Kvinner river murene

«Åpne vesken!» Den israelske soldaten med gevær, hjelm og skuddsikker vest peker irritert på ryggsekken min. Når jeg drar ut kamera, notatbok og kart vinker han meg videre med tomt blikk.

AmnestyNytt kommer til Betlehem til fots. Alle drosjer og busser fra Jerusalem må snu 100 meter før kontrollposten og passasjerene blir tvunget til å vandre gjennom sperringene og muren. På innsiden av muren er det nye 100 meter før man kommer til plassen der drosjer kan ta oss inn i byen.

På kontoret til det palestinske fagforbundet, til sosialarbeidere og psykologer i Betlehem, treffer vi en smilende Kifah Manasra Abu Kamal. - Så flott at dere fant frem og ikke ble forsinket på kontrollposten, sier hun nesten forundret. - Her vet vi aldri hva som kan skje.

Omringet

Åtte meter høye grå betongblokker sperrer befolkningen i Betlehem inne. Bare med spesiell tillatelse fra det israelske militæret slipper man gjennom muren. Med muren og utallige kontrollposter, sperringer, bommer og andre hindringer i veien forsøker okkupasjonsmakten å få full kontroll med befolkningen i de okkuperte områdene. Og tiden deres.

Resultatet er altomfattende: Syke eller fødende risikerer å ikke nå frem til sykehuset i tide. Bønder mister adkomsten til olivenlundene sine utenfor muren. Palestinere kan ikke lenger jobbe i Israel.

Åtte meter høye grå blokker

sperrer befolkningen inne.

Skoler og universiteter blir utilgjengelig for mange. Arbeidsledigheten har eksplodert, og helse- og utdannelsesnivået synker stadig.

- Palestinske kvinner er under dobbelt press. Okkupasjonen rammer kvinner som menn, samtidig er det palestinske samfunnet gjennomsyret av kvinnediskriminering, kommenterer Kifah som har en mastergrad i psykologisk og pedagogisk rådgivning. I sju år har hun arbeidet med palestinske kvinner som er utsatt for vold. - Jeg har møtt mye motstand fordi jeg bestemte meg for å spesialisere meg på problemene med seksuelle overgrep i hjemmet, forteller hun.

Haya ble reddet

- For noen måneder siden deltok jeg i bryllupet til en jente jeg traff på sykehuset i Hebron for sju år siden, forteller Kifah og lyser opp. - Det er utrolig viktig for meg å se at det har gått bra med henne, sier hun og forteller om Haya på 15 år som kom til sykehuset i Hebron med sterke magesmerter. Da legen konstaterte at hun var gravid, besvimte moren. Ingen visste, heller ikke hun selv, at Haya bar på barnet til sin egen bror. Mens Haya fødte to måneder for tidlig, besluttet familien å drepe henne. Sykehusdirektøren stengte hele fødeavdelingen og ba Kifah komme til unnsetning.

- Jenta var i sjokk. Jeg forsøkte å berolige henne og tok kontakt med et privat, kristent senter her i Betlehem - det eneste stedet i hele Palestina som kan skjule jenter som Haya. Vi fikk overtalt politiet til å hente henne og barnet i kuvøsen for å frakte dem i hemmelighet til Betlehem. Barnet døde, men jenta kom seg i sikkerhet.

Etter en tid kontaktet Kifah familien til Haya. Der satt moren og gråt fordi naboene visste alt. Mannen bak all elendigheten, broren, hadde kommet seg ut av landet etter press fra onklene.

- De hjalp sønnen, men ville drepe datteren, kommenterer Kifah. De mente at familiens ære var tapt og at de andre døtrene aldri ville bli gift. Kifah fikk over tid familien til å endre syn på jenta. - De innså at hun bare var et barn, og at hun var et offer som trengte beskyttelse.

Etter noen år fikk de møte Haya som fortsatte å bo hemmelig på senteret i Betlehem. De andre døtrene ble gift og nå er også Haya lykkelig gift. - Historien til Haya viser at mange tragedier kan unngås hvis palestinske familier får profesjonell hjelp i tide, mener Kifah.

Ingen makt

Hun beklager at palestinske kvinner under den forrige intifadaen på 1980-tallet ikke snakket høyt om kvinneundertrykkelsen i det palestinske samfunnet.

- Vi stod på linje med menn i kampen mot okkupasjonen. Vi demonstrerte, kastet stein og ble fengslet. Men den gangen snakket vi ikke om hvordan volden i hjemmet økte som følge av okkupasjonen, og hvordan arbeidsløse menn lot frustrasjonen gå ut over kvinner og barn. Da de palestinske selvstyremyndighetene ble bygget opp i 1994, fikk ingen kvinner innflytelse i det nye maktapparatet.

- Kvinnenes deltakelse i kampen for Palestina ble ikke belønnet med en eneste maktposisjon. Det var et sjokk. Den feilen gjør vi ikke igjen! Under denne intifadaen må vi jobbe både mot okkupasjon og sosial diskriminering, understreker hun.

