Mindreårige bak lås og slå - Løser det «ungdomskriminaliteten»?

Det skjer i USA

•Ungdommer blir fengslet for å løpe hjemmefra, skulke gjentatte ganger, ha alkohol eller marijuana på seg, naske i butikker eller bryte ordensregler.

• Bare seks prosent av fengslede mindreårige har begått alvorlige, voldelige lovbrudd.

• Stadig flere ungdommer havner i voksenfengsel.

• På ett år soner 65.000 mindreårige i voksenfengsler.

• Ungdommer som har sonet med voksne havner oftere i gjentatt kriminalitet enn andre mindreårige lovbrytere.

• I løpet av ett år har 11.000 fengslede ungdommer foretatt 17.000 selvmordsforsøk.

• Svarte ungdommer havner oftere enn hvite ungdommer i fengsel for samme lovbrudd.

• En tredjedel av alle svarte menn mellom 20 og 29 er under strafferettslig kontroll.

GENE:
- Jeg dusjet med støvlene på

- Av alle de jeg ble kjent med i fengslet, er ingen en fri mann i dag. Når du slipper ut, står du der med 40 dollar. Da er det ikke så lett å greie seg.

Som 16-åring flyttet Gene Sharp (19) hjemmefra, sluttet på skolen og levde av å selge narko og våpen. I kraft av dette og dametekke, nøt han stor respekt på gata i øst Baltimore. Å nyte respekt gir således makt, og hevn er løsningen på å bli tråkket på tærne. En skyte-episode brakte Gene til «Central Booking», en midlertidig forvaring hvor han ble værende i fire døgn. To måltider, en sementliknende seng og et ID-nummer er hva dette oppholdet gav 16-åringen.
Det skulle gå 10 måneder før det ble avsagt noen dom i Genes sak. Ventetiden tilbrakte han i et voksenfengsel i Baltimore, med to seksjoner for ungdommer. Den ene beregnet på «de vanlige», den andre på dem som trengte ekstra vakthold. I alt 150 ungdommer plassert i to-manns-celler.
- Jeg følte meg som en hund som skulle bures inne. Ett teppe, to lakener, ett håndkle, en såpe, toalettsaker og brevpapir med frimerker var det vi fikk ha på cella.
På grunn av omfattende sammenstøt med andre innsatte, ble Gene gitt ekstra vakthold etter fire måneder. Da hadde han sydd syv sting i nesen og blitt skåret i skulderpartiet og i mageregionen.

Tysting farlig
- Det begynte med misunnelse fordi jeg hadde nye, fine klær. De andre innsatte drev såkalt «fisking», det vil si at de festet en ting til en line som så ble ledet inn til cellen min. Da en gammel, hullete tennissko kom dalende fra en celle ovenfor, forsto jeg ikke poenget. Men de ville altså bytte gamle tennissko mot mine nye. Dette nektet jeg. Min «cell buddy», cellekamerat, viste seg å ikke være noen venn. Han hjalp mine «motstandere», slik at de kom seg inn på cella mi og gikk løs på meg med en «kniv» laget av en halv tannbørste, et barberblad og litt tanntråd. Jeg blødde og blødde i flere timer. Cellene åpnes og lukkes ved hjelp av kun én bryter, og fordi en vakt var slepphendt med opptellingen, gikk det fire timer til neste skift og jeg ble oppdaget. Men en ufravikelig regel nummer én - i fengselet som på gata - er å ikke tyste. Vi skulle jo fortsette å bo sammen. Episoden førte imidlertid til at jeg begynte å dusje med støvlene på slik at jeg ikke skulle skli dersom jeg fikk uventet besøk.

Gjengoppgjør i fengsel
- En annen grunn til å gå løs på meg, var at en venn av meg hadde drept en venn av dem. Slik opprettholdes et gatemønster inne i fengslet. Hvem du kjente gav enten posisjon eller gjorde deg til blink for nedverdigende behandling fra både ansatte og fanger. Kjente du matutdeleren eksempelvis, fikk du en ekstra porsjon.

