Palestina: Bak gitter i Betlehem

Khader kjører raskt langs en av Betlehems hovedgater. Trekker sixpencen lenger ned i pannen idet bilen passerer politistasjonen hvor han har sittet på cella fire ganger.
Den uformelige murbygningen er omringet av gjerde med piggtråd og væpnede vakter.
På forsiden av husveggen har noen malt et enormt fargesprakende palestinsk flagg. Selvstyremyndighetenes bastion - lokalt oppholdssted for både politi, etterretning, nasjonale forsvarsstyrker og preventive sikkerhetsstyrker.
- Vi får problemer hvis de ser oss sammen, mumler Khader og lar høyrefoten presse hardt mot gasspedalen. Bygningen blir gradvis mindre innenfor bakruten, som en luftspeiling.

Svartelistet
I juli 1995 ble to israelske haikere funnet drept i Jeriko. Etter sterkt påtrykk fra israelske myndigheter, arresterte palestinsk politi en mengde personer for å forhøre dem om eventuell tilknytning til mordene. Tretti av disse havnet på en «svarteliste» av påståtte terrorister og drapsmenn som Israel gjerne vil ha utlevert. Khader, som på den tiden bodde i Jeriko, var nummer ti i rekken.
- Det var en annen mann som under forhør tilstod drapene. I tillegg påstod han at det var jeg som hadde gitt ordren. Senere fant man ut at han ikke en gang var i byen den dagen forbrytelsen ble begått! Jeg havnet på svartelisten fordi han trengte å gi politiet et navn. Mannen kjente meg ikke, men visste at israelerne ikke kunne få tak i meg fordi jeg bodde innenfor de selvstyrte områdene, forklarer Khader. Han har parkert bilen og slått seg ned på kontoret til noen venner. Ingen av de ansatte spør hvorfor han sitter der med en vestlig journalist; de bare serverer kald drikke.
I henhold til Oslo-avtalene er palestinske myndigheter forpliktet til å slå kraftig ned på volds-og terrorhandlinger rettet mot israelske mål. Det at Khader havnet på «svartelisten» har gjort ham utsatt for arrestasjoner av palestinsk politi hver eneste gang det blir utført slike aksjoner.

- Jeg er uskyldig, men det nytter ikke så lenge jeg fortsatt står på denne listen! sukker han.

Ulovlig arrestert
Da indre selvstyre ble etablert i Gaza og på Vestbredden i 1994, uttrykte palestinske myndigheter vilje til å respektere grunnleggende menneskerettigheter ved å rette seg etter internasjonalt anerkjente konvensjoner. Likevel registreres det stadig juridiske og folkerettslige overtredelser i hele prosessen fra arrestasjon til en eventuell domfellelse. Både politiet, etterretningen og de ulike sikkerhetsstyrkene har mangelfulle, ofte ulovlige, rutiner for sitt arbeid.
Khader har først og fremst dårlig erfaring med den palestinske politietaten, som stadig benytter seg av sine utvidede fullmakter til arrestasjon. Skriftlige ordrer er en mangelvare. Som regel får den arresterte heller ikke vite årsaken til fengslingen.
- Jeg hadde akkurat flyttet til Betlehem da noen kastet en granat mot en kombinert israelsk-palestinsk politibil. Første gangen de brakte meg inn til forhør i forbindelse med granaten, ble jeg sittende bare noen få dager. Andre gangen holdt de meg i fem måneder uten å ha lovlige papirer på det. Jeg sultestreiket i 25 dager for å bli løslatt. Spiste ikke i det hele tatt. Måtte tvangsinnlegges på sykehuset, hvor de gav meg glukose intravenøst. Arafat var den eneste som kunne gi ordre til å sette meg fri. Til slutt fikk jeg være i husarrest hjemme, sier han.

De arrestertes juridiske rettigheter står svært svakt på Vestbredden. Dersom rettslige forhandlinger i det hele tatt finner sted, er de ofte ikke i samsvar med internasjonale standarder. Den statlige Sikkerhetsdomstolen holder sine møter i hemmelighet om natten.
I løpet av noen få minutter blir den fengslede tiltalt, ført for retten og dømt - uten å ha fått noe som helst forvarsel og dermed heller ikke juridisk bistand.
Khader var blant de heldige. Han fikk i alle fall snakke med en advokat mens han satt i fengsel, selv om hun juridisk sett ikke kunne gjøre noe som helst. Det etablerte rettsvesenet skyves til stadighet ut på sidelinjen av en sterk presidentmakt.
- Hun besøkte meg ofte, men det var også alt. Det er bare Arafat som kan ta avgjørelser i slike saker.

