Organisasjoner knebles av pengenekt
Hvordan kneble en høylytt og systemkritisk frivillig organisasjon – uten å tape nevneverdig ansikt i verdenssamfunnet? Strup den internasjonale pengestøtten.
Publisert:
21. Mar 2014, kl. 09:00
|
Sist oppdatert:
21. Mar 2014, kl. 12:16
Stadig flere frivillige organisasjoner jobber for sosial endring og menneskerettigheter på verdensbasis. Men i takt med at deres virksomhet er blitt mer omfattende, synlig og profesjonell, vrir styresmaktene i mange land seg stadig mer ubekvemt i stolen.
Fire metoder
FIDH har identifisert fire metoder myndigheter bruker for å kneble frivillige organisajoner på verdensbasis:
For det å forby ”plagsomme” frivillige organisasjoner, tar seg ikke godt ut for dem som vil fremstå som progressive og demokratiske i verdensopinionen. Da må mer finurlige metoder tas i bruk.
”Follow the money”– eller: følg pengene – var rådet den sagnomsuste kilden til Watergate-skandalen, Deep Throat, ga journalistene. Det har også den Den internasjonale menneskerettighetsføderasjonen (FIDH) gjort.
”Follow the money”– eller: følg pengene – var rådet den sagnomsuste kilden til Watergate-skandalen, Deep Throat, ga journalistene. Det har også den Den internasjonale menneskerettighetsføderasjonen (FIDH) gjort.
I rapporten Violations of the right of NGOs to funding: from harassment to criminalization avslører de at stadig flere land tar økonomiske virkemidler i bruk for å stikke kjepper i hjulene på systemkritiske frivillige organisasjoner – særlig i relasjon til utenlandsk pengestøtte.
Avgjørende
– Tilgang til finansiering fra utlandet er ofte avgjørende for at en organisasjon kan opprettholde sin virksomhet. Det bidrar også til spredning av finansieringskilder, noe som kan være avgjørende for deres uavhengighet, sier FIDH-direktør Antoine Bernard, og viser til at i mange land helt mangler tilgang til nasjonal finansiering, og at nasjonale midler ofte er forbundet med restriktive regler og sterk kontroll – som ikke er forenelig med organisasjonenes rolle som uavhengige vaktbikkjer.
Avgjørende
– Tilgang til finansiering fra utlandet er ofte avgjørende for at en organisasjon kan opprettholde sin virksomhet. Det bidrar også til spredning av finansieringskilder, noe som kan være avgjørende for deres uavhengighet, sier FIDH-direktør Antoine Bernard, og viser til at i mange land helt mangler tilgang til nasjonal finansiering, og at nasjonale midler ofte er forbundet med restriktive regler og sterk kontroll – som ikke er forenelig med organisasjonenes rolle som uavhengige vaktbikkjer.
– Over hele verden tas stadig mer sofistikerte metoder i bruk for å undergrave og kriminalisere organisasjoner som tar imot utenlandsk finansiering, fortsetter Bernard.
Han påpeker at en stat har rett til å regulere tilgang til finansiering, særlig utenlandsk finansiering, men at internasjonal lov er tydelig på at restriksjoner bare skal innføres unntaksvis. De skal også være tydelig forankret i definerte behov – for eksempel anti-terror eller sikkerhetshensyn.
– Men det vi ser i dag er misbruk av lover, politikk og praksis – i noen land i en slik utstrekning at det er blitt regelen, ikke unntaket, påpeker Bernard, og trekker frem OL-landet Russland som en av verstingene.
Russland – en versting
I senere år har russiske myndigheter innført en rekke forordninger i lovverket, som i praksis knebler det sivile samfunn. Menneskerettighetsorganisasjoner i Russland må nå blant annet registrere seg som ”utenlandske agenter”, dersom de mottar finansiering fra utlandet og er involvert ”politiske aktiviteter” – som å påvirke opinionen.
En organisasjon som for eksempel jobber for de homofiles rettigheter, med økonomisk støtte fra utlandet, må til og med merke alle publikasjoner med ”utenlandsk agent”.
– Dette er en nedsettende merkelapp, som indikerer at de er spioner eller forrædere, mener Bernard.
Myndighetene har aktivt benyttet de nye forordningene for å undergrave organisasjonenes virksomhet. De som bryter reglene risikerer fengsel og store bøter. Bernard beskriver følgene for russiske organisasjoner som ”katastrofale”, og frykter for fremtiden til det sivile samfunn i landet:
– Vi kan være vitne til en massiv nedstenging og kriminalisering av russiske frivillige organisasjoner, slik vi så i Belarus mellom 2003 og 2005. Da ble 129 organisasjoner oppløst, med forankring i lovverket, forteller han.
