Kvinner i krig: Uskyldige ofre eller nådeløse hærførere?

© Fredrik Naumann

27. januar 2002: I Jaffa Road i Jerusalem er det travel aktivitet. Wafa Idris (28) er bare én i mengden av shoppere. Utenfor en skoforretning løser hun ut bomben hun har rundt livet. Eksplosjonen er så kraftig at den blåser inn vinduer flere 10-talls meter bortenfor. 111 mennesker ligger skadd igjen i gaten. En 82 år gammel mann blir drept.

Vitnene ser vantro på restene av selvmordsaktivisten. Det er en kvinne.

Den frivillige ambulansearbeideren Wafa Idris var intifadaens 46. selvmordsaktivist - og den første kvinnen. Nyheten om at en kvinne hadde gjennomført en blodig terrorhandling mot Israels okkupasjon, ga store overskrifter verden over. For hvordan kunne en kvinne gjøre noe slikt?

Siden Wafas aksjon har flere palestinske medsøstre fulgt henne i døden som «martyrer». Studenter. En jurist. Småbarnsmødre.

I boka «Army of Roses» (2004) portretterer den amerikanske journalisten Barbara Victor de kvinnelige palestinske selvmordsbomberne. Hennes konklusjon er klar: Kvinnene ble forført og indoktrinert av menn de stolte på. De hadde andre motiver enn mannlige selvmordsaksjonister, og slet med personlige problemer, påført dem av det patriarkalske systemet. De var ofre.

Russiske myndigheter kommer til samme offerkonklusjon om de såkalte «sorte enkene»: Tsjetsjenske kvinner som blant annet deltok i gisseldramaene i Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 og i Beslan i 2004, var enten blitt «hjernevasket» eller «voldtatt til de underkastet seg» etter at mennene deres ble drept.

Stereotypt syn

Den formildende offerforklaringen passer til vårt verdensbilde. Krig og terror er menns domene. Kvinner er livgivere, fredsfremmere, ikkevoldelige fra naturens side. En rolle de ikke bryter ut av frivillig. Eller?

- Vi har en stereotyp oppfatning om krig og kjønn, der menn er krigere og kvinner ofre, mener Inger Skjelsbæk, som forsker på krig og kjønn ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Hun tror at når stereotypien brytes, er ubehaget så stort at vi klamrer oss til offertanken.

- Faren med en slik stereotypi er at vi fratar kvinnen tankekraft, handlekraft og politiske motiver, fortsetter hun.

Nøler ikke med å drepe

Skjelsbæk mener det er for enkelt å avskrive alle de kampklare kvinnene i Palestina eller Tsjetsjenia som viljeløse ofre for det motsatte kjønn. Kanskje er de snarere gisler av en desperat situasjonen, ofre for en krig uten ende og sterke ideologiske og religiøse strømninger - akkurat som menn? Kanskje tar de et bevisst valg - akkurat som menn?

- Også kvinner vier sitt liv til å kjempe med alle midler for det de tror på, mener Elise Barth, som har forsket på kvinnelige soldater i Eritrea. I den 30 år lange kampen for selvstendighet var minst en tredel av soldatene kvinner.

- Kvinnene fremstod like aggressive som menn i kampen mot Etiopia, påpeker Barth. Hun mener vi har en naiv holdning til hva kvinner kan gjøre, hva de faktisk gjør og hvorfor - i krig og terror.

- Kvinner inspireres av de samme politiske, økonomiske, religiøse og nasjonalistiske ideene som får menn til å delta i krigshandlinger og terror, sier hun.

Iselin Frydenlund ved Institutt for fredsforskning (PRIO) er ekspert på Sri-Lankakonflikten. Hun har blant annet sett på den høye kvinneandelen i den tamilske separatistbevegelsen LTTE (tamiltigrene), der hver tredje soldat og hver fjerde selvmordsaktivist er kvinne.

- Kvinner er mer aktive i bevegelser med venstreideologi, der religion spiller en mindre rolle, slik som i Eritrea, Nicaragua, Colombia og Sri Lanka, sier hun.

Det er ikke kvinnens natur eller evne som begrenser deltagelsen, men hva samfunnsstrukturene rundt gir en kvinne lov til å gjøre, sier terrorismeekspert Laila Bokhari ved Forsvarets forskningsinstitutt. Hun mener det er en myte at kvinner er mer uskyldige enn menn. Er de først rekruttert til krigsinnsats eller terror, utfører de akkurat de samme handlingene.

- De stiller ikke flere spørsmål eller nøler med å drepe slik vi gjerne vil tro, påpeker Bokhari.

Får konsekvenser

Stereotypien usynliggjør kvinners bidrag til krigens gang - som aktive pådrivere, modige helter, fryktløse terrorister, stolte frihetskjempere og soldater i kampens hete. Det er ikke en gang veldig «sexy» å forske på kvinner som bærer våpen. Kvinner blir vurdert som et perifert, kuriøst og tilfeldig innslag på slagmarken, ifølge de norske forskerne AmnestyNytt har snakket med.

Både Skjelsbæk, Frydenlund, Barth og Bokhari mener at å anerkjenne og forstå kvinners reelle adferd i krig er viktig.

