Myanmar: 40 års ensomhet

Slumområdet Hlaing Teva ligger i utkanten av Yangon. Falleferdige hus står tett i tett langs møkkete sandstier hvor innbyggerne selger alt fra grønnsaker de har dyrket, til gamle bilhjul og hjemmelagd sjampo. Bikkjer og unger klør seg energisk grunnet en utbredt pels og hodebunnssykdom og flyr skjødesløst mellom arbeidsledige menn, kjøtt dekket med fluer og rick-shawhjul.

- Det er et hardt liv, sukker rick-shawsjåføren Py. - Veldig hardt understreker 17-åringen og tråkker i vei på en tung sykkel med dobbel sidevogn.

- Før bodde familien min i Yangon, både far og mine to brødre jobbet som bygningsarbeidere. Så ble jorden vi bodde på solgt, og vi ble tvunget til å flytte ut hit, sier han, og slår ut med armen over det trøstesløse området.

- Broren min jobber fortsatt i Yangon. Han har bare råd til å komme hjem annenhver uke. Resten av tiden sover han under plastikk på byggeplassene. Det gjør de aller fleste arbeiderne i Yangon, forklarer Py og sjangler oss ustøtt videre forbi søppel og søledammer. Alle i familien min jobber. De under ti år passer småsøsken, og ellers gjør alle litt forskjellig. Jeg kjører rick-shaw når utleieren har en ledig, ellers så samler vi plastikk og vannkastanjer vi kan selge på markedet.

Andre landsbyboere vi prater med forteller lignende historier, og oversetteren min bekrefter at situasjonen er spesielt dårlig for innbyggerne i Hlaing Teva. Jeg har to familiemedlemmer som jobber for hjelpeorganisasjoner i området. Det er ille her ute, men vi vet at situasjonen er mye verre i andre deler av landet, sukker han.

Humanitær krise

UNICEF anslår at av de 1,3 millioner barn som fødes årlig i Myanmar, vil 230.000 dø før fylte fem år. Mange flere vil bli syke av luftveisinfeksjoner, diaré, tuberkulose og malaria som utgjør de viktigste årsakene til spedbarnssykdom og dødelighet i landet.

Mer enn ett av tre barn under fem år vil bli underernært. UNICEF påpeker at størstedelen av sykdommene og dødsfallene skyldes utilstrekkelig omsorg og kunnskap. Mange av problemene kunne blitt løst om myndighetene sørget for at familier og forsørgere hadde tilgang til informasjon, sosiale tjenester og råvarer, mener UNICEF.

En FN-rapport slår fast at de hardest rammede områdene er minoritetsområdene Karen, Karenni, Shan og Delta--regionen, men at tilstanden sprer seg raskt både geografisk og demografisk. Rapporten ser flere årsaker til den kommende krisen. Myndighetene har ødelagt avlinger som skulle sørget for føde til lokalbefolkningen. Bønder har uten kompensasjon blitt tvunget til å arbeide på statlige prosjekter som har frarøvet dem tid til å dyrke mat, eller de er blitt tvangsflyttet til områder hvor det er vanskelig å få tilgang til føde. I tillegg til dette, tvinges befolkningen til å selge en kvote ris til regjeringen langt under markedspris, uavhengig av om innhøstningen er tilstrekkelig. Denne praksisen setter ofte folk i gjeld, og uten ris til sine egne.

- I den økonomiske situasjonen vi har nå er det overlevelse som opptar folk, kommenterer Myanmars fredsprisvinner og leder av partiet National League for Democracy (NLD) Aung San Suu Kyi.

- Fattigdom fratar dem muligheten til å gi barna den helsen eller utdannelsen de trenger. For vanlige folk er dette den største bekymringen. Mange innser nok ikke at dette er knyttet til politikk, men man kan ikke skille politikk fra økonomi eller sosiale faktorer, fastslår kvinnen som ble frastjålet sin valgseier etter valget i 1990.

«Folkets Pagoda»

I sentrum av hovedstaden Yangon glitrer pagodaen Maha Wizaya i gull. Utenfor kan man kjøpe lotusblomster, røkelse og små paraplyer av glanspapir. Det var Myanmars tidligere diktator og nemesis Ne Win som donerte denne vakre pagodaen, og av mange kalles den «Ne Wins pagoda».

- Pføy, blåser en av munkene når jeg spør om folk har noe imot å gå i Ne Wins pagoda. Vi har et ordtak som vi burmesere bruker om denne pagodaen, fortsetter han. Ne Win er donoren, pengene kommer fra folket. Dette, sier han og peker rundt det storslagne byggverket. Dette er Folkets Pagoda.

