Margreth Olin er et eksempel på at enkeltmennesker kan gjøre en forskjell. I dag ble hun tildelt Amnestyprisen foran 250 landsmøtedelegater i Tromsø. 
Publisert: 23. okt 2010, kl. 15:46 | Sist oppdatert: 5. Feb 2024, kl. 13:34
Margreth Olin, vinner av Amnestyprisen 2010.
– Jeg tror ikke på objektivitet. Den tanken forkastet jeg allerede det første året på journaliststudiet. Jeg tar stilling til den tiden vi lever i. Det ligger til grunn for alt jeg gjør, sier Margreth Olin.

Dokumentarfilmskaperen er kjent for å engasjere seg dypt og personlig i sakene – og ikke minst menneskene – hun jobber med.
– Jeg løfter frem enkeltskjebner, men når jeg lager film må blikket mitt ligge på at det jeg formidler gjelder mange. Jeg står i et komplekst forhold til dem som er med i filmene mine. Jeg kjenner ofte et sterkt behov for å bidra og hjelpe, det er naturlig og umulig å beskytte seg fra. Jeg tror det også er viktig å kjenne på det. Jeg forsøker å få livet og filmen til å spille sammen. Alt starter med respekten for den enkelte, sier Olin.

Derfor er det helt naturlig for dokumentaristen å engasjere seg langt utover det å filmatisk påpeke urett. Hun tar aktivt grep for å oppnå endring. I disse dager er hun for eksempel ikke bare opptatt med å lage en film om mindreårige asylsøkere. Hun har også startet nettkampanjen nestekjærlighet.no – et opprop mot myndighetenes innstramninger i asylpolitikken.
– Jeg spør om vi er i ferd med å få en asylpolitikk som beskytter grensene fremfor enkeltindividet, sier Olin.


En påminnelse
– Hun er en ekte aktivist, skriver juryen i begrunnelsen for at Margreth Olin i år får Amnestyprisen. En pris som for sjette år på rad hedrer mennesker som har bidratt til å opplyse eller skape bred debatt om menneskerettighetsspørsmål.

– Hun har i alt sitt virke løftet frem situasjonen for de svake i samfunnet, og hun har protestert mot myndighetenes behandling av enkeltindivider og grupper. Hun forteller gripende om vanskelige skjebner og mennesker med dårlige forutsetninger for sitt eget liv. Og hun bruker ofte seg selv og sine historier for å synliggjøre sårbarhet og skape dialog, fortsetter juryen.

Det er en ydmyk vinner som tar i mot årets Amnestypris:
– Denne prisen betyr veldig mye for meg. Det er en ære å få den. Samtidig er den en påminnelse om alvoret i det jeg driver med, sier Olin, og fortsetter: – Dypest sett så handler filmene mine om å sette fokus på menneskerettigheter og på verdien til det enkelte menneske.


Livsstyrke
Det var onkelen Reidar som i stor grad vekket Margreth Olins engasjement.
– Jeg vokste opp med en onkel som var nær og varm og generøs, og som hadde Downs syndrom. Da jeg ble eldre så jeg hvordan mennesker som ikke kjenner Reidar hadde fordommer mot ham. Jeg gjorde en oppdagelse om at fordommer ligger i øynene på den som ser. Mindreverdet blir påført utenfra, forteller Olin.

Onkelen ble hennes første filmprosjekt etter studiene.
– Jeg så at her finnes det noen jeg kan fortelle om som dere andre ikke klarer å se: hvem min onkel egentlig er, sier hun.
– Felles for mange jeg har skildret livene til så langt, er at de står på utsiden av samfunnet, fortsetter Olin. Men å omtale dem som svake, det synes hun er feil.
– Jeg liker det ikke, fordi det er også en måte å gi folk mindreverd på. Ta for eksempel en gutt som reiser alene fra Irak, som svømmer over elver og henger under lastebiler, som tar seg over grenser mens han frykter å bli skutt, for så å komme til Norge og sitte på mottak å vente. Det krever overlevelsesevne og styrke å holde fast i håpet. Han er helt klart utsatt, men har en styrke få andre jeg kjenner har, sier Olin.
– Svakhet for meg handler om å ikke klare å stå opp for det vi tror på. At vi ikke gjør noe, fordi vi er redde for å bli upopulære.


Vår kollektive bevissthet
Olin mener at organisasjoner som Amnesty sammen med andre som løfter frem brudd på menneskerettigheter og påpeker urett, er med i et viktig opplysningsarbeid. Et opplysningsarbeid som kan flytte fjell. Hun snakker om å endre den kollektive bevisstheten som politikerne i praksis styrer etter, i sin streben etter å bli gjenvalgt.
– Når det å vise handlekraft i asylpolitikken ender med at vi gir barn midlertidig opphold, for så å sende dem ut når de blir 18 år, da er det min og andres plikt å gå ut og spørre disse barna om hvordan de lever med denne politikken. Jeg er opptatt å gå dit hvor politikk koster, og da tenker jeg ikke på kroner og øre. Jeg vil løfte frem de fortellingene som gir et korrektiv til vår kolletive bevissthet.

”Jeg spør om vi er i ferd med å få en asylpolitikk som beskytter grensene fremfor enkeltindividet”.
Margreth Olin

Margreth Olin:
• Født 16. april 1970, i Stranda på Sunnmøre
• Regissør, manusforfatter og produsent
• Mest kjent for dokumentarfilmer
• Laget i 2009 sin første spillefilm: Engelen

Filmografi:
• I kjærleikens hus (1994)
• Onkel Reidar (1997)
• Dei mjuke hendene (1998)
• Fråtseri (2000)
• Kroppen min (2002)
• Ungdommens råskap (2004)
• Lullaby (2006)
• Engelen (2009)

Om Amnesty-prisen:
• Delt ut første gang i 2005
• Hvem som helst kan nominere kandidater
• Kandidaten velges av styret, etter en innstilling fra et utvalg. Utvalget består av to styremedlemmer og to eksterne.
• Komiteen har i år bestått av Njål Høstmælingen og Kristian Berg Harpviken som eksterne, og Trude Hella Eide og Bente Erichsen fra styret.
• Det var i år 13 nominerte

Tidligere prisvinnere:
2009: Nora Sveaas
2008: Vinje Kommune
2007: Mahmood Amiry-Moghaddam
2006: Tore Sandberg
2005: Vibeke Omberg, Erlik Oslo
2004: Liv Jessen, Pro-senteret