For når kvinners bidrag til krigen ikke blir anerkjent, blir de også satt på sidelinjen når freden skal forhandles. En vanlig antakelse er at kvinnene bare vil ha slutt på det hele. Mennene vil vinne.

- Slik er det jo ikke. Kvinner er ikke mer nøytrale enn menn. Som oppdragere bekrefter og viderefører kvinnene holdninger som ligger til grunn for konflikten. De lærer ikke barna sine å elske sine fiender, mener Barth.

Likevel tviholder mange på troen om at kvinnene bidrar med et annet perspektiv i fredsarbeidet.

- Det går igjen i blant annet FN-dokumenter. Vi har altfor stor tillit til hva de få kvinnene som sitter i forhandlingssituasjon kan bidra med. De får ansvaret for å utrette underverker, mener Inger Skjelsbæk, som understreker at kvinner bør få større plass ved forhandlingsbordene. Fordi de også er en part. Fordi det er deres demokratiske rett. Ikke bare fordi de kan være fredsduer blant krigshaukene.

Naive i vest?

- Jeg tror det er her i Vesten, hvor krigene er få, at man har det mest naive forholdet til kvinner og vold. I land i konflikt er det mer naturlig at både menn og kvinner tyr til våpen. Terskelen for vold blir lavere for begge kjønn når situasjonen blir desperat, mener Bokhari.

Det er et fenomen som går igjen i mange geriljabevegelser. I FARC-geriljaen i Colombia skal 30 prosent av soldatene være kvinner. I Nicaragua og El Salvador var kvinner sterkt involvert. I den kurdiske frigjøringsbevegelsen PKK og blant dagens «maoister» i Nepal er kvinnerepresentasjonen også høy.

Stående arméer har ikke hatt det samme «behovet» for kvinner - rent tallmessig. Kanskje er det derfor mange land som likestillingsmessig har nådd lenger enn for eksempel Colombia eller Sri Lanka, har færre kvinner i uniform.

23. mars 2004: Krigen i Irak har vart i 3 dager. Tobarnsmoren Lori Ann Piestewa (23) er på vei i en konvoi med et vedlikeholdsregiment, når de kjører feil. Vantro skimter hun byen Nasiriyah gjennom bilruten. Så treffer de første granatene og maskingeværkulene konvoien. 13 dager etter angrepet blir hun funnet i en massegrav utenfor sykehuset i Nasiriyah. Lori Ann ble Irak-krigens første amerikanske, kvinnelige falne soldat.

Bare én prosent av historiens krigere har vært kvinner. De siste tiårene har kvinner sakte men sikkert blitt invitert inn i forsvarsstyrkene, men fortsatt er 97 prosent av verdens militære menn. Og fortsatt har kvinner i uniform oftere støttefunksjoner enn menn.

I vår del av verden har kvinner i uniform i fredstid vært lettere å svelge enn i strid. Aktive kampenheter har inntil nylig vært stengt for kvinner - eller er det fortsatt .

«En kvinnes rolle er å gi liv, ikke død. Av den grunn alene er det ikke ønskelig at mødre tar direkte del i strid». Slik oppsummerte NATO Frankrikes syn på kvinner i aktive stridsenheter så sent som i 1994. Bare 0,1 prosent av verdens soldater i stridsenheter er kvinner.

© Fredrik Naumann

Israel er et av få land i verden med alminnelig verneplikt for kvinner. USA har aktivt rekruttert kvinner siden 70-tallet - men ikke til strid. I moderne kriger er imidlertid skillet mellom stridende og ikke-stridende blitt visket ut. Et faktum som har gitt tragikomiske konsekvenser for enkelte kvinner, som legen Rhonda Cornum.

Under Gulfkrigen i 1991 var hun med på en redningsoperasjon med helikopter bak fiendens linjer, og ble tatt til fange i Irak. Etter krigen fikk hele crewet på helikopteret medaljer for innsatsen - unntatt Rhonda Cornum. Pentagons begrunnelse var at hun per definisjon ikke kan ha vært i kamp - fordi hun er kvinne. Dermed kunne hun heller ikke få en stridsmedalje.

I siste Irak-krig deltok flere amerikanske kvinner i strid enn noen gang. Men USA har fortsatt restriksjoner på kvinner i bakkestyrker. Norge opphevet de siste hindringer i 1984.

Inger Skjelsbæk:

- Hvis vi godtar den fatalistiske holdningen at det ligger i mennenes natur å være voldelige og i kvinnenes å være fredelige, blir alle sosialiseringsprosesser underordnet, mener krigsforsker Inger Skjelsbæk ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

Laila Bokhari:

- Det er de samme faktorene som driver kvinner og menn inn i terrorisme, mener terrorismeekspert Laila Bokhari ved Forsvarets forskningsinstitutt. (FFI)

Elise Barth:

Forsker Elise Barth ved Institutt for fredsforskning (PRIO) møtte motbør da hun ville forske på kvinners soldatrolle i Eritrea.

- Det er nærmest provoserende å ville se på kvinner som noe annet enn ofre.

Iselin Frydenlud:

- Kvinner er mer aktive i bevegelser med venstreideologi, der religion spiller en mindre rolle, sier forsker Iselin Frydenlund ved Institutt for fredsforskning (PRIO).

Marianne Alfsen er frilansjournalist.