Magasinet: Lobbyliv

Til sammen ti Amnesty-representanter fra hele verden, inkludert fire fra det internasjonale sekretariatet i London, skal få menneskerettighetene på plass i FNs våpenavtale. Eller det vil si: De skal først få menneskerettighetene på plass i forhandlingsmandatet til avtalen. Veien frem er lang og kronglete – for når verdens land skal bli enige om noe i FN, tar det gjerne litt tid.
– Vi sitter med observatørstatus i Generalfor­samlingens komité for sikkerhet og nedrustning, som ikke akkurat er dynamisk, ler Kaja og forteller at ATT-diskusjonen startet allerede i 2006. Først satte FN ned en ekspertgruppe, deretter en arbeidsgruppe. Rapportene derfra legger grunnlaget for denne høstens samtaler – der FNs medlemsland altså skal bli enige om et forhandlingsmandat. De virkelige forhandlingene om hva avtalen skal inneholde skjer ikke før 2012.
– Det blir en hel del venting og en hel del kaffe. Og fremdeles diskuterer vi altså bare hva vi skal forhandle om. Men det er i denne prosessen det er ekstra viktig at vi er aktive. Hvis vi ender med et snevert mandat, vil det ikke være plass til å snakke om menneskerettighetene når det virkelig gjelder, forklarer Kaja.

Målet er at land som eksporterer våpen alltid må vurdere om våpnene skal brukes til alvorlige brudd på menneskerettighetene.
– Dette er en svært komplisert avtale å skulle enes om, fordi det ikke skal handle om forbud – som med klasevåpen og landminer – men om regulering av de enkelte landenes handelsvirksomhet, sier Kaja.

USA er viktig

Storbritannia sitter ved roret for hele prosessen. For å dra i land en avtale, er man helt avhengig av å få noen mektige «våpenstater» med på laget – som India og Pakistan, Russland og Kina, og ikke minst USA.
– USA står for en stor andel av verdens våpeneksport, men har også et stort nasjonalt marked. Derfor har det vært viktig å understreke overfor amerikanerne at dette ikke handler om nasjonal regulering av våpensalg, men om eksport. Og USA er allerede gode på lisensiering, så de bør ha mye å komme med, sier Kaja.

Denne formiddagen i Midtown stormer det rundt nettopp USA. Stormakten krever nemlig at den aller siste konferansen rundt ATT i 2012 skal avgjøres med konsensus. At alle må være enige.
– Det betyr at vi risikerer at forhandlingene kollapser i 2012, sier Kaja.
Så det er dagens «mission». Kaja og kollegene skal lobbe for å få henvisningen til konsensus ut av resolusjonsforslaget. Og måten de gjør det på er rett og slett å gå opp til delegatene i pausene mellom alle møtene og si: «Hei, jeg heter Kaja Glomm og kommer fra Amnesty International. Jeg vil gjerne snakke med deg om ATT-resolusjonen». Så sitter de sammen og snakker og drikker kaffe på Vienna Café i kjelleren til FN.

– Det finnes nok ikke sjenerte lobbyister, smiler Kaja, og forteller at for mange av hennes like i ett rom fort kan bli slitsomt.
– Vi krever plass. Men det er bra, for resolusjoner som denne er drevet fram av oss som representerer det sivile samfunn. Lobbyistene skal være drivkraften som sørger for at viktige saker kommer videre.

Lobbystrategien

Å identifisere hvilken FN-delegat som hører til hvor, krever tilstedeværelse under møtene – så man kan se hvordan personen bak de ulike landskiltene ser ut. Strategien er å finne en plass før møtet har startet og – hvis det er et uformelt møte – satse på at du ikke blir kastet ut.
– De uformelle møtene mellom statene – hvor de reelle diskusjonene foregår – er nemlig vanligvis lukket, og organisasjonene har ikke tilgang. Men akkurat denne prosessen er ledet av britene, og de vet godt at det var vi som startet dette arbeidet, så de kvier seg for å kaste oss ut, forteller Kaja, og fortsetter:
– I går twitret vi fra de uformelle diskusjonene. Med det bidro sosiale medier til økt åpenhet rundt diskusjoner som normalt ikke er offentlige.