Tortur
Palestine Human Rights Monitoring Group (PHRMG) har kartlagt forekomsten av tortur i de palestinske fengslene på Vestbredden og i Gaza. Fanger blir slått med bare hender, rifler, pisk, lenker eller gummislanger. Noen ganger tvinges de til å stå i smertefulle stillinger i flere døgn, eller de utsettes for ekstreme temperaturer. I 1997 var statistikken på sitt verste. Da døde syv personer i det palestinske politiets varetekt.
Tilbake i bilen, på vei til SOS Barnebyer hvor han arbeider som «reservefar», forteller Khader at han selv ikke ble utsatt for overgrep mens han satt fengslet - sannsynligvis fordi han var definert som politisk fange. Han er kristen, mens de fleste andre opposisjonelle er muslimer tilhørende ytterliggående organisasjoner som Hamas eller Islamsk Hellig Krig. Disse står i motsetning til Arafats Fatah-parti, den hittil sterkeste grupperingen innen PLO og drivkraften bak Oslo-prosessen.
Torturen går stort sett utover vanlig kriminelle og skattesnytere, selv om dette mønsteret ifølge PHRMG er i ferd med å endres. Per i dag opplever politiske fanger overgrep like ofte som de andre innsatte.

- Jeg har sett hvordan flere fanger har blitt mishandlet. Noen ble banket opp med slagtre.
En av mine venner ble anklaget for å samarbeide med israelerne. Han har aldri kommet seg etter politiets behandling. Det sjokkerte ham at hans egne folk kunne gjøre slike ting. Vi kjempet for å bringe dem hjem til Palestina..., sier Khader, og fortsetter:
- Palestinsk politi bruker makt på en ikke-rasjonell måte. Det var annerledes med israelerne; de prøvde å knekke sinnet ditt, ikke drepe deg. Etter at israelsk politi er ferdig med å forhøre deg, er det ingen som får lov til å slå deg. I Palestina kan man bli mishandlet også utover forhørene.

Trange celler
Vel fremme i SOS Barnebyer forsvinner Khader for å ta seg av noe papirarbeid.
Like før han dukker opp igjen spaserer en velstelt mann i dress ut av bygningen.
- Så du ham? Det var sjefen for de palestinske styrkene i Hebron... Han kom for å høre om jeg har løst problemet med svartelisten. Som om noen kan løse mine problemer!
Khader hopper inn i bilen, men får ikke helt bestemt seg for hvor han skal ta veien.
Biter seg i leppen, tenker. Fatter en beslutning.
- Jeg skal vise deg det nye huset mitt. Vi kan prate der...
Huset ligger i Beit Jala, et av Betlehems mange nabolag. Tre etasjer med studenthybel til leie på taket. Khader og håndverkerne har revet ned, hakket løs, pusset bort og lett seg frem til bygningens opprinnelige interiør: Store, luftige rom med masse sollys.
I fengselet var situasjonen en helt annen.
- Mesteparten av tiden delte jeg en celle på noen få kvadratmeter sammen med 7-10 andre mennesker. Ikke alle hadde senger å sove i. Det var et slags toalett der: Et hull i gulvet med vann i en mugge. Stanken var fæl, for det ble nesten ikke gjort rent. Dessuten hadde man festet en jernplate nær vinduet, på grunn av vaktholdet, slik at verken luft eller lys kom inn. I israelske fengsler hadde vi i det minste en halv meters avstand fra plate til vindu. Der fikk vi også ta spaserturer i friluft to ganger om dagen, forteller han og forserer den utvendige trappen som snirkler seg opp mot taket.

Utsikten er upåklagelig. Betlehems bebyggelse skinner hvit i sollyset. Klorer seg fast i kupert terreng. Fra minaretene lyder ettermiddagsbønnens smektende toner: Allahu akbar - Allah er stor.

Små håp for fremtiden
Khader drikker Pepsi i stillhet. Ser ut mot byen. Virker stadig mer urolig over den retningen intervjuet har tatt. Føler han har sagt mer enn han burde.
- Håper ikke jeg får problemer på grunn av dette... Bekymringene hans avbrytes av tre unge menn som kommer klatrende for å se på hybelen. Khader spretter opp og er velvilligheten selv. Etterpå kommer han tilbake og dumper tungt ned i stolen. Spør:
- Så du han med de mørke solbrillene? Han tilhører den palestinske etterretningen. Skulle se på rommet for en kamerat. Nå kommer de sannsynligvis til å skrive en rapport om meg; at jeg satt her og snakket med en fremmed.
Kort pause.
- Det finnes ingen fremtid i dette landet.
Han pakker sammen og rusler ned mot bilen. Setter seg inn og starter opp. Forteller om broren som bor i Australia, som skriver brev og ber om at Khader skal ta med seg familien sin og emigrere. Men det går ikke. På grunn av «svartelisten» får ikke Khader tillatelse til å reise ut av landet.
- Det er verst for kona og barna mine. De er innesperret her i Betlehem. Kan ikke dra noe sted fordi jeg ikke har mulighet til å bli med dem...

Taushet. Hovedgaten nærmer seg. Sixpencen sklir på nytt ned i pannen.
- Du er sikker på at du vil ta bilder av fengselet? Det kan blir farlig dersom vaktene oppdager deg. I alle fall hvis de ser deg sammen med meg. OK, så skal jeg sette deg av et stykke unna...

Det er trykkende varmt i Betlehems gater. Bønnen fra minaretene har gått over i noe som til forveksling ligner politisk agitasjon.
Khader lener seg frem for å lukke bildøren.
- Du kommer til å få trøbbel, vet du.
Ruser motoren og er borte.