Siden Ne Wins militærkupp og avskaffelsen av parlamentet i 1962, har Myanmar lidd under diktaturets åk. Myanmars nye ideologi, den burmesiske veien mot sosialisme, sendte levestandarden rett nedover. I 1987 hadde det hardt prøvede folket fått nok, og tok til gatene i enorme demonstrasjoner for å kreve Ne Wins avgang.

I 1988 ble tusener av demonstranter som krevde demokrati drept. En ny representant for militæret ble satt inn og frie valg ble lovet den rasende befolkningen. Opp fra urolighetene steg opposisjonspartiet NLD med Aung San Suu Kyi i spissen. Partiet satte i gang en voldsom valgkampanje og i 1989 ble Suu Kyi satt i husarrest for første gang.

Valget ble holdt i 1990, og tross militærets trusler og voldsomme anstrengelser, vant NLD hele 392 av 485 seter i parlamentet. Gleden varte ikke lenge. Militæret nektet NLDs medlemmer å innta parlamentet, kontorene deres ble stengt og nøkkelpersoner arrestert. I 1991 ble Suu Kyi tildelt Nobels fredspris mens hun satt i husarrest. Til tross for den siste tidens oppløftende løslatelser av politiske fanger, deriblant Suu Kyi, har det ikke fått folk flest til å føle seg tryggere.

- Jeg er alltid redd, forteller en anonym burmeser ansatt i en utenlandsk organisasjon. Myndighetene har ransaket huset mitt flere ganger, og barna mine har blitt truet. Arbeidsplassen har lovet meg beskyttelse, men jeg tviler på om det er mye de kan gjøre hvis myndighetene bestemmer seg for å slå til, sier mannen som egentlig har lyst til å flytte fra landet, men som blir på grunn av sine gamle foreldre.

- De ville aldri klart å slå seg til ro i et annet land. Jeg ønsker at de skal få en god alderdom, og det får de ikke hvis vi er på den andre siden av kloden. Foreløpig må jeg bare se situasjonen an, konkluderer han.

Myanmar, det fattigste av rike land

Egentlig er Myanmar rikt. På edelstener, trevarer, perler og ris, men da myndighetene kontrollerer all eksport, og 40 prosent av statsbudsjettet går til å underholde det fryktede militæret Tatmadaw, sitter den vanlige burmeser igjen med underernærte barn og et liv under jernhælen.

Siden slutten av 2000 har det har vært en forbedring i Myanmars menneskerettighetssituasjon. Flere internasjonale delegasjoner har fått tillatelse til å besøke landet, inkludert FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO). Men til tross for disse forbedringene og løslatelsen av mange politiske fanger, melder Amnesty at myndighetene fortsatt begår alvorlige menneskerettighetsbrudd i minoritetsområdene spesielt.

- For å oppnå fred i Myanmar, vil det være viktig å komme fram til avtaler med alle grupperinger, og NLD har jobbet iherdig for å åpne kontorer i minoritetsområdene, sa NLDs talsmann U Lwin i mai i år.

- Aung San Suu Kyi skal bruke mesteparten av sin tid fremover på å besøke minoritetsledere over hele Myanmar for å komme fram til felles løsninger. Siden den gang har Suu Kyi vært på to større rundturer i landet for å samle støtte til NLD. Selv har ikke myndighetene hatt videre kontakt med henne etter de første tillitsskapende samtalene før løslatelsen.

Munker i krise

På baksiden av Myanmars engelskspråklige avis «The New Light of Myanmar» ramses fortsatt «folkets ønsker» opp med den største selvfølgelighet. «Knus interne og eksterne fiender», oppfordres det fra partiorganet.

- Vi har ventet på frihet i så mange år, sier en selger i skyggen av Sule Pagoda i sentrum av Yangon. Jeg tror nesten ikke på at det kan skje, men Aung San Suu Kyi gir oss håp. Myanmar ville vært et dødt land uten «the lady», slår han fast. Så snur han seg ivrig mot sin kone som patter på en diger cheroot og oversetter hva han har sagt. Hun nikker ivrig, stikker tommelen opp i været og nikker. Aung San Suu Kyi, Aung San Suu Kyi. Det er de eneste ordene vi har felles, men til gjengjeld har vi det navnet til felles med hele Myanmar.

- Vil du snakke demokrati, spør tre munker inne i helligdommen Shwedagon Pagoda og leder meg ivrig gjennom tempelet.

