Magasinet: Norsk selvkritikk er berettiget

Norske medier slo i september stort opp at Norge sendte en selvkritisk rapport til FNs menneskerettighetsråd. Aftenposten kalte den til og med «selvpisking», siden det er så godt å bo i Norge. Det er skivebom.
Publisert: 20. Jan 2010, kl. 15:16 | Sist oppdatert: 4. Jul 2013, kl. 21:31

Rapporten skal behandles av Rådet i desember. Norge er et godt land å bo i for de fleste, men det betyr ikke at alle enkeltpersoner og grupper er forskånet for overgrep. Noen av overgrepene dreier seg om unnlatelser, for eksempel for dårlig vern mot diskriminering eller vold mot kvinner. Andre handler om for sterkt inngrep i den enkeltes frihet, for eksempel for lang varetekt med isolasjon.

Menneskerettighetene er et sett omfattende krav til myndighetene, som garanterer både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Rapporten tolker derfor ikke menneskerettighetene for vidt, slik Aftenposten impliserer ved å henvise til at den trekker «inn uløste problemer og sosiale utfordringer av svært ulikt slag», i sin leder 21. september.
Ved å legge frem problemene for Menneskerettighets­rådet får Norge både innspill til forbedringer og bidrar til å styrke FNs arbeid for menneskerettighetene. Norge har mulighet til å vise frem en konstruktiv modell for statenes forhold til Rådet ved å være ærlige om egne problemer og bidra til en åpen diskusjon. Sist, men ikke minst, Norge bør være åpne om samarbeidet med sivilt samfunn i eget land for å få frem en god rapport.

Norges utfordringer
Norge har ofte latt være å bruke menneskerettighetene på hjemlige forhold. Kanskje fordi myndighetene har ment at vi er milevis foran de krav menneskerettighetene stiller. Men spør minoriteter og enkelte innvandringsgrupper i Norge, så får du høre noe annet. De trenger menneskerettighetene.
Et bedrøvelig eksempel på hvordan Norge har sagt én ting internasjonalt, men unnlatt å følge opp på hjemmebane, er behandlingen av samene og de nasjonale minoritetene (jøder, kvener, skogfinner, romanifolk/tatere og rom/sigøynere). Fra 13. september 1953 var Norge forpliktet til å følge Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Det burde ha blitt en jubeldag for minoritetene i Norge. Men det tok lang tid før Norge endret sin politikk, som blant annet førte til omfattende diskriminering og tvungen bortsetting av barn.
En nøkkelsetning i rapporten til Menneskerettighetsrådet understreker nettopp at «selv om statusen til menneskerettighetene i Norge er sterk, så skjer brudd og vi har utfordringer på mange områder. Dette gjelder særlig vår evne til å bekjempe diskriminering og å sikre rettighetene til grupper med særlig behov».
Rapporten peker på utfordringer og svakheter i myndighetenes politikk når det gjelder flere av disse gruppene, blant annet i forhold til etnisk diskriminering, vold mot kvinner, psykisk syke i fengsel, flyktninger og asylsøkere, funksjonshemmedes rettigheter og barn i fengsler.

Sivilt samfunn
Et viktig poeng er at rapporten er blitt til i konsultasjon med det sivile samfunn. Hvis vi sammenligner den endelige versjonen med første utkast, vil vi se at den har bedre beskrivelser av problemer i Norge og er langt mer selvkritisk.
I mange andre land blir ikke det sivile samfunn invitert med. I sin presentasjon i Menneske­rettighets­rådet bør Norge derfor fremheve samarbeidet og hvilken betydning det har hatt. Slik kan den norske fremgangsmåten plukkes opp av andre land og få betydning også utenfor Norges grenser.
En åpen og inkluderende modell har mye for seg også i andre sammenhenger der Norge er underlagt internasjonal overvåking. Det kan bidra til å styrke oppslutningen om det internasjonale vernet i norsk offentlighet.
Både blant politikere og jurister finnes det betydelig skepsis mot at Norge skal være underlagt internasjonal kontroll og pålegg. For eksempel var norske myndigheter i 2004 uvillige til å følge en anmodning fra FNs komité mot tortur i Dar-saken. Komiteen ønsket å vurdere risikoen for at Nadeem Ahmad Dar ville bli torturert hvis han ble sendt tilbake til Pakistan, men Norge ville ikke vente og sendte ham ut før komiteen hadde behandlet saken.
En dom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2008, som støttet at TV Vest kunne vise reklame for Pensjonistpartiet, falt også norske myndigheter tungt for brystet. Statsråd Trond Giske kommenterte dommen ved å si at det «er jammen meg et godt spørsmål, rent prinsipielt, om sju dommere fra Strasbourg, fra Aserbajdsjan og seks andre land, vet bedre hvordan ytringsfriheten i Norge ivaretas enn det stortingsflertallet gjør.» Dette er en gavepakke til autoritære regimer, og eksempel på en type retorikk slike regimer bruker for å begrunne at de selv ikke tar menneskerettighetene på alvor. Slike utsagn bidrar til å undergrave det internasjonale vernet av menneskerettighetene.
Norske myndigheter har også somlet med å slutte seg til noen av FNs nye kontrollmekanismer, som en inspeksjonsordning under FNs konvensjon mot tortur og individklagerett for brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det er fortsatt uavklart om Norge vil akseptere sistnevnte klageordning.
Vi håper derfor at prosessen rundt rapporteringen til FNs menneskerettighetsråd gir en indikasjon om hvilken vei Norge vil gå: konsultasjon med sivilt samfunn på hjemmebane og åpne kort i forhold til internasjonale menneskerettighetsorganer. Det er en modell som både kan gjøre Norge bedre og bidra til at andre land får et mer konstruktivt forhold til menneskerettighetene.

