Menneskerettighetene: En valgfri meny?

Av Lars Hoff, frilansskribent

Vi går snart inn i det siste året av FNs tiår for menneskerettigheter. Til tross for at menneskerettighetene fortsatt har svært dårlige kår over store deler av verden, er i det minste overvåkingen av bruddene på dem blitt bedre i dette tiåret, takket være arbeidet til de mange uavhengige menneskerettighetsorganisasjonene. Det fins i dag knapt noen stater som åpent våger å innrømme at de bryter menneskerettighetene, og dette er vel det beste beviset for at de er blitt globalt gyldige normer på tvers av kulturgrensene - etter snart femti år med FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene (UDHR).

Likevel finner vår internasjonale professor i fredsforskning, Johan Galtung, det betimelig å komme med en advarsel mot å «gjøre bruk av menneskerettighetspakken som en dagsorden» på denne vår herjede klode. Å anvende «menneskerettighets-formelen» på alle kulturer blir som å tvinge alle til å gå med «sko i størrelse 40», resonnerer Galtung i sin siste bok på norsk, Menneskerettigheter: Vestlige, universelle eller begge deler? (Humanist Forlag 1997). Men etter å ha lest boka, forblir det like uklart hvor det er skoen trykker.

Galtungs svar på tittelens spørsmål er i og for seg at de er «begge deler»: De har en vestlig opprinnelse - i de borgerlige revolusjonene i USA og Frankrike på 1700-tallet - men kan betraktes som universelle i den grad de blir akseptert av folk i ikke-vestlige kulturer. Galtung antyder i forordet at «menneskekroppens ukrenkelighet, menneskesjelens ukrenkelighet og likhet for loven» kan være blant de vestlige idéene med krav på universell status. Han mener at også andre sivilisasjoner enn den vestlige kan bære i seg normer som bør kunne fremsettes som forslag til nye menneskerettigheter.

Fredsforskeren kritiserer den vestlige, juridiske tradisjonen, som menneskerettighetene er sprunget ut av, for å være altfor aktørorientert og strukturblind. Den juridiske tilnærmingsmåten medfører at man ikke er i stand til å gjøre noe med den strukturelle volden, f.eks. menneskerettighetsbrudd som skyldes en utbyttende, global økonomisk struktur. Man kan nemlig ikke så lett trekke en struktur for en domstol og få den dømt.

En måte å utvide perspektivet på er å begrunne menneskerettighetene utifra grunnleggende menneskelige behov. Galtung setter derfor opp en lang liste med ulike behov som han deler inn i fire grupper: overlevelse, velvære, frihet og identitet. Behovene innenfor den første og den tredje gruppen er godt dekket i de eksisterende menneskerettighetsinstrumentene. Derimot er de to andre gruppene av behov, som er strukturavhengige og derfor trenger mer kollektive løsninger, heller dårlig representert, fremholder Galtung.

Han gjør et hovedskille mellom den vestlige «jeg-kulturen» og alle de andre som han kaller «vi-kulturer». Det ligger implisitt i denne sondringen at det kan by på problemer å overføre normer fra den før-ste kulturkretsen til de andre, eller med Galtungs uttrykk: å tvinge alle til å gå med «sko i størrelse 40». Han trekker bl.a. frem ytringsfriheten som han mener kan være «meningsløs i et mer kollektivistisk samfunn». I slike samfunn kan ytringsfriheten «tvinge» befolkningen til vestlig individualisme («jeg-kultur») - og i forlengelsen av denne normoppløsning og fremmedgjøring. Galtung verken argumenterer for hvilken sammenheng det eventuelt skulle være mellom ytringsfriheten og økningen i mentale lidelser i de vestlige velstandssamfunnene, eller kommer med eksempler på at respekt for ytringsfriheten (med tillatte begrensninger) skulle ha hatt en ødeleggende virkning på «vi-kulturer». (Har han Japan i tankene?)

Det kunne være fristende å spørre hva Galtung anser for å være den største trusselen mot verdens «vi-kulturer», f.eks. de mest utsatte av dem, urbefolkningene: Er det virkelig ytringsfriheten, «tolket som individuell ytringsfrihet» (sic), eller er det grove brudd på denne og andre menneskerettigheter? Svaret gir seg antakelig selv. Men spørsmålet belyser hovedproblemet med Galtungs bok, nemlig at den lider under å være ekstremt teoretisk og så godt som blottet for konfrontasjoner med den besværlige virkeligheten.

Galtung vil «øke normproduksjonen» i forhold til identitetsbehovene - for å motvirke fremmedgjøring og mentale lidelser - og velværebehovene, bl.a. ved å gjøre søvn og avføring til rettighetsobjekter. Ja, hvorfor skal ikke alt som er bra for mennesket være en menneskerettighet? Her gjelder det å ikke fremstå som en smålig vestlig kulturimperialist! Fredsforskeren sa i kjent stil på sin pressekonferanse i forbindelse med bokutgivelsen i september at han ikke var «særlig imponert» over forarbeidene til FNs Verdenserklæring. Det kom ikke som noen stor overraskelse. For opphavsmennene til UDHR, som kom fra hele verden, hadde en svært så empirisk innfallsvinkel til menneskerettighetene, nemlig erfaringene fra Den annen verdenskrig og ikke minst Holocaust.

Galtung avviste plent denne koplingen mellom verdenskrigen og opprettelsen av et globalt menneskerettighetsregime.
Det er et temmelig originalt standpunkt all den tid det står å lese i forordet til erklæringen at den er kommet i stand fordi «tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet».

Den amerikanske filosofen Johannes Morsink har i sitt essay World War Two and the Universal Declaration (1993) analysert forarbeidet til UDHR i 1948 og kommet frem til at så godt som samtlige 30 artikler er begrunnet i et «opprør» mot det menneske- og samfunnssyn som særlig nasjonal-sosialismen representerte og som logisk måtte føre til krig. For nazistene sto tanken om individuelle rettigheter og demokrati i skarp kontrast til deres organiske syn på staten hvor folket utgjorde kroppen, og føreren var hodet. «Ved å gjøre opprør mot [den annen verdens]krigs grusomheter, ble universelle verdier (gjen)oppdaget og siden proklamert», skriver Morsink. Hver menneskerettighet har sin egen rettferdiggjøring, og denne oppdages når rettigheten krenkes i stort monn.

Morsink har nok dessverre helt rett når han videre hevder at det vi i bunn og grunn står overfor er et «valg mellom å leve i et intellektuelt tilfredsstillende univers - hvor alle moralske verdier betraktes som relative - eller å leve i et moralsk tilfredsstillende univers som krenker intellektet». Da får det ikke hjelpe at Galtung føler seg krenket over det «lave» intellektuelle nivået til mennene og kvinnene bak Verdenserklæringen: Respekt for disse menneskerettighetene er faktisk et utmerket utgangspunkt ikke bare for å sikre alle menneskers like verdighet og frihet, men også for å sikre freden både i og mellom statene.

Publisert i AmnestyNytt 1997/5.