Liv Jessen - Liten, stor og sterk

Av Svein Tore Bergestuen

På vei opp trappa møter jeg "Berit" som er på vei ut. Hun virker oppvakt, hilser og forsvinner ut i Tollbugata, i et skjørt som mine jevnaldrende venninner sikkert ville fått komplimenter for på byen. På kontoret treffer jeg en smilende Jessen.

20 år med prostitusjon

Hvordan holder man ut i en slik jobb i 20 år?

- Jo det skal jeg fortelle deg. Det er takket være alle jentene. De har gitt meg noen perspektiver på livet som jeg ellers ikke ville fått. Jeg gikk ut med et veldig ideologisk og firkanta utgangspunkt for 20 år siden – en teoretisk forståelse av prostitusjon, sterkt farget av den politiske venstresida jeg hørte til. Men i møte med alle de flotte damene så økte entusiasmen. Og det er fanken ikke mange mennesker forunt å treffe folk som holder litt liv i en altså! - som menneske. Det er viktig.

PRO-senteret ble opprettet i 1983 som Oslo kommunes hjelpetiltak for kvinner og menn i prostitusjon. Ti år senere ble senteret utnevnt til et nasjonalt kompetansesenter for prostitusjonsfeltet. Senteret veileder, samler informasjon og driver sosialt arbeid. Liv Jessen er utdanna sosionom og jobba først med rusmisbrukere gjenno

m Oslo kommune. Da hun begynte ved PRO-senteret på begynnelsen av 80-tallet ble hennes holdninger, fordommer og oppfatninger kraftig utfordra.

- Mange har nok hatt et bilde av prostituerte som ofre, som svake kvinner, rusa, med vanskelig barndom osv. Og mye av det er ofte sant. Men ikke helt. Midt oppi alt har disse jentene en enorm styrke som jeg bare må ta av meg hatten for.

Hva med de svakeste, de mest rusa, som lett utnyttes og blir ofre for vold?

- Ja, men selv der er det håp. De aller fleste har en evne til å leve, en spire til håp og et ønske om å gjøre det bedre. Man blir ydmyk av å treffe sånne folk.

Kunne Liv vært hore?

Liv Jessen snakker fort, men tydelig. Hun snakker om hvorfor vi ikke må umyndiggjøre de prostituerte. Hun mener stigmatiseringen og bildet mange har av "menneskelige vrak" ikke hjelper de prostituerte. Tvert i mot. Jessen mener vi derfor bør røske litt opp i våre egne fordommer.

- En av kvinnene her er på min alder og hun har prostituert seg i en årrekke. Hun har ingen rusproblemer, men hun har sine grunner til å gjøre det hun gjør, som vi alle har. Hun drar på campingtur med mannen sin om sommeren, går tur med bikkjene sine, handler mat på Rema og selger seksuelle tjenester. Det er ikke noe vanskelig å relatere hennes verden til min verden. Det er klart at med min trygge og gode bakgrunn så var jo det aldri aktuelt. Dessuten hadde jeg ingenting jeg måtte løpe fra.

Men gitt forutsetningene, kunne du solgt din egen kropp?

- Nå bruker aldri vi uttrykket "å selge sin egen kropp" fordi kvinner selger ikke kroppen sin, de selger en seksuell tjeneste. Men når det er sagt; gitt en annen situasjon, gitt jeg kom fra et annet land som alenemor uten store muligheter for å tjene penger og livnære meg. Hva hadde jeg gjort da? Jo, jeg kunne ha solgt sex i Skippergata. Det er jeg helt overbevist om.

Tvang, desperasjon og frivillighet

Vi snakker litt om hvorfor kvinner havner i prostitusjon. For mange er det siste utvei, en desperat måte å skaffe penger på. For andre er det kanskje et friere valg. Jessen mener i hvert fall det. Og det er her hele forskjellen ligger, sier hun.

- Jo mer du opplever at du er tvunget inn i det, og ikke opplever at du har et reelt valg, jo verre har du det i prostitusjon, ganske åpenbart. Men i de tilfellene der kvinnene opplever en reell valgmulighet, da gir ikke prostitusjon nødvendigvis de skadene vi snakker om hele tiden.

De som må, liker det ikke…

...og de som kan velge, kan også leve godt med det. Så enkelt er det. Og det må nok vi i Norge ta litt høyde for også; kvinner kan faktisk velge prostitusjon som en måte å livnære seg på. Selv om vi andre ikke synes det er moralsk høyverdig.

Amnesty har fått kjeft av den venstreradikale kvinnebevegelsen for å ha gitt deg en menneskerettighetspris. De vil kriminalisere det de mener du bygger opp, nemlig prostitusjon. Hvordan ser du på det?

- I deres verdens finnes bare enten eller, dessverre.

Kvinnekamp og straff

For første gang i intervjuet virker Liv Jessen litt oppgitt. Dette er en kamp som har pågått lenge. Altfor lenge.

- Min hovedbegrunnelse for å si nei til kriminalisering er at når jeg har valgt å hjelpe kvinner ut av prostitusjon, så er det helt selvmotsigende for meg at det skal gjøres ved tvang. Og straff er den ultimate tvang. Jeg tror ikke at vi klarer å bekjempe prostitusjon med strengere lover.

Kunne du i din jobb latt være å ta stilling i kriminaliseringsdebatten?