En lobbyist bedriver imidlertid lite press.
– Statene driver kanskje med utpressing, men vi gjør ikke det. Det ville bare virke kontraproduktivt, sier Kaja. Det gjelder å holde seg til temaet. Behovet for saklighet gir av og til lobbyisten noen tøffe, indre dilemmaer. Kaja bor for eksempel på samme hotell som den burmesiske FN-representanten – som hver morgen sier «have a nice day» i heisen.
– Jeg har måttet mobilisere alt jeg har av indre krefter for å stå der og smile, når alt jeg egentlig har lyst til å si er at jeg håper han ikke får en god dag.

Personlig

En våpeneksport-avtale vil sannsynligvis ikke ha stor innvirkning på hverdagen til hverken Kaja eller nordmenn flest. Men flere av Kajas medlobbyister tar med seg personlige erfaringer inn i diskusjonene:
– Mine kolleger fra Brasil har for eksempel mye nærmere erfaring med væpnet vold, herunder politivold. For dem personlig er denne avtalen viktigere enn for meg. Det samme gjelder mine kolleger fra Russland, hvor menneskerettighetsaktivister som dem selv risikerer livet for sitt engasjement hver eneste dag, forteller Kaja, og legger til at for henne vil en god våpenhandelavtale bety fornyet tillit til FN.
– FN er et organ hvor man utvikler internasjonal rett, vårt høyeste internasjonale organ. Men FN er ikke mer enn medlemslandene. Her har FN en sjanse til å vise at organisasjonen kan fremforhandle en avtale som gjør en forskjell på bakken og setter menneskerettighetene i sentrum.

Amnestys delegasjon er satt sammen etter hvilke stater man ønsker å snakke med.
– Det har mer for seg å ha en russisk lobbyist når vi skal snakke med Russland. Han vil ha mer gjennomslagskraft, sier Kaja. I tillegg til Russland og Norge, har Amnesty International hatt aktivister fra Sør-Korea, Senegal, Marokko, Frankrike, USA Mexico og Sør-Afrika i New York i høst.

Det er stor forskjell på hvor villige statene er til å la seg påvirke.
– Egypt er vanskelig. Delegaten har faktisk hatt instruks fra Kairo om å motsette seg alt som har med menneskerettigheter å gjøre. India og Pakistan mener prosessen går for fort. Russland, Cuba og Vene­zuela er heller ikke blant våre sterkeste støttespillere, forteller Kaja.

Ros til Norge

Derimot er Norge det lobby-organisasjonene definerer som et «vennligsinnet land». Før forhandlingene startet var Kaja bekymret for det hun opplevde som en nølende holdning fra Norges side.
– Men da både USA og Egypt tok til orde for konsensus i en av de uformelle debattene, tok den ­norske representanten fra UD ordet og sa: «Nei, vi er her for å gjøre en forskjell og en avgjørelse i full konsensus vil ikke bidra til noen forandring». Det førte til en reell ordveksling – noe man sjelden ser i FN – mellom Egypt og Norge. Det var nesten så vi klappet, forteller Kaja, og legger til:
– Det viser hvor viktige norske myndigheter kan være i denne prosessen. Fremover må de vise like stort engasjement som de gjorde med klasevåpenavtalen.

Det er diplomatisk høflighet som gjelder på møtene. Men av og til glipper det for selv de mest garvede.
– En ordveksling mellom Stor­britannia og Mexico – et annet «vennligsinnet land» – i samme møte, førte til at den britiske møtelederen svarte noe som kunne tolkes til at: «Du, lær leksa di». Ikke akkurat diplomatisk, særlig siden Mexico hadde rett, fortsetter Kaja.

En stat kan belære en annen. En lobbyist skal heller forsøke å påvirke. Kaja Glomm tømmer den fjerde koppen med kaffe. Lobb­ingen kaller.
– Jeg må finne representanten fra Island, sier hun og begir seg ned kvartalet til den store, grønne bygningen hvor alt avgjøres. Hun er klar til kamp. For menneskerettighetene.

Våpenlandet Norge