Mor bak en glassvegg
- Som 8-åring meldte min mor meg inn i et program som heter «Big brothers and sisters». Slik kom jeg som 12-åring i kontakt med advokat Mark Schindler, som skulle vise seg å bli en viktig ressurspersom i støtteapparatet mitt. Han og familien gjorde at jeg klarte å holde hodet hevet og ikke mistet fokus. I 10 måneder møtte jeg min mor utelukkende bak en glassvegg. Det var tøft å skilles etter slike møter. Nå treffer jeg henne, min far og mine brødre så og si daglig.

Tilfeldig skolegang
- De første 10 månedene gav usystematisk og vilkårlig undervisning. Vi hadde felles lufting og gymnastikk-timer med de voksne innsatte. Da dommen min ble avsagt 31. januar 1997, var jeg 17 år. Det sto mellom å sende meg til et vanlig fengsel eller til en ungdomsleir. Mine lovbrudd og en dom på fire år sendte meg rett i fengsel, hvor jeg fikk en cellekamerat på 36 år. Han satt inne for å ha solgt narko, og leste bibelen hele tiden. Slik tok jeg fatt på tre ulike religiøse studier. Fordelen med islam er den beskyttelsen den gir. Kom jeg i trøbbel senere, ville jeg være garantert støtte fra trosbrødre. Tanken var god, men jeg kom allikevel ikke frem til denne tro.

Uredd
- Det som trolig reddet meg var at jeg ikke var redd. Jeg var ikke redd på gata, så hvorfor skulle jeg være det i fengslet. Men hver dag var en kamp. Jeg måtte kjempe for å få det jeg hadde krav på, også for mat og klær. Dessuten måtte jeg alltid være på vakt, unngå å havne i trøbbel. Selv om jeg var blant de yngste, hadde ikke stedet noen nedre aldersgrense. I fengslet i Maryland var skolegang obligatorisk. Takket du nei til et tilbud her, fikk du anmerkning. Fengsler tiltrekker mange smarte, nevenyttige mennesker. Andre innsatte lærte meg alt fra å barbere håret på en spesiell måte til å spille sjakk, «rappe», skrive dikt og lese bedre.

Ute på prøve
31. mars 1998 kom saken til Gene opp på nytt. Etter 24 måneder ble han sluppet ut under visse betingelser: Han måtte flytte hjem, gjenoppta videre skolegang og ha regelmessig kontakt med en tilsynsvakt. Jeg har tre valg: Å leve som lovlydig og få respekt på den måten eller fortsette som før og enten havne i fengsel på nytt eller i graven.
Nylig fikk en venn av ham tre ganger livstid - tilsvarende 75 år - uten mulighet til å få saken gjenopptatt. - Av alle de jeg ble kjent med i fengslet, er ingen en fri mann i dag. Når du slipper ut, står du der med 40 dollar. Da er det ikke så lett å greie seg.

ANDREA OG MARK:
Barberblad i magen et rop om hjelp

- Det største problemet med behandlingen av mindreårige i det amerikanske straffesystemet er at forholdene er farlige for dem, og at offentligheten ikke er klar over det, sier Mark Soler.

Andrea Weissmann har ledet det psykiatriske helsetilbudet i Washington D C Jail i tre år. Med 1700 innsatte rommer fengslet tilsvarende over halvparten av alle fanger i Norge til sammen. Til enhver tid er et 30-talls ungdommer fra 15 år og oppover plassert i voksenfengslet.
- Ungdommene havner der for alle typer lovbrudd, også mindre, ikkevoldelige lovbrudd, sier Andrea Weissmann. Hun forteller at ungdommene er isolert, både fra voksne innsatte og fra hverandre. De forlater bare cellene gjennomsnittlig tre timer i uken. Ellers er de alene på hver sin celle.

