Livvakt uten våpen

Foto: PBI Norge

Geriljabevegelser, paramilitære styrker, narkotikakarteller, et mord i timen og et stort antall forsvinninger hvert år er assosiasjoner som svirrer gjennom hjernen på meg. Men Eigil Kvernmo både ser ut som og virker som et helt vanlig og oppegående menneske der han sitter foran meg på andre siden av bordet. Eigil (30) har akkurat kommet tilbake til Norge etter et år som ledsager i regi av organisasjonen Peace Brigades International (PBI) i Colombia.
Peace Brigades International arbeider med å skape arbeidsrom for menneskerettighetsaktivister, journalister, lærere, universitetsprofessorer, fagforeningsarbeidere og intellektuelle i flere forskjellige konfliktområder i verden, deriblant Colombia. Grove brudd på menneskerettighetene og internasjonal lov er daglig kost i Colombia. Drapet på satirikeren og humoristen Jaime Garzon den 13.august i fjor viste at til og med en uskyldig vits kan drepe i Colombia. Det er derfor ingen enkel eller ufarlig jobb.

PBI benytter seg av ledsagelse som metode for å bistå aktivister i Colombia. Aktørene i konflikten vil ha minst mulig oppmerksomhet fra det internasjonale samfunn omkring krenkelsene av menneskerettighetene. Internasjonal tilstedeværelse er derfor svært viktig for å sette fokus på konfliktens forgreninger til det sivile samfunn og avverge overgrep og bedre sikkerheten til de aktivistene som PBI ledsager.

- Den politiske kostnaden er større ved drap av en ikke-colombianer enn en colombianer. Grunnen er at et flertall av aktørene i konflikten i landet er opptatt av sin internasjonale profil. Skulle noe hende en ledsager er konsekvensene verre. Vi i PBI har et omfattende nettverk som vi kan mobilisere hurtig hvis noe skulle skje en ledsager. Vår ledsagelse av lokale aktivister benytter seg av denne fordelen.

- Har PBIs arbeid i Colombia bidratt til å sikre sivile rettigheter for den jevne colombianer?

- Vi kan ikke garantere for sikkerheten til dem vi ledsager, men vi kan øke de politiske kostnadene til de væpnede aktørene i konflikten. En eneste gang siden starten for 19 år siden har en aktivist blitt angrepet med en ledsager ved sin side. Angrepet var mislykket nettopp fordi et internasjonalt vitne var til stede som ledsager. Konsekvensene av vårt arbeid er at noen aktivister får arbeidsrom til å utføre sine oppgaver istedenfor å måtte legge ned arbeidet. På sikt kan dette bety et mer levedyktig sivilt samfunn i Colombia. Et samfunn med rettigheter som vi her i Norge tar helt for gitt, som for eksempel retten til å uttale seg kontroversielt om det politiske systemet uten å møte en brå og voldelig død, forteller Eigil, og legger til:

- Antall søknader fra organisasjoner som ønsker ledsagelse, og som vi har blitt nødt til å avslå på grunn av kapasitetsproblemer, har økt kraftig den siste tiden.

Egil Kvernmo fra Norge var ledsager i Colombia i ett år. Foto: PBI Norge

Alltid upartiske
- PBI er alltid upartiske i konflikten, men ikke nøytrale. Vi tar ikke side i konflikten i landet, men hjelper som sagt mennesker som er engasjert i arbeidet for flere sivile rettigheter med å få og opprettholde arbeidsrom. Vi ledsager også kun mennesker som ikke bruker vold som konfliktløser.

Eigil må medgi at det av og til kan være frustrerende å arbeide for en organisasjon som er upartisk slik som PBI er:

- Jeg har jo min helt personlige oppfatning av konflikten i Colombia, men jeg har innsett at det ikke gavner de sivile i Colombia at jeg eller noen annen ledsager åpner for synsing om konflikten. Den måten vi arbeider på som organisasjon er nødvendig for å sikre og beskytte de menneskene som vi er der for å hjelpe. Vissheten om at ledsagelse kan gjøre en forskjell er det som avgjorde saken for meg. Så lenge noen aktivister i Colombia takket være organisasjoner som vår kan utføre sitt arbeid i fred, så er det mer enn godt nok.

- Hendte det at du følte deg engstelig?

- Jeg følte meg ikke direkte truet mens jeg arbeidet i Colombia, men ved flere anledninger var jeg på vakt. Da var det som regel omstendighetene og nivået av spenning som gjorde meg engstelig. Den opplevelse som nok har gjort mest inntrykk på meg var en gang vi var på vei hjem etter å ha ledsaget en mattransport med båt oppover en elv ved Stillehavskysten nordvest for Cuco. Dette er en strekning hvor paramilitære er kjent for av og til å stoppe båter for å hindre mat i å komme frem til flyktningsamfunnene som ligger langs elva. Føreren av båten vår hadde snudd uten å informere oss da vi var på vei hjemover. Det var dårlig vær. Båtføreren ville helst søke ly i en fiskerlandsby i nærheten. Denne landsbyen visste vi var proppfull av paramilitære og definitivt intet egnet sted for oss å søke ly. Vi skal jo ikke akkurat vandre rett inn i løvens gap heller. Heldigvis oppdaget en av oss at han hadde snudd båten, og greide å avverge ham i å søke tilflukt der. Det hele endte med at en tur som vanligvis tar 2,5 t tok oss over 5 timer forteller Eigil, og legger til:

-Det er en viss risiko forbundet med å være ledsager for PBI, men poenget er ikke at folk skal sette livet sitt på spill.

PBIs ikke-voldsfilosofi bringes videre til neste generasjon colombianere. Foto: PBI Norge

Flyktninger spesielt ustatt
Eigil var 4 måneder i Bogotá og 8 måneder i Uraba-regionen i nord-vest Colombia på grensen til Panama. I Bogotá var han kontaktperson for arbeidet som ble utført i Urabá-regionen. I Urabá var han direkte engasjert i arbeidet med ledsagelse av flyktningesamfunn og fredssamfunn. I september var Eigil med som ledsager da internflyktningerne fra Cacarica bestemte seg for at de skulle sende 50 menn og 30 kvinner til to nyopprettede bosetninger i Cacarica, Esperanza en Dios og Nueva Esperanza.

- Disse mennene og kvinnene skulle være en fortropp til de 2500 internflyktningene som venter på å pakke sammen sakene sine og reise tilbake til sine forfedres jord. Folk var oppglødde av tanken på endelig å kunne returnere til sin egen jord etter 31 måneder på flukt i sitt eget land. Samtidig erkjente de risikoen ved å reise tilbake til en krigssone, hvor geriljaen, hæren og de paramilitære fortsatt kjemper om kontrollen over territoriet. I ukene forut for denne returen hadde PBI møter på høyeste hold med blant annet det colombianske Innenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og visepresidentens kontor.

Eigils ansiktsutrykk når han beskriver forvandlingen i flyktningene da de fikk vite at de skulle reise tilbake til egen jord, får meg til å skjønne noe av det som drev ham til å reise som ledsager.