Fire metoder
Russland er ikke alene. De siste årene har blant andre Etiopia, Belarus og Algerie vedtatt lover som begrenser organisasjoners rett til finansiering. Land som Bahrain, Egypt, Kirgisistan, Malaysia, India og Kenya har tilsvarende forordninger på blokka.
– I Etiopia kan for eksempel ikke organisasjoner som mottar mer enn 10 prosent av sin finansiering fra utlandet delta i menneskerettighetsarbeid. I land som Bangladesh, Egypt og India kreves det autorisasjon for å kunne motta finansiering fra utlandet, noe som ofte forsinker eller forhindrer implementering av prosjekter. Sierra Leone og Usbekistan har ytterligere et lag restriksjoner. De krever at all utenlandsk finansiering kanaliseres gjennom myndighetskontrollerte finansinstitusjoner og banker, forteller Bernard, og legger til at andre land går enda lenger, og har i praksis forbudt all utenlandsk finansiering.
MR-fondet i Norge
Det norske menneskerettighetsfond har i over 25 år jobbet for å beskytte og fremme menneskerettigheter internasjonalt gjennom direkte støtte til lokale menneskerettighetsorganisasjoner.
– Denne utviklingen påvirker helt klart arbeidet vårt. I noen tilfeller betyr det mer byråkrati for å gi støtte, i andre tilfeller gjør restriksjonene det vanskelig for oss å samarbeide med lokale organisasjoner, sier daglig leder Sandra Petersen.
Hun påpeker at selv om intensjonene i noen tilfeller kan være gode og forståelige, kan de potensielt slå svært uheldig ut.
– Kravet om å søke forhåndstillatelse for utenlandsk støtte i India er ett eksempel. Tanken var å hindre at politiske partier og politikere mottar støtte fra utlandet, for å unngå at utenlandske krefter påvirker det indiske demokratiet. Men konsekvensen har imidlertid vært at også mange organisasjoner ikke har fått fornyet tillatelse, sier Petersen, og påpeker at FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarer har uttrykt sterk bekymring for at kravet kan misbrukes til å ramme systemkritiske organisasjoner.
– Tilsvarende reguleringer er på trappene også i Pakistan, der vi ikke vet konsekvensene ennå, sier Petersen.
Russland – en versting
I senere år har russiske myndigheter innført en rekke forordninger i lovverket, som i praksis knebler det sivile samfunn. Menneskerettighetsorganisasjoner i Russland må nå blant annet registrere seg som ”utenlandske agenter”, dersom de mottar finansiering fra utlandet og er involvert ”politiske aktiviteter” – som å påvirke opinionen.
En organisasjon som for eksempel jobber for de homofiles rettigheter, med økonomisk støtte fra utlandet, må til og med merke alle publikasjoner med ”utenlandsk agent”.
– Dette er en nedsettende merkelapp, som indikerer at de er spioner eller forrædere, mener Bernard.
Myndighetene har aktivt benyttet de nye forordningene for å undergrave organisasjonenes virksomhet. De som bryter reglene risikerer fengsel og store bøter. Bernard beskriver følgene for russiske organisasjoner som ”katastrofale”, og frykter for fremtiden til det sivile samfunn i landet:
– Vi kan være vitne til en massiv nedstenging og kriminalisering av russiske frivillige organisasjoner, slik vi så i Belarus mellom 2003 og 2005. Da ble 129 organisasjoner oppløst, med forankring i lovverket, forteller han.
Fire metoder
Russland er ikke alene. De siste årene har blant andre Etiopia, Belarus og Algerie vedtatt lover som begrenser organisasjoners rett til finansiering. Land som Bahrain, Egypt, Kirgisistan, Malaysia, India og Kenya har tilsvarende forordninger på blokka.
– I Etiopia kan for eksempel ikke organisasjoner som mottar mer enn 10 prosent av sin finansiering fra utlandet delta i menneskerettighetsarbeid. I land som Bangladesh, Egypt og India kreves det autorisasjon for å kunne motta finansiering fra utlandet, noe som ofte forsinker eller forhindrer implementering av prosjekter. Sierra Leone og Usbekistan har ytterligere et lag restriksjoner. De krever at all utenlandsk finansiering kanaliseres gjennom myndighetskontrollerte finansinstitusjoner og banker, forteller Bernard, og legger til at andre land går enda lenger, og har i praksis forbudt all utenlandsk finansiering.