Skader seg selv
- Mange skader seg selv i håp om å komme ut av isolasjonen og utryggheten i ungdomsenheten, og over på sykehus. Det hender de dør av de skadene de påfører seg selv. Jeg tror sjelden det er reelle selvmordsforsøk, men desperate forsøk på å påvirke sin situasjon. Det er den eneste muligheten de har. De kutter opp amene, tar overdoser eller henger seg. For ikke så lenge siden hang en ungdom seg. Han ble oppdaget for sent, men jeg tror ikke han egentlig ville ta livet av seg.
Weissmann forklarer at ungdommene overføres fra ungdomsenheten til en voksenavdeling på dagen når de fyller 18 år. De fleste er derfor vettskremte når 18 årsdagen nærmer seg. - Denne gutten skulle overføres til en avdeling med farlige, voksne mordere.
- Det er vanlig å svelge barberblad dekket med Scotch-tape som beskytter mot å bli kuttet opp innvendig. På røntgen ses ikke tapen, og siden det er svært farlig å ha et barberblad i magen, overføres de umiddelbart til sykehus. Av og til går tapen av, så det er en farlig måte å slippe unna isolasjonen.

Weissmann forteller at 55 prosent av alle ungdommer i voksenfengsel skader seg selv, og 96 prosent av alle selvpåførte skader blant innsatte står ungdommer for.
- Det er interessant å merke seg at denne typen selvpålagte skader ikke skjer i psykiatriske sykehus. Der fører slike handlinger til mindre frihet, mens det i fengslet fører til mer frihet, sier hun.

Bedret forholdene
I løpet av tre år har Andrea Weissmann snudd omdømmet til Washington D C Jail fra å være et av de verste, til å være et av de beste når det gjelder psykiatrisk behandling. I dag er 40 ansatt innen fengslets avdeling for psykisk helse, 20 på fulltid. Andrea Weissmann avviser tvangsmedisinering, noe myndighetene stadig forsøker å presse igjennom.
- Jeg arbeider for å få opprettet en domstol for mentalt syke slik at de holdes utenfor det vanlige rettssystemet. De som har begått ikkevoldelige lovbrudd og er syke skal dømmes til behandling. De bør ikke havne i fengsel overhodet. Dessuten holder jeg på å bygge opp et system for opplæring av dommere, politi og fengselsansatte, og et forskningsprogram som blant annet skal se på de psyksiske konsekvensene av soning i isolat. Mye tyder på at andre strategier må utvikles siden isolat i seg selv ser ut til å være sykdomsfremkallende.
Omleggingen som jeg har tatt til orde for blir nå studert av mange som ønsker å kopiere modellen vår. Det gjør meg optimistisk når så mye kan endres på så kort tid.

Kamp mot negativ trend
- Det største problemet med behandlingen av mindreårige i det amerikanske straffesystemet er at forholdene er farlige for dem, og at offentligheten ikke er klar over det.
Det sier Mark Soler som leder organisasjonen Youth Law Center som arbeider med ungdom innenfor straffesystemet. Soler er en advokat som i 20 år har tatt sakene til mindreårige i fengsel eller til foreldre av barn som er døde i fengsel.
- Dessuten straffes mindreårige afroamerikanere og spansktalende mye hardere enn hvite. Den hvite majoriteten bryr seg ikke om at systemet er farlig for ungdommene: det rammer i liten grad deres barn.
Mark Soler mener utviklingen har gått i negativ retning. For 20 år siden var det få mindreårige i systemet, mens det de siste fem årene har skjedd lovendringer i en rekke stater og flere og flere mindreårige behandles som voksne i straffesystemet.
På den positive siden noterer Mark at nettverket mellom de ulike organisasjonene lokalt, nasjonalt og internasjonalt som er opptatt av disse tingene, er blitt mye sterkere i det siste. De samarbeider for å hindre at negativ lovgivning blir vedtatt og skriver konstruktive lovforslag for kongressen. Soler har utvidet sitt arbeidsfelt til lobbyvirksomhet.

- Amnestys kampanje viktig
Mark Soler støtter Amnestys USA-kampanje og gir organisasjonens rapport om ungdom i det amerikanske rettsvesenet toppkarakter: - Presis, omfattende og velskrevet.
- Amnestys kampanje er effektiv på flere måter: Den opplyser opinionen i USA og i resten av verden om problemene i straffesystemet. De fleste amerikanere vet ikke hva som foregår. Når lokale medier begynner å få brev fra en velrenommert, internasjonal organisasjon som Amnesty om overgrep som foregår i deres nærmiljø, vekker det oppsikt og blir tatt alvorlig. Det fungerer som en vekker i mange tilfeller, undersøkelser blir satt i gang.