Rådets utfordringer
Et hovedproblem i FN er at statlige myndigheter verken snakker sant om situasjonen i eget land eller bruker FN-organer til å forbedre egen politikk. En debatt i Menneskerettig­hetsrådet er ikke til hjelp for noen, når den blir til politisk spill og hestehandel á la «hvis du skryter av meg så skryter jeg av deg». Kina fikk for eksempel skryt for sin menneskerettighetspraksis fra «venner» i Menne­skerettighetsrådet tidligere i år.
Dette undergraver det internasjonale arbeidet for menneskerettighetene. Rådet ble opprettet i 2006 fordi dens forløper, Menneskerettighets­kommisjonen, ikke fungerte. Myndigheter i land som ikke ønsker å styrke menneskerettighetene hadde fritt spillerom til å trenere arbeidet.
Derfor har Rådet vedtatt mekanismer som er ment å hindre slikt. En av de viktigste er den universelle periodiske gjennomgangen av situasjonen i alle FNs 192 medlemsland. Et viktig prinsipp er også at de landene som er valgt til medlemmer i Rådet, skal eksamineres i løpet av medlemsperioden. Norge er medlem 2009-2012, og har dermed signalisert både sitt engasjement for å få Rådet til å fungere og til å spille med åpne kort i forhold til problemer på hjemmebane.
Mye står på spill. Situasjonen i Rådet minner allerede om Kommisjonen. Derfor er det så viktig at Norge rapporter sannferdig og selvkritisk. Det er ikke «selvpisking», men å anvende menneskerettighetene slik de er ment: som redskaper til å kvalitetssikre statlig politikk og for å sikre at alle i Norge blir behandlet med respekt og verdighet. Myndighetene skal ikke vente til de blir dømt for brudd på menneskerettighetene, men bruke dem proaktivt for å bedre politikken.
Det kan bidra til at andre legger om sin praksis i Rådet. Og Norge må holde fast på den selvkritiske modellen, og kreve at andre gjør det samme.

Beate Ekeløve-Slydal er politisk rådgiver i Amnesty International Norge.
Gunnar M. Ekeløve-Slydal er assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité.

Amnestys innspill

Dette er noen av innspillene Amnesty International Norge ga til Regjeringens ­UPR-rapport:

  • Vold mot kvinner
Et stort antall voldtekter blir aldri etterforsket og overgriper ikke domfelt. Dypt rotfestede, stereotypiske holdninger knyttet til kvinner og menns seksualitet bidrar til at kvinner fremdeles blir møtt med skepsis når de anmelder en voldtekt.
  • Psykisk syke fanger
Alvorlig psykisk syke fanger i norske fengsler får ikke den behandlingen de trenger og har krav på. Dette har Norge blitt kritisert for av Den europeiske torturkomitéen (CPT).
  • Flyktninger og asylsøkere
Med henvisning til Dublin II-avtalen returnerer Norge asylsøkere til Hellas – i strid med FNs høykommissær for flyktningers gjentatte anbefalinger. Asylprosedyrene i Hellas er ikke i samsvar med verken europeiske eller internasjonale standarder. Asylsøkere utsettes for politivold og risikrerer retur til forfølgelse og tortur i sine hjemland. Ved å returnere asylsøkere til Hellas svikter Norge sine internasjonale forpliktelser.