MR-fondet i Norge
Det norske menneskerettighetsfond har i over 25 år jobbet for å beskytte og fremme menneskerettigheter internasjonalt gjennom direkte støtte til lokale menneskerettighetsorganisasjoner.
– Denne utviklingen påvirker helt klart arbeidet vårt. I noen tilfeller betyr det mer byråkrati for å gi støtte, i andre tilfeller gjør restriksjonene det vanskelig for oss å samarbeide med lokale organisasjoner, sier daglig leder Sandra Petersen.
Hun påpeker at selv om intensjonene i noen tilfeller kan være gode og forståelige, kan de potensielt slå svært uheldig ut.
– Kravet om å søke forhåndstillatelse for utenlandsk støtte i India er ett eksempel. Tanken var å hindre at politiske partier og politikere mottar støtte fra utlandet, for å unngå at utenlandske krefter påvirker det indiske demokratiet. Men konsekvensen har imidlertid vært at også mange organisasjoner ikke har fått fornyet tillatelse, sier Petersen, og påpeker at FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarer har uttrykt sterk bekymring for at kravet kan misbrukes til å ramme systemkritiske organisasjoner.
– Tilsvarende reguleringer er på trappene også i Pakistan, der vi ikke vet konsekvensene ennå, sier Petersen.
Banebrytende resolusjon
Etter et initiativ fra Norge, vedtok FNs Menneskerettighetsråd i mars 2013 en resolusjon om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. Kjernen i resolusjonen er at stater ikke skal misbruke nasjonal lovgivning for å begrense deres legitime handlingsrom.
Russland, Cuba, Kina og Egypt forsøkte i følge Antoine Bernard å nøytralisere avsnittet om at stater ikke skal kunne kriminalisere utenlandsk finansiering av menneskerettighetsaktiviteter, men mislykkes.
– Vedtaket sender et viktig signal om støtte til alle modige personer som kjemper mot menneskerettighetsovergrep verden over, sa daværende utenriksminister Espen Barth Eide da resolusjonen ble vedtatt.
Trenger mer kunnskap
FIDH støtter Eide i at resolusjonen er et viktig skritt i riktig retning. De påpeker samtidig at det finnes mye forskning på og kunnskap om organisasjonsretten i seg selv, men at organisasjoners rett til finansiering er et ubeskrevet blad. FIDH etterlyser mer fokus på det de mener er en grunnleggende komponent i organisasjonsretten, på linje med ytringsfriheten.
Etter et initiativ fra Norge, vedtok FNs Menneskerettighetsråd i mars 2013 en resolusjon om beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. Kjernen i resolusjonen er at stater ikke skal misbruke nasjonal lovgivning for å begrense deres legitime handlingsrom.
Russland, Cuba, Kina og Egypt forsøkte i følge Antoine Bernard å nøytralisere avsnittet om at stater ikke skal kunne kriminalisere utenlandsk finansiering av menneskerettighetsaktiviteter, men mislykkes.
– Vedtaket sender et viktig signal om støtte til alle modige personer som kjemper mot menneskerettighetsovergrep verden over, sa daværende utenriksminister Espen Barth Eide da resolusjonen ble vedtatt.
Trenger mer kunnskap
FIDH støtter Eide i at resolusjonen er et viktig skritt i riktig retning. De påpeker samtidig at det finnes mye forskning på og kunnskap om organisasjonsretten i seg selv, men at organisasjoners rett til finansiering er et ubeskrevet blad. FIDH etterlyser mer fokus på det de mener er en grunnleggende komponent i organisasjonsretten, på linje med ytringsfriheten.
Rapporten påpeker også at siden disse rettighetene henger så tett sammen, er hvordan stater forholder seg til utenlandsk finansiering av organisasjoner en viktig indikasjon på hvordan de forholder seg til menneskerettighetene generelt.
Fire metoder
FIDH har identifisert fire metoder myndigheter bruker for å kneble frivillige organisajoner på verdensbasis:
- Totalforbud: Organisasjoner er forhindret fra å åpne bankkontoer, ansette personell, søke finansiering og utøve aktiviteter. Eksempler er Algerie, Bahrain, Belarus, Kina, Iran, Turkmenistan og Usbekistan.
- Restriktivt lovverk: Lover som hindrer eller begrenser særlig utenlandsk finansiering. Eksempler er Algerie, Belarus og Etiopia.
- Krav om autorisasjon: Omstendelige og langdryge prosesser hindrer effektivt organisasjonsarbeid. Eksempler er Bangladesh, Egypt og Sierra Leone.
- Stigmatisering: Svertekampanjer relatert til finansieringskilder. Eksempler er Colombia, Venezuela, Tyrkia, Malaysia, Russland og Israel.