Politisk ukorrekt grasrotaktivist

Jody Williams var koordinator for den globale kampanjen mot landminer, og fortjener i aller høyeste grad honnør for utviklingen rundt landminespørsmålet.

Hun møter oss i hotellobbyen før åpningen av en fotoutstilling på Nobels Fredssenter. Hun har vært i Norge flere ganger tidligere, alltid på grunn av noe positivt, enten det var de siste forhandlingene om landminekonvensjonen, tildeling av Nobels Fredspris, og nå besøk på det nyåpnede Nobels Fredssenter og åpning av Amnesty Internationals fotoutstilling Control Arms.

Provosert grasrotaktivist

På spørsmål om hun ser på seg selv som grasrotaktivist, svarer hun «Absolutt!» og ser nesten fornærmet ut.

- Jeg begynte å bli forbanna under krigen i Vietnam, og har vel vært det siden. Som ren aktivist startet jeg på begynnelsen av 80-tallet med arbeid i Latin-Amerika, og har mange ganger forsøkt å hoppe av for å få en vanlig jobb, men har ikke greid det. Nå er det for sent.

Gjennom Nobelhistoriens 104 år har kun 12 kvinner mottatt fredsprisen, syv er fortsatt i live og Jody Williams forteller at sammen ønsker de å gjøre noe for kvinners rettigheter.

- Det er et nytt initiativ, og vi skal bruke det neste året på å finne ut hvordan vi kan jobbe med dette engasjementet.

Det sivile samfunn

Hun sier det sivile samfunn absolutt har en rolle å spille i dagens samfunn.

- Bush-administrasjonen forsøker å undertrykke rollen til det sivile samfunn, og USAs nye FN ambassadør, John Bolton, har et uttalt og forferdelig standpunkt som ikke inkluderer NGOer i internasjonalt samarbeid. Jeg mener at ekte demokrati bygger på rettigheter og ansvar hos enkeltmenneskene; jeg har ikke bare rett til å delta i samfunnet, men også et ansvar for å være en aktiv innbygger, ikke bare i eget land, men også globalt. Jeg vil ha meg frabedt at en idiot som Bolton eller Bush skal fortelle meg hva jeg skal gjøre. Landminekampanjen viser at vi har både den retten og det ansvaret. Gjennom kampanjen har vi sagt hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det, og hvilket ansvar vi har for å nå de målene. Det er hva jeg kaller riktig samfunnsansvar.

Landminekampanjen

Jody Williams var ingen nykommer i organisasjonsarbeid da hun ble spurt om hun ville koordinere the International Campaign to Ban Landmines. Hun hadde jobbet med konfliktene i Latin-Amerika og problemene med amerikansk innblanding i 11 år.

- Landminer er forskjellig fra andre konvensjonelle våpen. Når en krig er over, blir landminene igjen på bakken og fortsetter å drepe. Andre våpen drar hjem med soldatene, landminer er laget for å drepe - uten tanke, uten kontroll, uten tidsbegrensning - som en evig soldat. En av tingene som umiddelbart fascinerte meg med landminekampanjen, var at hvis du kun ønsket å jobbe med det humanitære aspektet vedrørende landmineproblematikken, og holde et snevert fokus, kunne man det. Men man kunne også bruke saken som en del av et større perspektiv, trekke inn spørsmål om internasjonal rett og regler under krigføring, det simpelthen fascinerte meg.

- Det var ikke traktaten som var vårt store mål heller, sier hun. - Da den ble ferdigforhandlet i Oslo i september 1997, så vi på det som en stor seier, men kun en seier som la grunnlaget for mer hardt arbeid mot realiseringen av avtalepunktene. Derfor er vi her fortsatt.

Nobels Fredspris 1997

Den 10.desember 1997 sto hun på podiet i Oslo Rådhus for å motta en av de mest respekterte prisene i verden. Med på laget var en bred koalisjon av organisasjoner, samt kjente fjes som Prinsesse Diana.

- Nobels Fredspris påvirket helt klart arbeidet vårt. Prisen i seg selv gir troverdighet; bortsett fra da den ble gitt til Henry Kissinger! Timingen var også helt perfekt: i september fullførte vi forhandlingene i Oslo, utnevnelsen kom i oktober, og jeg tror prisen understreket bragden rundt landminekampanjen.

- I tillegg tror jeg noen land som ikke var sikre på om de ville skrive under på traktaten, tok en runde til på sine standpunkt. Da vi kom til Oslo i desember hadde 122 land skrevet under, men det var bare 90 land med på forhandlingene i september. Det tror jeg på mange måter viser fredsprisens innvirkning. Den har gjort det enklere å opprettholde fokus og troverdighet i forbindelse med kampanjen, særlig blant de individuelle deltakerne i deres hjemland.