Jeg kunne nok latt være å ta stilling til veldig mye. Men jeg er et politisk dyr. Jeg ser urettferdighet, jeg seg overgrep, jeg ser at folk ikke bryr seg. Jeg ser at det er grunner til at folk havner på utsida av samfunnet. Derfor engasjerer jeg meg. Jeg har valgt å hjelpe jentene, og jeg har valgt å engasjere meg i virkeligheten.

Nå er Jessen i gang. Jeg bare lytter.

- Tidligere mente jeg at kriminalisering var greit. Men etter 20 års erfaring forandret dette seg. Ikke fordi jeg vil at de skal forbli i prostitusjon, men fordi det er ethvert menneskes rett å ta noen valg her i livet. Hvis jeg som feminist skal mene at kvinner skal ha rett til å stå opp for seg selv, så må jeg også la kvinner ta valg som andre ikke nødvendigvis synes er så bra. Det krever litt.

Etter at Jessen fikk prisen har også en eller to av Amestys medlemmer demonstert sin holdning ved å melde seg ut i protest.

- Den delen av kvinnebevegelsen snakker teoretisk om prostitusjon. De vil ikke komme hit og få førstehåndskunnskap om det vi driver med. De vil ikke snakke med jentene selv. De vil ikke vite hvordan jentene har det. De vil helst sitte i sin egen verden og rakke ned på de som har det verst. Hva hjelper det? Og hvem hjelper det?

60 prosent utenlandske kvinner

Den utenlandske prostitusjonen i Norge har vokst enormt de siste tre åra. Store grupper har kommet fra Øst- og Sentral-Europa, fra Asia og fra Afrika. Alt tyder på at dette dreier seg om organisert prostitusjon. Det har også ført til at PRO-senteret har endret måten de jobber på. Senteret har ansatt såkalte kulturformidlere fra blant annet Russland, Albania, Thailand og den Dominikanske republikk.. De hjelper til med kommunikasjonen og det kulturelle.

- Det er ikke nok å bare bruke tolk, for skal man vite noe om f.eks kvinner fra øst-Europa, så er det viktig at vi har folk som kjenner til kulturen og landet de kommer fra. Hele 60 prosent av de som vi nå har kontakt med, er utenlandske kvinner.

Hvordan var det for ti år siden?

- Det var ingen. Kanskje en og annen slenger. Det er snudd helt på hodet. Nå er bare 30 prosent av PRO-senterets brukere de tradisjonelle norske rusmisbrukende prostituerte. De norske har jo blitt danka ut av de utenlandske.

Hvordan får dere hjulpet de utenlandske kvinnene?

- Det går for så vidt greit. De ønsker å komme til en lege eller snakke med en sykepleier, få tatt noen vaksiner, kondomer, og få seg litt mat. Etter hvert får de tillit til oss, så forteller de kanskje mer om sin historie, og hvis noen da vil fortelle noe til politiet, så kan vi hjelpe til med det. Trenger de å komme til et krisesenter så hjelper vi med det, osv. Det viktigste er at hun selv definerer problemene.

Menneskehandel

- Dette er veldig sammensatt og mangslungent. Du har bakmenn som fungerer som hallik på gata. Enkelte prostituerte kvinner samler også inn penger. Så sitter det kanskje andre et annet sted i Oslo, som igjen kommuniserer med noen i hjemlandet. En bakmann kan jo være både "kjæreste" eller en beskytter.

Det groteske bilde av menneskehandel som mange av oss har er fra filmen "Lilja forever". Er det like brutalt her i Norge?

- Heldigvis er det ikke mange Lilja-historier. Det skal vi være glad for. Jeg hører noen nesten blir litt sure på meg fordi jeg sier det. Man ønsker at det skal være jævligst mulig, for da har man en eller annen legitimitet for noe. Men jeg synes jo vi skal være glade for at vi ikke har så mange Lilja-historier. Men at en del av jentene som har havna i Norge har det jævlig, det er helt sikkert.

- Jeg har truffet mange kvinner både her i Norge og i Øst-Europa hvor jeg har reist mye de siste årene og de skjønner ikke helt spørsmålet vårt om bakmann. For dem er det en "guard", en "friend", eller en "boss". I vår terminologi er dette en hallik.

Og hallikvirksomhet er ikke bra.

- Nei langt i fra. Det er ingen tjent med. Sånn sett så har vi gått fra asken til ilden i Norge. Hallikvirksomhet har tradisjonelt ikke vært særlig utbredt. Ingen norske jenter har hatt behov for en slik beskyttelse, og hvorfor skulle de betale 70 prosent til en eller annen sleip fyr? Det var alltids noen som prøvde, men det fant ikke jentene seg i.

Men nå er det annerledes?

- Ja. Dessverre. Den store andelen av prostitusjon i Norge i dag er mafiastyrt. Så enkelt vil jeg si det. Vi ser en veldig mobilitet i markedet. Hvor det ender vet vi ikke. Men det avhenger av hvordan myndighetene klarer å demme opp, avslutter Liv Jessen.

Debatten om hvorvidt det var riktig å gi Jessen Amnestys første menneskerettighetspris vil nok fortsette. Det tar tydeligvis ikke gleden fra denne engasjerte dama.

- Jeg trodde Petter Eide tullet da han ringte en regnfull og grå mandagsmorgen for noen uker siden og fortalte hva jeg skulle motta. Men da jeg skjønte han mente alvor, ble jeg glad. Sånn ordentlig glad. Så ble jeg litt usikker og redd. Fortjente jeg dette liksom. Nå er jeg bare glad!

Publisert i AmnestyNytt 2004/4

Les "Kritikk mot Amnesty"