Lovløst Kongo sprer krig
5000 sivile fra Makobola ble myrdet i en brutal massakre som begynte den 30. desember i fjor, og som fortsatte ett døgn inn i det nye året. Dette melder Misna News Service, et italiensk-katolsk nyhetsbyrå med rapportører i området.
Ifølge byrået ble massakren utført av enheter fra opprørsgruppen Reassemblement congolais pour la démocratie (RCD), under ledelse av en rwandisk militæroffiser. Kilder i regjeringen i Rwandas hovedstad Kigali tilbakeviser anklagene.
Utkledde soldater eller sivile massakrert
En av RCD-opprørernes ledere, Ernest Wamba dia Wamba fra Kongo, lovet imidlertid at det ville bli foretatt en etterforskning rundt anklagene.
Wamba innrømmet at opprørstropper hadde drept rundt 400 mennesker i området i løpet av nyttårshelgen. Men det dreide seg ikke om sivile ofre, bortsett fra regjeringstropper, sannsynligvis burundiske leiesoldater, som var utkledt som sivile.
- Hvis det allikevel dreier seg om massakrer av sivile, kommer vi til å straffe de ansvarlige, sa Wamba til nyhetsbyrået AP fra sitt hovedkvarter i Goma, Kongo.
Opprørere mot opprørsregime
De anklagede RCD-opprørerne bekjemper et regime formet av en lignende opprørsgruppe som tok makten i mai 1997, Alliance des forces démocratiques pour la libération du Congo (AFDL).
AFDL satte en stopper for 31 års vanstyre, undertrykkelse og korrupsjon i marsjall Mobutu Sesoko Sekos Zaire. Landet byttet navn til Den Demokratiske Republikken Kongo, og de 45 millioner innbyggerne ble lovet en fremtid der de skulle få nyte godt av landets fruktbare jord og rike mineralforekomster.
Løftene om fred, demokrati og respekt for menneskerettighetene ble holdt. De nye lederne lovet til og med at det skulle holdes presidentvalg tidlig i 1999.
Men AFDLs militære fremgangsmåter - fra september 1996 til mai 1997 - viste seg snart å være bygget på brutale massakrer av hjelpeløse flyktninger og ubevæpnede sivile.
Hutuflyktninger forsvant
Over 800 000 hutuflyktninger forlot det østlige Zaire og vendte tilbake til sitt hjemland Rwanda da AFDL gjorde sine første fremskritt. Et eller annet sted i dette eksodus forsvant 200 000 sivile hutuer, og ble aldri sett igjen.
Det er få som tror at alle de 200 000 hutuene som forsvant ble ofre for AFDL-opprørernes folkemordsaktiviteter. De fleste mener tallet ligger rundt «ti tusen-talls dødsofre».
I følge rapporter skal de største massakrene ha funnet sted i det avsidesliggende jungelområdet mellom byen Uvira øst i Kongo - ikke langt fra byen Makobola - frem til Mbandaka, drøyt 120 mil vestover.
Lederen for AFDL, med det høyeste ansvaret for bevegelsens massakrer, er Laurent-Désiré Kabila, som siden mai 1997 har vært selvutnevnt president i hovedstaden Kinshasa.
FNs rapportører hindret
FNs kommisjon for menneskerettigheter i Genève hadde allerede en spesialrapportør for området da Kabila kom til makten, den chilenske juristen Roberto Garretón.
Garretón hadde i årevis rettet hard kritikk mot Zaire for politiske overgrep og etniske forfølgelser. Under Garretóns ledelse kom en gruppe FN-etterforskere frem til at AFDL hadde begått forbrytelser mot menneskeheten, blant annet systematiske massakrer av sivile, samt tvangsforflytninger. Garretón har ikke blitt gitt tillatelse til innreise i Kongo etter dette.
Etter en rekke mislykkede forsøk på å få det nye regimet i Kinshasa til å slippe Garretón inn i Kongo, besluttet FNs generalsekretær Kofi Annan i juni å sende inn en egen etterforskningsgruppe til landet for å sikre bevis, og for å samle vitnesbyrd om massakrene.
Annan måtte imidlertid tilpasse listen over medlemmene i gruppen, og begrense etterforskningsperioden til 1993-1995 for at FN-etterforskerne i det hele tatt skulle få slippe inn i landet.
Benekter massegraver
Til tross for offentlige garantier, ble FN-etterforskerne møtt med reiseforbud og en obstruerende og mistenksom sikkerhetstjeneste og politi så snart de var kommet på plass.
Arrestasjonen av etterforskeren Christopher Harland i Goma, østre Kongo i begynnelsen av april, ble dråpen som fikk begeret til å renne over. Etter at Harland ble løslatt, ble hele oppdraget avlyst.
Man hadde ikke klart å gjennomføre utgravninger ved antatte åsteder, og vitnene ville ikke lenger snakke etter å ha blitt møtt med trusler om vold, tortur og drap.
Kinshasaregimet benektet inntil nylig at det fantes massegraver etter maktovertakelsen. Massakrene skal aldri ha funnet sted, i hvert fall ikke under AFDLs kommando.
I juli 1998 fikk FNs sikkerhetsråd en ny rapport fra Garretón, sammen med intervjuer med ofre, vitner og hjelpearbeidere som hadde besøkt regionen. Garretón anbefalte at FN-tribunalet for folkemordet i Rwanda, med sitt sete i Arusha, Tanzania, skulle få mandat også over Kongo-massakrene 1996-97.
Sikkerhetsrådet nøyde seg imidlertid med å oppfordre regjeringene i Kigali og Kinshasa til å se til at de ansvarlige ble stilt til ansvar for sine ugjerninger.
