen som fattige, tiltaksløse mennesker som omtrent sitter i veikanten og venter på hjelp. Mitt inntrykk var at dette var så langt i fra sannheten som man kommer, slumbeboerne organiserer seg og tar grep om sin egen hverdag. Der det mangler tilbud eller hvor myndighetene ikke strekker til, tar de initiativ og oppretter grupper og organisasjoner som skal forsøke å dekke disse behovene. For eksempel møtte vi en fantastisk dame som hadde en sønn som var funksjonshemmet. Slike barn blir gjerne gjemt bort og stigmatisert, men hun valgte å gå andre veien. Hun opprettet et senter som het ”Light and Hope for the Disabled Children”. Her møtte vi blant annet en fem år gammel jente som hadde blitt gjemt bort i et skap og derfor ikke en gang kunne gå, men som nå var i full fart på to ben og med et enormt glimt i øyet.
Et annet spesielt øyeblikk for meg som aktivist i Amnesty var da generalsekretæren John Peder Egenæs overrakk en svær bunke med over 20 tusen norske underskrifter til Amnesty Kenya’s generalsekretær. Det var stort å få se at underskrifter jeg selv har vært med på å samle inn her hjemme kom til rett sted. Han ble så takknemlig, og fortalte at dette var noe han kunne bruke for å slå i bordet med under forhandlinger og møter med Kenyanske myndigheter.
Hva kan du si til de som vurderer å søke på en praktikant stilling i Amnesty?
Som praktikant i Amnesty får du ansvar og kreativ frihet, og med en regionsleder som har stor tro på deg kan du ikke annet enn å få bedre selvtillit og energi til å stå på og møte nye utfordringer på strak hånd! Dette er noe jeg har tatt med meg videre inn i arbeidslivet.
I tillegg har det vist seg å være enormt verdifullt med tanke på jobbsøking; samtlige intervjuer jeg har vært på har dratt frem min tid som frivillig og praktikant. De ser på det som svært positivt og arbeidsgivere ønsker seg ansatte med engasjement og pågangsmot. Jeg tror personlig at mitt frivillige engasjement har bidratt til at min søknad skiller seg ut i bunken med søkere, og jeg dermed har fått muligheten til å komme på intervju. Mange understreker at frivillige verv er gull verdt i arbeidslivet, men jeg var ikke klar over hvor sterkt det faktisk teller i jobbsøkingssammenheng!
Sist og ikke minst, må jeg nevne at min tid som praktikant i Amnesty er et minne for livet som jeg aldri ville vært foruten.
Har du lyst på organisasjonserfaring og bli en del av verdens største menneskerettighetsorganisasjon?
Amnesty trenger praktikanter
Les om andres erfaringer som praktikant:
Praktikantintervju: Leif-Arne Aanestad
Praktikantintervju: Oda Skagseth
Slik lød Facebook status oppdateringen til Leikny Bakke Lie mens hun var i Kenya for å skrive masteroppgaven sin i samfunnsikkerthet våren 2011.
Det har gått 3 år siden Leikny avsluttet tiden sin som praktikant på Amnesty kontoret i Stavanger. I mellomtiden har hun rukket å fullføre en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i samme by. Leikny tar en prat med en av årets sommerpraktikanter for å fortelle hvordan det har vært å jobbe som praktikant og hva hun opplevde i Kenya.
Hvordan kom du i kontakt med Amnesty International?
Jeg søkte på praktikantstillingen etter å ha deltatt på et menneskerettighetskurs i regi av Amnesty Region Sør.
Hva foregår på et slikt kurs?
Kurset var veldig enkelt og grunnleggende.Vi fikk en innføring om FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, Amnesty sitt arbeid på verdensbasis, i Norge, og lokalt. Jeg fikk tips og ideer om hva man kan gjøre som enkeltmenneske for å fremme menneskerettigheter. Etter dette lynkurset fikk jeg en ekstra motivasjon til å ønske å være praktikant.
Hvilke oppgaver hadde du som praktikant?
Man gjør egentlig alt mellom himmel og jord! Det er en av grunnene til at jeg trivdes så godt som praktikant i Amnesty, nettopp det at arbeidsoppgavene er så varierte og ingen arbeidsdager er like. Kort fortalt jobbet jeg en del med weboppdateringer, foredragsvirksomhet, samt planlegging, koordinering og utførelse av kampanjer og aksjoner. Noe av det mest spennende, og kanskje mest krevende jeg gjorde var å arrangere en konsert for menneskerettigheter.
Hvilke egenskaper er det godt å ha når man er praktikant?
Det greit å ha med seg forskjellige egenskaper i rollen som praktikant. Evnen til å engasjere seg, sette seg raskt inn i nye problemstillinger, ikke være redd for å bevege seg ut på ukjente territorier, og noe av det beste har vært å bli kastet rett ut på og få ansvar fra dag én. Det gode samholdet og humoren oss ansatte i mellom, og følelsen av å ha fått til et stort prosjekt har gjort dette til en viktig erfaring. Noe av det viktigst en lærer er at en har evne til å få til mye mer enn man hadde trodd.
Du har nylig avsluttet mastergraden din. Hva gikk den ut på?
Jeg har nå fullført en mastergrad i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger, med spesialiseringsretning innen sikkerhetsledelse. Mastergraden fokuserer på kunnskap for å bygge opp et robust samfunn. Jeg har hatt fag som internasjonale humanitære kriser, beslutning i kriser, krisehåndtering, risikobasert styring og sikkerhet og organisasjon for å nevne noen. Studiet går i hovedsak på hvordan hindre at kriser oppstår, minimere risiko, og hvordan man skal håndtere en krise når den først har skjedd. Kort fortalt: hvordan bidra til å gjøre samfunnet sikrere.
