Publisert: 10. Mar 2003, kl. 10:34 | Sist oppdatert: 12. Feb 2024, kl. 16:14

Av Ina Tin

Verdens oppmerksomhet er rettet mot det storpolitiske spillet om en Irak-krig. Er kampen for menneskerettighetene tapt?

Nei. Det møysommelige arbeidet med å forebygge brudd på menneskerettighetene, dokumentere overgrep og stoppe dem, tar aldri pause.

Amnesty International tar ikke stilling for eller mot krig som virkemiddel. Vår oppmerksomhet er rettet mot konsekvensene av en krig for den jevne iraker; sjiamuslim, sunnimuslim eller kurder. Men Amnesty er også opptatt av hva som kan skje mot tyrkere, iranere, kuwaitere og palestinere i skyggen av en Irak-krig. Vi etterlyser at de humanitære og menneskerettslige konsekvensene av en krig for sivilbefolkningen i Irak og nabolandene blir veiet - og veiet tungt - på beslutningstakernes vektskål.

Amnestys bekymring for irakernes rettigheter er ikke av ny dato. Hadde flere villet lytte tidligere, kunne dagens krise vært unngått. Så lenge Saddam Hussein har sittet ved makten i Irak, har Amnesty dokumentert uhyrlige overgrep mot den irakiske befolkningen. Overgrepene er styrt av myndighetene og er så omfattende og systematiske at vi har krevd at de straffeforfølges som forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og som mulig folkemord mot kurdere og sjiamuslimer.

Det er også dokumentert at FNs sanksjoner mot Irak har ført til omfattende brudd på irakeres rett til mat, helse og utdanning. Selv retten til liv er nektet hundretusener av mennesker, mange av dem barn. Uavhengig av om Saddam Hussein må påta seg det største ansvaret for slike virkninger av sanksjonene, mener Amnesty at sanksjoner som får slike følger må opphøre.

Når USA i dag har bestemt seg for å angripe Irak for å ta Saddam Hussein, står den jevne iraker, barn og voksen, som en taus hovedperson.

Er hun blitt hørt? Har hun et valg?

Det irakiske folkets stemme er kneblet. Det er opp til oss utenfor Irak å insistere på at irakernes sikkerhet og grunnleggende rettigheter blir respektert.

Når spanjoler og briter vil protestere mot sine statslederes «ja» til en krig mot Irak, går de på gata.

Blir de hørt? Millioner av velgere på gata i Europa og i USA har makt.

Når aktivister over hele verden mobiliserer mot menneskerettslige og humanitære katastrofer, blir vi hørt? I over 40 år har Amnesty International sett at brevaksjoner og press på ansvarlige myndigheter virker. I dette AmnestyNytt ser vi på annerledes former for aktivisme: Hvor går grensene for det fantasifulle og effektive forsvar for menneskerettighetene?

I dag står mye på spill. Vil vi bli hørt, må vi som kan bruke våre muligheter: Stemmen, pennen, mobilen, tastaturet, kroppen - fantasien.

Ina Tin

redaktør

Publisert i AmnestyNytt 2003/1