Begge regjeringene ble gjennom en resolusjon enige om at de innen 15. oktober i fjor skulle gjøre rede for sine innsigelser mot å etterforske og bringe for retten dem som stod bak overgrepene, men begge utsatte saken.
I begynnelsen av november gikk Ganriel Kyungu Wa-Ku-Mwanza, Kongos Kenya-ambassadør, ut og sa at hans regjering nå ville gjennomføre FN-etterforskningene.
Ifølge Wa-Ku-Mwanza lå ansvaret for massakrene på den nylig avhoppede utenriksministeren, tutsien Bizima Karaha.
- Det var på grunn av Bizima Karaha at den forrige FN-etterforskningen mislyktes, og det var tutsisoldater som drepte hutuflyktningene, sa Wa-Ku Mwanza under en pressekonferanse i Nairobi, Kenya.
Ni land kriger i Kongo
Det landet som nå ønsker FN-etterforskerne velkommen, har siden august 1998 vært en ren krigssone. De sivile opplever mer undertrykkelse enn noensinne. Opposisjonelle politikere og journalister fengsles og tortureres. All politisk aktivitet er forbudt. Summeriske rettssaker med påfølgende henrettelser er vanlig.
Undertrykkelsen er en av grunnene til at Kabilas falne venner i øst - regjeringene i Rwanda, Uganda og Burundi, sammen med tutsier og andre undertrykte folkegrupper i opprørsbevegelsen RCD, vendte sine våpen mot regjeringen.
Krigen som av visse observatører har blitt kalt «Den første Afrika-krigen», har raskt vokst seg større, og involverer i dag tropper, våpen, artilleri, fly og panservogner fra minst ni regjeringer i regionen.
Arméer fra Angola og Chad, Den sentralafrikanske republikk, Namibia og Zimbabwe kjemper eller har tidligere kjempet på Kabilas side.
I tillegg skal militante hutuflyktninger fra Rwanda, som har levd i eksil siden folkemordet på 800 000 tutsier i Rwanda i 1994, støttet opp om Kabila. Ifølge FNs flyktningekommisjon, UNHCR, har tusener av hutuer forlatt sine hjem i nabolandene Kongo-Brazzaville og Den sentralafrikanske republikk, og kommet seg bevæpnet frem til det østlige Kongo.
Regjeringen i Kigali antar at det dreier seg om 7 000 kjempende hututer som nå er i Kabilas tjeneste.
RCD-opprørere har også uttalt at de har tatt sudanske tropper til fange. Disse har vært involvert i en geriljakrig mot Uganda siden desember.
Krigen spres i Afrika?
Faren for at «Den første Afrika-krigen» skal bre seg til andre ustabile land i regionen har allerede blitt en realitet i Angola.
De sivile kan i dag bare håpe på at krigsherrenes ressurser ikke er tilstrekkelige til å fullføre planene om folkemord og etnisk rensning. Freden ser imidlertid ut til å ligge langt frem i tiden.
Den sørafrikanske presidenten Nelson Mandela har arrangert en hel rekke møter og foretatt mange statsbesøk i forbindelse med krigen, blant annet til den nigerianske lederen, general Abdulsalami Abubakar. Nabolandene Zambia og Tanzania har også vært aktive i å søke en diplomatisk løsning. Til og med Libya skal ha prøvd å få i stand en dialog mellom partene. Men så langt har alt vært forgjeves.
I slutten av november i fjor lyktes imidlertid den franske presidenten Jacques Chirac, med hjelp fra Kofi Annan, i å få Kabila og hans kolleger fra Rwanda og Uganda til å inngå en våpenhvile i Paris. Men det som ble sagt i Paris har hatt liten effekt på troppene i kampens hete i Kongo. Kampene har fortsatt uavbrutt.
RCD-opprørerne, som verken var offisielt representert i Paris, eller i Windhoek i Namibia der en ny våpenhvile ble inngått i januar ´99, krever direkte fredsforhandlinger med Kabila for å gå med på å forhandle om fred.
Kjent krigspropaganda
FN-etterforskeren Garretón rapporterte i høst at Kabilas regjering og deres allierte baserte sin krigspropaganda på etnisk hat. Ifølge Garretón kalles tutsiene for et dødelig virus, farlige mygger og stinkende avfall i både radio og aviser knyttet til det sittende regimet.
Budskapet i hatpropagandaen er skremmende lik det som foregikk under første verdenskrig i Europa, ødeleggelsene under andre verdenskrig, krigsforbrytelsene i det tidligere Jugoslavia og folkemordet i Rwanda: Fienden skal ødelegges, tilintetgjøres, fordrives.
Garretóns uttalelser får belegg i en Amnesty-rapport fra i høst.
- Ta dem som har lange neser, som er lange og smale og som vil dominere oss. Våkn opp! Vær bevisst på vårt mål og ødelegg fienden, lød det i den statlige radioen like før starten på en heksejakt på tutsier i Kinshasa i begynnelsen av august, ifølge Amnesty.
Ifølge Amnesty oppfordret Kabila noen uker senere folket til å gripe til våpen for å bekjempe fienden og forhindre tutsiene fra Rwanda i å underlegge seg Kongo.
Kabila-regimet står bak mesteparten av dagens overgrep i Kongo, mener Garretón. Men FN-etterforskeren anklager samtidig RCD-opprørerne for å ha innført et terrorklima i de områdene hvor de har makten. Blant annet gjennom gjentatte seksuelle overgrep mot kvinner.
Nyttårsmassakren i Makobola styrker bildet av to krigsmaskiner med ledere med alvorlige brudd på internasjonal humanitær lov på samvittigheten.
Joakim Goksör er svensk frilansjournalist.
Oversatt av Ivar Dale