Leder: Fortsettelsen ...

"Starten på en stille revolusjon" har Amnesty International sagt om 1948. Starten. For Verdenserklæringen om menneskerettighetene har ikke klart å hindre verdens stater i å begå overgrep. Men 5 milliarder mennesker fikk i 1948 et redskap i kampen for menneskerettighetene. Nå, etter 50 år på barrikadene, er det på tide å tenke fremover.

Derfor denne kampanjeavisen. Det er ikke AmnestyNytt. Det er ikke Herr President. Det er medlemsavisen og ungdomsbladet slått sammen, med førstnevntes proffe og sistnevtes unge skribenter. Det er ungdommens status i 50-årsjubileet for Verdenserklæringen om menneskerettighetene.

Det handler ikke så mye om verdens elendighet, selv om Amnestys årsrapport 1998 danner bakteppet. Det handler mer om hva unge menneskerettighetsaktivister gjør for å forme fremtiden slik de vil ha den. Som Kashif, 17 år gamle "Mr. Amnesty" i Sør-Afrika, 22-åringen Maria i Guatemala og Tsun-i på 23 i Taiwan.

Det er vår sak når jenter kjønnslemlestes i Burkina Faso, det er vår sak når ungdommer blir drept i Colombia, når barn dømmes til døden i Pakistan. Og avisen her gir deg mulighet til å handle. Men det er også vår sak når overgrep skjer i Norge. Det handler om politivold i Bergen, om homofobi i den norske kirken og om flyktningbarn med krig på netthinnen.

Menneskerettighetene er universelle, og ungdommene setter her i avisen dagsorden for kampen i fortsettelsen.