- Personlig hadde jeg store problemer med den i ettertid. I motsetning til politikere og personer som ønsker offentlig oppmerksomhet, er jeg en innadvendt person, en bokorm. Jeg liker å være en koordinater, gjerne i senter av kampanjen, men bak den offentlige fasaden. Det endret seg jo dramatisk etter fredsprisen, og det tok meg helt ærlig noen år å bli vant til den nye rollen. Det var veldig vanskelig, men nå har jeg akseptert det og er komfortabel med det. Det hjelper kampanjen, og det er det viktigste.

Standhaftig eller samarbeidsvillig?

Jeg spør henne hva hun syns om landene som fortsatt ikke har signert.

- Selvsagt skulle jeg gjerne ha sett USA signere. De var en tidlig leder i landminespørsmålet, i 1992 innstilte de all handel med landminer. Bill Clinton var den første statslederen som i FN uttalte et ønske om et forbud mot landminer. Så kom George W. Bush som hater internasjonal rett, og som rett ut har sagt at USA aldri kommer til å signere traktaten. Det er synd, men Bush-administrasjonen gjør jo ikke annet enn å distansere seg fra internasjonal rett, legger hun til - litt oppgitt og ganske sint.

- Kina er et annet interessant land, de tar helt klart steg i riktig retning med mineryddingskurs og bistand til minerydding. Et par andre land som vi arbeider tett med, er India og Pakistan, som hver gang det nærmer seg en væpnet konflikt på grunn av Kashmir, legger ut tusenvis av miner på begge sider av grensen. Det er faktisk kun to land som konsekvent har fortsatt bruken av landminer etter at konvensjonen ble til, og det er Russland og Burma. Burma vil slutte å bruke landminer den dagen det diktatoriske lederskapet brenner i helvete.

Hun snakker i hvert fall rett fra levra...

Politisk korrekthet et problem

Og det gjør hun også når hun kommenterer NGOer og deres arbeid.

- Nøkkelen til vår suksess har nok vært det tette og effektive samarbeidet mellom NGOer, myndigheter, Røde Kors og FN-organer, både på et strategisk og taktisk plan. På noen områder var vi heldige, på andre dyktige. IANSA (International Action Network on Small Arms) sløste dessverre bort flere år på å tenke struktur og oppbygning av kampanjen, og ikke på å få ting til å skje. Til dels tror jeg det skyldtes landminekampanjen; de så på vår kampanje og syntes nok ikke vi var demokratiske nok, eller politisk korrekte nok, i måten vi utførte arbeidet på. Det er helt sikkert personer i landminekampanjen som ser annerledes på dette enn meg, men vårt mål var å forby landminer, ikke danne en demokratisk organisasjon som skulle stemme over enhver sak.

Landminer og fremtiden?

- Kampen fortsetter!, sier hun innbitt. - En av arbeidsoppgavene vi fokuserer mest på er samarbeidet med regjeringer, få dem til å implementere nasjonal lovgivning om landminer, og ikke minst få dem til å overholde avtalen. Den aller største utfordringen i landminekampanjen de neste fem årene er minerydding. Innen 2009 skal de første landene som signerte ha fått minene ut av egen jord. Spørsmålet er om de klarer det.

Jeg lurer på hva hun syns om Control Arms-kampanjen som jo har noen av de samme målsetningene som landminekampanjen.

Control Arms

- Særlig Amnesty International og Oxfam har sørget for at Control Arms er blitt en effektiv kampanje om våpenhandel. Storbri­tannias tilslutning til prosessen for en bindende avtale er helt klart et kjempeviktig skritt i riktig retning, og noe jeg tror er et resultat av det arbeidet de har gjort.

- Samtidig er det en logisk utvikling for Storbritannia i forlengelsen av deres arbeid med fattigdomsbekjempelse og sletting av u-landsgjelda. Hvis man skal klare å bekjempe fattigdom, må man stoppe flyten av våpen som ikke gjør annet enn å fyre opp under konflikter. Et annet spørsmål er hva de skal gjøre med den økonomiske siden av dette, Storbritannia er jo et av landene som tjener mest på våpenhandel. Det var faktisk et av aspektene som gjorde landminekampanjen litt mer håndterlig, det var ikke så store økonomiske spørsmål knyttet til det. Det var ikke mange som tjente mange milliarder på landminer, i motsetning til den vanlige våpenhandelen.

- I tillegg jobbet landminekampanjen kun med landminer, mens Control Arms jobber opp mot alle konvensjonelle våpen, ja kanskje alle våpen. Jo mer sammensatt problemet man står ovenfor er, jo vanskeligere kan det være å få gjennomslag.

Jody Williams er veldig klar på at man må sette seg mål, hvordan man når det målet er derimot ikke like viktig.

- Jeg er ikke alltid den mest populære jenta i rommet, men jeg er veldig klar på hva jeg mener må til for å endre verden, og jeg gjør det. Dette er ikke en popularitetskonkurranse, dette er en kampanje for å forby et våpen som årlig dreper tusenvis av mennesker.

Og med det går hun for å åpne Amnestys fotoutstilling på Nobels Freds­senter - en utstilling som viser effekten av at den internasjonale våpenhandelen er ute av kontroll.

Rune Arctander er tidligere leder av studentnettverket på Universitetet i Oslo