Du drog til Dadaab, Kenya for å se på nært hold hvordan FN jobber i forhold til sikkerhet av FN ansatte i flyktningleirer.
Hvordan var det å besøke flyktningleirene?
På grunn av begrenset tilgang til flyktningleirene fikk jeg ikke kommet inn i selve leir områdene så mye som jeg skulle ønsket. Det var mange sikkerhetskrav, som for eksempel portforbud fra kl. 18-06. Jeg fikk allikevel en tur rundt i den ene leiren hvor jeg så på nært hold hvor mange mennesker som lever under slike forhold. Vi ble kjent med noen av flyktningene som bodde i leiren og som jobbet hos noen av de humanitære organisasjonene i området. De er fantastiske mennesker med et stort hjerte. Mange har bodd i leiren siden den ble opprettet i 1992, og har et håp om en bedre tilværelse i et vestlig land. Mye fordi de ikke har vært i sitt hjemland på 20 år og dermed ikke kjenner landet sitt godt lenger. Dadaab og flyktningesituasjonen fra Somalia er en glemt krise, som har pågått siden tidlig 90-tall uten noen løsning.
Hvordan bor flyktningene i Dadaab?
Det bor over 350,000 flyktninger på et område som i teorien har kapasitet til å romme 90,000 personer. Problemet er at Kenyanske myndigheter ikke vil tildele FN mer jord som kan brukes til flyktningleirer, derfor ender flyktninger med å bosette seg utenfor leiren. Disse områdene er svært utsatt for flom, og de humanitære arbeiderne er bekymret for hvordan det skal gå når flomsesongen starter.
Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter besøket?
Det var helt klart et sterkt møte, samtidig som det er mye man kan utsette både på hvordan humanitære operasjoner fungerer i praksis og på den politiske viljen til øvrige verdensledere til å sette kriser som Dadaab på agendaen. Det viktigste jeg tok med meg derfra er nok møtet med flyktningene og det inntrykket jeg satt igjen med etter turen er hvor enorm evne disse menneskene har til å omstille seg og tilpasse seg de dårlige levekårene og ikke gi opp håpet. Dette er ikke passive mennesker som vil utnytte et system, men mennesker som ikke ser noen annen utvei enn å flykte fra sitt hjemland.
Amnesty International var også i Kenya samtidig som du var der og spurte deg om du var interessert i å være med på en felttur i slummen i Nairobi. Hva svarte du til det?
Jeg takket selvfølgelig ja! Det var utrolig spennende å få være med på, vi møtte ulike menneskerettighetsgrupper og besøkte ulike slumområder i Nairobi. Det var absolutt spennende å få bli med på en sånn tur og det ga meg nesten et sterkere inntrykk enn besøket i Dadaab. Vi møtte fantastiske mennesker i slummen som hadde et beundringsverdig pågangsmot og en stolthet man ikke kan gjøre annet enn å se opp til. Mange vestlige vil nok se på mennesker som bor i slummen som fattige, tiltaksløse mennesker som omtrent sitter i veikanten og venter på hjelp. Mitt inntrykk var at dette var så langt i fra sannheten som man kommer, slumbeboerne organiserer seg og tar grep om sin egen hverdag. Der det mangler tilbud eller hvor myndighetene ikke strekker til, tar de initiativ og oppretter grupper og organisasjoner som skal forsøke å dekke disse behovene. For eksempel møtte vi en fantastisk dame som hadde en sønn som var funksjonshemmet. Slike barn blir gjerne gjemt bort og stigmatisert, men hun valgte å gå andre veien. Hun opprettet et senter som het ”Light and Hope for the Disabled Children”. Her møtte vi blant annet en fem år gammel jente som hadde blitt gjemt bort i et skap og derfor ikke en gang kunne gå, men som nå var i full fart på to ben og med et enormt glimt i øyet.
Et annet spesielt øyeblikk for meg som aktivist i Amnesty var da generalsekretæren John Peder Egenæs overrakk en svær bunke med over 20 tusen norske underskrifter til Amnesty Kenya’s generalsekretær. Det var stort å få se at underskrifter jeg selv har vært med på å samle inn her hjemme kom til rett sted. Han ble så takknemlig, og fortalte at dette var noe han kunne bruke for å slå i bordet med under forhandlinger og møter med Kenyanske myndigheter.
Hva kan du si til de som vurderer å søke på en praktikant stilling i Amnesty?
Som praktikant i Amnesty får du ansvar og kreativ frihet, og med en regionsleder som har stor tro på deg kan du ikke annet enn å få bedre selvtillit og energi til å stå på og møte nye utfordringer på strak hånd! Dette er noe jeg har tatt med meg videre inn i arbeidslivet.
I tillegg har det vist seg å være enormt verdifullt med tanke på jobbsøking; samtlige intervjuer jeg har vært på har dratt frem min tid som frivillig og praktikant. De ser på det som svært positivt og arbeidsgivere ønsker seg ansatte med engasjement og pågangsmot. Jeg tror personlig at mitt frivillige engasjement har bidratt til at min søknad skiller seg ut i bunken med søkere, og jeg dermed har fått muligheten til å komme på intervju. Mange understreker at frivillige verv er gull verdt i arbeidslivet, men jeg var ikke klar over hvor sterkt det faktisk teller i jobbsøkingssammenheng!
Sist og ikke minst, må jeg nevne at min tid som praktikant i Amnesty er et minne for livet som jeg aldri ville vært foruten.
Har du lyst på organisasjonserfaring og bli en del av verdens største menneskerettighetsorganisasjon?
Amnesty trenger praktikanter
Les om andres erfaringer som praktikant:
Praktikantintervju: Leif-Arne Aanestad
Praktikantintervju: Oda Skagseth