Mi amor, Venezuela! En bussreise gjennom et land og en kultur

Musikken utgjør en viktig del av Venezuelas kultur. Foto: Tone Salthe

Caracas ligger i en dal ved Andesfjellenes begynnelse. De grønne, vakre fjellene omkranser en New York-liknende, moderne høyhusby Tutende biler og høye rop blander seg med surret av stemmer fra de mange ruslende på fortauene, pratende, leende og med veskene på magen. Foran meg møter noen velsminkede og velkledde unge caracas-jenter noen kjente, og jeg ser de hilser med sitt vanlige kyss på kinnet og et gledesstrålende «hei, og hvordan har du det, mi amor?» mens de kaldt ignorerer slengbemerkningene fra gutta ved pølseboden. Øynene til noen av gateselgerene, som forsvinner med jevne mellomrom ettersom hva politikerne har bestemt om gatesalg, følger også med - opp og ned.
Jeg går videre. Cachapasduften fra en annen bod ved siden av meg blander seg med den søtlige lukten fra søppelhaugene i gata. Jeg rekker ut hånden og stopper en buss. Jeg vil hjem til mitt paradis. Jeg bor i bydelen el Paraiso.

Ny grunnlov
Bussen er som vanlig ganske full etter arbeidstid. Folk henger ut av døra. En sliten og irritert bussjåfør tuter iltert på den stillestående trafikken. Jeg titter ut av vinduet gjennom det spraymalte «Ja-et».
Hele Caracas er preget av det nylige referendumet for eller imot den nye grunnloven. En grunnlov som skriver inn menneskerettighetene, men som også gir mer makt til presidenten og mindre makt til stortinget. En grunnlov som garanterer gratis utdanning og sosial sikkerhet, mer makt til urbefolkningen og ... militæret. Grunnloven ble valgt med stort flertall dagen før regnet og flommen satte inn. Som om en guds straffende hånd slo ned på resultatet noen steder i Venezuela.

Bolivar og religion
Jeg passerer «el silencio» (stillheten) som aldri er stille for mennesker og biler. Her står det kjente sitatet fra «el liberador» (frigjøreren) Bolívar: «Hvis naturen setter seg opp imot oss, vil vi kjempe og tvinge den til å adlyde». Sitatet har fått ny mening nå.
Simon Bolivar var venezulaneren som på slutten av det syttende århundre frigjorde Venezuela, Colombia, Panama, Bolivia og Ecuador fra kolonimakten Spania og som ga liv til det kortlivede stor-Colombia.
Idag er han nærmest blitt en religion i seg selv. I hver eneste by i Venezuela finnes det et torv eller en plass med navnet «Bolivar». I Caracas finnes opptil flere. I tillegg til Bolivar-statuer, passerer jeg flere kirker. Venezuela er et katolsk land slik som resten av Latin-Amerika. Men Venezuela finnes ingen kirkegjengere. Her tilbedes både offisielle som uoffisielle guder. Troen er en del av livet. Kirken er det ikke.
Venezuela er ikke bare en del av Latin-Amerika, det er også et karibisk land. Venezulanerne tror på Santería. Trosretningen var opprinnelig en afrikanske stammereligion ført over med slaver fra Yoruba-stammen i sentral-Afrika. Siden krydret med elementer fra den hvite manns tro og indianske trosforestillinger. Yoruba og katolisisme og indiansk tro. Svart, hvitt og rødt.

Et delt samfunn
Utenfor bussen passerer menneskene, de fleste på vei hjem. Hjem til sine middelklasseleiligheter eller overklassehus eller kanskje til barrioen, til slummen. Venezuela er et delt samfunn. Bare 40% av befolkningen kan kalles middelklasse. En like stor prosent er fattige. Halvparten av disse igjen lever under fattigdomsgrensen.
Jeg har ofte stått og sett over til den andre siden, over til en av de mange barrioene i fjellsidene. De små husene klamrer seg fast til berget. Ingen vet hvor mange som bor der. Det alle vet, er at det er der kriminalitet hersker og der dødsfallene fra dødsstatistikkene i avisene kommer fra. Og at der verken finnes gitterdører eller sikkerhetsvakter.
Om noen timer vil det bli kveld, og kanskje fest i en part av slummen. Trafikkstøyen vil blande seg med salsaen fra barrioen, og, som i en hvilken som helst fest i middelklasseleiligheten og overklassehusene, vil latteren, vitsingen og dansen begynne.

Salsa og strender
Den alltid tilstedeværende salsamusikken i bussen når meg og bringer meg tilbake. Afrikanske trommer, litt jazztrompet, jazzete pianospill og vakker spansk sang. Sammen med merengue er dette den mest populære musikken og dansen. Det danses salsa på alle fester med familie som venner, i barrioene som hos middelklassen. Noen ganger fyller også den mest afrikanskinspirerte musikken og dansen «tambour» en fest, eller ska og reggae hos de unge. Men salsaen kommer man ikke utenom.
Det er varmt i bussen, og mine tanker flykter fra svett salsa til svale strender. Til en av de mange paradisstrendene.Chuao. De grønne, frodige fjellene rammer inn den lange, nesten øde stranden. Bølgene lager beroligende lyder mot sanden, og vannet er deilig og varmt. Jeg ser en liten båt tøffe inn med fire nye personer for helgen. Båt er den eneste transportmuligheten hit, utenom i drømmene. Bare så synd at politikerne vil ha «framskrittet» hit, bygge store hoteller for masse-turister på denne gamle indianske gravplassen.

Jeg drømmer videre til Merida, en vakker by, i en frodig dal ved Andesfjellene, berømt blant annet for sitt utvalg i issorter. Jeg rusler i en av de mange parkene slikkende på en hvitløks, tunfisk og gresskar-is, mens jeg planlegger mine turer i fjellet. Tankene mine vandrer videre til Amazonas og Yanomami-indianerene, til Gran Sabana og den forsvunnede verden av tepuifjell, til bading i Orinoco-elven, til riding blant steppe-»cowboyene» i los Llanos. Men så rekker jeg ikke mer. Jeg er hjemme.

Et eventyr på godt og vondt
På vei til porten passerer jeg som vanlig la Planta, et av de mest beryktede fengselene i Caracas. Det er ikke beryktet for sine fengslede, men for sine menneskerettighetsbrudd. Hit strekker ikke vennligheten seg. Her er ingen salsafester. Her er overfylte lokaler, sykdommer, matmangel, politivold og ikke minst vold mellom fangene.
Jeg sier hei til sikkerhetsvakten i porten og tar fram mine nøkler, noen av mange nøkler, mens jeg kikker opp mot barrioen like ved. Jeg skal inn i en leilighet med lysekroner og marmorgulv. Jeg bor i paradiset. Altfor mange venezulanere bor i helvetet.

Tone Salthe er tidligere ungdomskontakt i AI Norge og arbeider nå som voluntør for Amnestys Venezuela-seksjon.