Denne analysen deler Kifah med Reem Ziad.

- Palestinske kvinner er omgitt av flere murer: den israelske og den som stenger kvinner ute fra å delta i det palestinske samfunnet, sier hun til AmnestyNytt når vi snakker med henne midt i Ramallah. Reem jobber i Palestinian Working Women’s Society for Development, en kvinneorganisasjon som driver bevisstgjøring, rådgivning og terapi. Organisasjonen sikrer også kvinners faglige rettigheter i arbeidslivet og har 65 ansatte på Vestbredden og i Gaza.

Rådgivning for kvinner

Siden Reems organisasjon ser en klar sammenheng mellom undergravingen av den palestinske økonomien og økt vold i hjemmet, forsøker de å gi kvinner mulighet til å bidra til familiens økonomi gjennom ulike sysselsettingsprosjekter. Men organisasjonens viktigste bidrag er nok omfattende rådgivning, både individuell og i grupper i lokalsamfunn.

- Våre rådgivere får gjennom nøkkelpersoner kontakt med kvinner i lokalsamfunn. I en åpen dialog tar vi tak i de problemene kvinnene strir med. Det kan være for tidlige ekteskap, seksuell vold i hjemmet, eller hvordan skjerme barna fra volden som omgir dem, sier Reem og forteller at den islamistiske organisasjonen Hamas i mange lokalsamfunn motarbeider dem og nekter kvinner å ta kontakt. Det har de forsøkt å motvirke ved å invitere Hamas-representanter til åpne debatter. Reem ser som Kifah med stor optimisme på at de har klart å kjempe frem en 20 prosent kvinneandel i lokalrådene. Organisasjonen arbeider nå iherdig for å oppmuntre kvinner til å stille til valg i juni.

Er «æresdrap» drap?

De palestinske kvinneorganisasjonene mener det er nødvendig å jobbe på flere plan samtidig:

- Vi må endre folks mentalitet, men vi må også endre gammeldags og diskriminerende lovgivning, sier både Reem og Kifah. Hvis en kvinne dreper en utro ektemann får hun gjerne fra tjue år til livsvarig fengsel. Et slikt drap er en alvorlig forbrytelse. Hvis derimot en mann dreper sin utro kone, vil dommeren vise forståelse for sinnet hans og dømme ham til fire-fem måneders fengsel.

Men de trekker frem flere synlige resultater av arbeidet til de palestinske kvinneorganisasjonene: - Vi har fått inn begrensninger i en manns rett til å ta flere koner, sier Kifah og påpeker samtidig at de som praktiserer og håndhever lovene må utdannes: politi, leger og lærere. Selv har hun trent politi i håndtering av vold mot kvinner.

- Det var ikke lett, sier Kifah. - De oppførte seg mer som menn preget av tradisjonell arabisk mentalitet enn som profesjonelle politifolk. De likte ikke å bli konfrontert med seg selv. Hun forteller at mange kvinner har begått selvmord etter først å ha anmeldt mannen sin for vold gjentatte ganger. Politiet reagerer nemlig ikke.

Kvinnekamp i Israel

På den andre siden av muren, i den israelske havnebyen Haifa møter AmnestyNytt Galia, Ilana og Paula i den israelske kvinneorganisasjonen Isha LaIsha. De arbeider med de samme problemene som de palestinske kvinneorganisasjonene, men de har aldri truffet sine palestinske søstre - ingen av dem kan krysse muren. Nysgjerrigheten er derfor stor: «Hvilken analyse har de palestinske kvinnene og hva tror de om fremtiden», spør israelerne.

De israelske feministene snakker om synet på Israel som et likestilt samfunn der kvinner er soldater på linje med menn, men der kvinner likevel ikke har innflytelse over den militære og sikkerhetspolitiske maktblokken. De konstaterer at kvinner ikke får delta i fredsprosesser. De er enige om problemene i det israelske samfunnet, men de er ikke enige om løsningen på konflikten.

- Jeg tror faktisk vi på sikt må lære oss å leve sammen med palestinerne i én stat, sier Galia nesten nølende. Standpunktet hennes er radikalt i Israel og hun har ikke diskutert dette med de andre. Paula mener de kan være enige om å være uenige, men understreker at fred må komme nedenfra ved at folk begynner å snakke sammen og anerkjenne de overgrep som har skjedd på begge sider. Hun ser på Sør-Afrikas sannhets- og forsoningsarbeid som et forbilde.

- Jeg tror at en skikkelig kvinnerepresentasjon på alle nivåer i samfunnet i seg selv ville føre til en annen politikk og utvikling, sier Ilana. - Vi har startet denne prosessen, sier hun.

Les Amnestys rapport: Conflict, occupation and patriarchy: Women carry the burden, fra mars 2005