- Situasjonen er veldig ille nå, det er viktig at verden får vite det, buser det ut på rasende raskt stakkato-engelsk av talsmannen som kaller seg Ananda. _ Du tror kanskje det står ille til her, men du skulle sett områdene hvor jeg kommer fra i Kachin-staten langs grensen til Kina. Det er krise der, og hvis ikke situasjonen forandrer seg, vil vi ha nådd den dypeste bunn i løpet av fem år, sier han inntrengende. Jeg føler meg ille til mote med alle de nysgjerrige blikk som bli rettet mot oss fra tempel-gåerne, og foreslår at vi bør møtes et annet sted, for deres egen sikkerhet. Men de tre munkene rister bestemt på hodet.

- Vi er interessert i politikk for menneskenes skyld, sier Ananda. Og det gjelder oss munker like mye som andre. Hvis folket er i krise er munkene i krise. Vi lever på det vi får fra befolkningen. I dårlige tider sulter vi som alle andre, fastslår han.

- Jeg vil ikke være redd for å fortelle noen hva jeg mener. Myndighetene har forbudt det, men jeg vil leve i frihet fra frykt, siterer han Suu Kyi med et stolt kneis i nakken.

Urovekkende AIDS-tall

AIDS skaper økende angst i Myanmar, og myndighetenes offisielle tall viser at to prosent av gravide kvinner er HIV-smittet. Virkeligheten er sannsynligvis verre.

- I en familie som bor rett ved siden av oss, ble en bestemor og hennes barnebarn diagnostisert med HIV, forteller en forretningsmann. Moren til barnet var allerede død, og vi vet ikke hva faren gjør. Det er lenge siden noen så han. Vi skjønner ikke hvorfor bestemoren er smittet. Kanskje fordi hun har tatt vare på spedbarnet nesten siden fødselen, lurer mannen som ikke har noen anelse om hvor utbredt HIV er i Burma.

- De aller fleste jeg har pratet med kjenner eller vet om noen som har det, men vi bruker ikke prate så mye om disse tingene, nærmest hvisker han.

Den økonomiske situasjonen i Myanmar har hatt en dramatisk virkning på landets helsevesen. De siste ti årene har det vært en kraftig nedgang (80 prosent) i bruk av offentlige sykehus. Ikke merkelig når bare 0,2 prosent av statsbudsjettet går til driften av disse. Burmeserne får lite eller ingen informasjon om HIV eller hvordan det smitter. Tilgjengeligheten på heroin i Myanmar har sørget for en merkbar økning av HIV-positive, og selv om myndighetenes egne tall over misbrukere er meget beskjedne, melder FNs narkotikakontrollprogram (UNDCP) at antallet misbrukere ligger mellom 400.000 og 500.000.

Landsbyens trøst

Utenfor slumområdene i Hlaing Teva ligger en liten gyllen pagoda hvor en spåmann sitter i et skur foran åpningen. Pagodaen er landsbyens trøst, og alle innbyggerne donerer penger de egentlig ikke har.

- Jeg gir penger kanskje en gang i måneden, forteller en brusselger. -Jeg gir også litt ekstra hvis jeg har noen kyat til overs.

Barna hennes leker under bordet. De er dekket med den hvite skjønnhetsbarken tanaka og er tydelig underernærte med tynne ben og store mager.

Brusselgeren går jevnlig til hånd-lesere og astrologer. Det har hun til felles med de fleste burmesere, ikke minst diktatoren Ne Win som har blitt beskyldt for å styre utelukkende på bakgrunn av sine astrologer i tillegg til ren og skjær galskap. I en periode lagde han bare sedler med tall som kunne deles på ni, og skapte stor forvirring blant burmeserne med sine 63 og 45 kyatssedler. Ingen vet hvorvidt de nye sedlene gjorde diktatoren noe lykkeligere.

Landsbyens lokale spåmann tar himmelhøye 2.500 kyat for en konsultasjon, og er velstående i forhold til sine naboer.

- Han bor i et stort hus, hvisker brusselgeren. Og han har alltid rett. Jeg går dit kanskje hver tredje måned.

Hun gjør en håndbevegelse mot en tynn liten gutt med store øyne og sier fortrolig.

- Spåmannen har sagt at min sønn kommer til å bli en stor mann. Det ville vært en enorm bragd for en liten gutt fra Hlaing Teva i Myanmar, det fattigste av rike land.

Mariann Ruud Hagen er frilansjournalist