Motløperen

Av Sandra Lillebø

- Å motta en menneskerettighetspris hjelper meg med å sette det rette navnet på det jeg har gjort, sier vinneren av årets Amnesty-pris, Tore Sandberg. Han mener nordmenn er naive i forhold til rettssikkerheten i eget land. - Vi er svært naive. Hvem er det vel som går rundt og forestiller seg at det finnes graverende feil i vårt eget rettssystem? Og om vi gjør det, bryr vi oss? Vi kan lese om en sak, og tenke at «dette er forferdelig», men å gjøre noe med det, krever noe helt annet. Jeg tror det handler litt om at vi har hatt det så bra, at så lenge vi ikke selv er i direkte konflikt med myndighetsapparatet, forholder vi oss svært lite til det. Dessuten, opprettholdelsen av den levestandarden vi faktisk har, krever kanskje all vår oppmerksomhet, sier Tore Sandberg.

Sandberg snakker med engasjement. Og nettopp engasjement kreves for å stå alene mot tunge samfunnsinstitusjoner. Og engasjement smitter. Under intervjuet kommer flere bort for å gi Sandberg et fortjent klapp på skuldrene.

Media løper i flokk

- Å ha blitt tildelt Amnesty-prisen er en veldig sterk og god anerkjennelse, som er viktig for å sementere betydningen av det jeg gjør, sier Sandberg.

Det var i utgangspunktet journalistisk engasjement og nysgjerrighet som i 1991 drev Sandberg inn i det som skulle bli til avsløringen og oppklaringen av et av Norgeshistoriens største justismord.

Jeg leste Sten Ekroths bok om Per Liland-saken, «Julmorden i Lille Helvete». Boken hevdet at Per Liland var offer for et justismord. Boken fikk meg til å tenke to ting: Hvis dette er riktig, må jeg undersøke det. Hvis det derimot ikke er riktig - hvorfor er det ikke blitt til en erstatningssak? Derfor bestemte jeg meg for å bruke noen dager av livet mitt til å sjekke det ut. Jeg ringte Ekroth og sa at «hvis dette stemmer, kommer vi til å få mye å gjøre med hverandre i fremtiden». På det tidspunktet var det ikke meningen at noen skulle vite om hva jeg kom frem til, jeg var rett og slett nysgjerrig, sier Sandberg.

Sandberg understreker betydningen av å være beinhard og ikke gå lenger enn man vet det er dekning for.

- Men når man først vet at det er hold i en sak, må man også være villig til å gå langt for å utfordre makta, sier han, og retter sterke skyts mot norske medier, som han mener i stor grad var medløpere både i Liland-saken og Fritz Moen-saken.

- Det enkleste er å løpe i flokk. Man ser det helt visuelt i forhold til det som til enhver tid er «dagens sak» i media, sier han oppgitt.

- Alle slåss om å få den beste vinkelen og det beste bildet, men i realiteten er det ingen stor jobb som blir gjort fra noen av dem.

Ingen Amnesty-pris uten Se og Hør

Tre år etter at Sandbergs egne journalistiske nysgjerrighet førte ham i kontakt med flere vitner, som alle bekreftet tesen i Ekroths bok, ble Liland frifunnet.

- Dette utløste et ras av henvendelser, sier Sandberg.

En av de mange forespørslene kom fra Knut Haavik, som den gang var redaktør i Se og Hør. Han tilbød Sandberg å få utbetalt et månedlig honorar for å drive undersøkende arbeid for mennesker som mente seg urettferdig behandlet av det norske rettssystemet. En ikke helt ukontroversiell ordning, ifølge mange.

Men selv om Sandberg synes det er greit at bladet blir kritisert, mener han det er smålig av den øvrige medieverdenen å «så å si være vaksinert mot å fremstille Se og Hør i en annen setting enn den sedvanlige».

- Se og Hør er jo kanskje ikke heller helt min profil, sier den mangeårige NRK-journalisten.

- Men de har gjort det finansielt mulig å utføre det arbeidet jeg har gjort, og jeg har fått drive prosessen helt uten innblanding. Uten dem, ville man ikke hatt noen Fritz Moen-sak, og heller ingen Amnesty-pris, fastslår han.

- Er det slik at det er nødvendig med private og pengesterke medieaktører for å trygge folks rettssikkerhet?

- Dette viser først og fremst at det norske rettssystemet ikke er perfekt. Det er store mangler, og dette illustrerer prisen på en god måte.

Sandberg mener manglene i stor grad dreier seg om informasjon, og hvem som får tilgang til den.

- Dette er helt avgjørende for rettssikkerheten. Men slik det er i dag, har politiet utviklet metoder som styrer informasjonen vekk. På 1960-tallet bestemte man seg for eksempel for å sortere vekk dokumenter som ikke har noen betydning for saken, de såkalte null-dokumentene. Og dette høres jo fint ut, men hvem er det som kan definere hva som har betydning og hva som ikke har det?

Sandberg sier det nettopp er i disse null-dokumentene han har funnet en del oppsiktsvekkende informasjon av helt avgjørende betydning.

Halvstudert røver

I dag fortsetter henvendelsene å ramle inn i overveldende antall, og Sandberg har ikke kapasitet til å engasjere seg i alle.

- I dag er har jeg tilskudd fra Se og Hør, og i tillegg har jeg betalende klienter. En person som ikke er av interesse for Se og Hør, og heller ikke har mulighet til å betale, faller utenom. Dessverre er det mange som sitter og venter og venter, men som venter fåfengt, sier han.

- Hva gjør dette med deg?

- Som i mange andre yrker, må man ha en evne til å sette seg inn i andres liv, men man må også ha evnen til rett og slett å kutte det ut. Hvis man ikke tåler det, må man finne seg noe annet å gjøre.

Og Sandberg selv kunne godt ha gjort noe annet, som del av den store gruppen «halvstuderte røvere». Etter et grunnfag i tysk og et mellomfag i statsvitenskap, begynte han å studere sosiologi på Blindern.

Der traff jeg en som mente jeg burde prøvelese i Dagsnytt. Det gjorde jeg, og det ble starten på 13 år i NRK, forteller Sandberg.

I NRK ble han til 1982, først i Dagsnytt, siden i Dagsrevyen. På begynnelsen av 1980-tallet startet han et privat foretak sammen med sin kone. Det drev han frem til han ble engasjert i Liland-saken i 1991.

- Det er ikke noe A4-liv du har?

- Hehe, nei, det er ikke helt A4, men hadde det ikke vært for den økonomiske biten, som ikke alltid har vært like lett, kunne jeg ikke hatt det bedre, avslutter han.

Publisert i AmnestyNytt 2006/4