- Kultur og makt går hånd i hånd

Sosialantropologiens kulturrelativisme, forsøket på å unnskylde alt med kultur, var opprinnelig et forsøk på å vise at det lå fornuft bak såkalt ‘primitive’ menneskers handlinger også. Men i dag vil de færreste antropologer kalle seg rene kulturrelativister. Vi har måttet innse at kultur og makt går hånd i hånd. Siden de mektigste definerer samfunnets kultur blir det ofte deres kultur vi forsvarer. Jeg opplever at dagens antropologer heller ønsker å gi en stemme til de undertrykte i samfunnet, de som har en annen oppfatning enn styresmaktene, sier Unni Wikan på Etnografisk museum i Oslo.

- Så antropologer kan spille en rolle i det å gjøre verden til et bedre sted?

- Ja, så absolutt! Mange vil kanskje skille mellom hva de gjør som antropologer i felten og hva de gjør som enkeltpersoner, men jeg føler at dette blir et kunstig skille. Som antropolog har man alltid seg selv med. Vi har alle en bakgrunn som gjør oss subjektive i møte med nye opplevelser. Dersom vi velger å ikke ta stilling er det å ta stilling det også. Å stille seg nøytral i en sak er i høyeste grad et politisk standpunkt.

Fattigfolk i Kairo
I 1969 reiste Unni Wikan med stort pågangsmot, kurs i arabisk og grunnfag i antropologi til Egypt. Det endte med et feltarbeid blant 17 familier i Kairos fattige bakgater, og vennskap som fortsatt varer nå over 25 år senere. Dette var første gang den unge Wikan fikk satt sitt engasjement på prøve i felten.
- Det nærmet seg Ramadan, muslimenes fastemåned. Den avsluttes med store festligheter hvor alle barn får nye klær. Jeg hadde vært i Egypt en stund og visste hvor viktig det var med nye klær. Det er vidunderlig å se alle barna ute i alle slags fine drakter. Kontrasten ble derfor stor da jeg så hvilke bekymringer dette kravet skapte blant de som bodde i fattigkvarterene. De hadde ikke råd til å gi barna sine nye klær, og barna måtte holde seg inne for å unngå skammen ved å ha på seg gammelt tøy. Slik jeg så det den gangen hadde jeg ikke noe valg. Jeg var nødt til å hjelpe disse menneskene. Jeg arrangerte derfor en klesinnsamling blant nordmenn i Kairo og delte ut til de fattigste først. Dette var et prinsipp egypterne hadde liten forståelse for. Alle begynte å mistro de andre og alle følte at de fikk minst. Det gikk rykter om at noen hadde masse nye klær gjemt under senga eller bakerst i skapet. Sladderen florerte som aldri før. Dette viser hvor lett det er å gjøre onde ting i godhetens navn.

Hygiene i Bhutan
Likevel har hun aldri sluttet å ta stilling når hun blir konfrontert med det hun opplever som urettferdighet. I 1989 reiste hun og mannen hennes, antropologen Fredrik Barth, til Bhutan med UNICEF, FN-organisasjonen for mor, barn og helse. De skulle kartlegge helsesituasjonen i det lille fjellandet mellom Kina og India.
- Hygienen var graverende dårlig. Bhutanerne er redde for at de vil miste sitt hell og sin lykke dersom de vasker seg for mye. Søppelet hopet seg opp i en krok på kjøkkenet og ble et paradis for rotter og insekter. Hva kunne vi gjøre? Det endte med at vi arrangerte et seminar for representanter for moderne og tradisjonell medisin. Både lamaene, de buddhistiske prestene og helsedepartementet var til stede, og vi fikk snart klarlagt at det ikke egentlig er noen religiøs begrunnelse for de dårlige hygieniske forholdene. Seminarene ble også holdt på distriktsnivå, slik at den nye holdningen kunne få fotfeste rundt i landet.

Reinkarnasjon og kvinnesyn
- På samme måte forsøkte vi å gjøre noe med den høye spedbarnsdødeligheten. Fødende kvinner blir sett på som noe av det mest besudlende som finnes, og på landsbygda blir mange forvist til å føde alene i ku-bingen. Det var viktig å få lamaene i tale. De måtte få vite hva deres holdninger førte til. Heldigvis er de svært fornuftige og flinke de som sitter på toppen i Bhutan. Det var mulig å diskutere med dem og få dem til å skifte syn.

- Verre var det da jeg skrev en rapport om omfanget av voldtekter mot unge kvinner i Bhutan. Jeg var redd for å bli kastet ut der og da. -Voldtekt finnes ikke her, sa de i helsedepartementet. Likevel viste det seg å gå bra til slutt. Som kvinne oppleves jeg mindre truende, og så liten som jeg er av vekst, ser jeg vel heller ikke særlig autoritær ut. Fredrik mener at han aldri kunne ha uttalt de samme tingene som meg og kommet unna med det på samme måten. Jeg fikk bli, og to år senere kom en lov som forbød voldtekt. Det ble dessuten satt i gang tiltak for at folk skulle bli kjent med loven.

- Hva var grunnen til de mange voldtektene, tror du?

I Bhutan tror de på reinkarnasjon og det å bli gjenfødt som kvinne blir sett på som dårligere enn å bli gjenfødt som mann. Et slikt nedsettende kvinnesyn gjør nok sitt til å fremme seksuelle overgrep. Slike ting liker de selvfølgelig ikke at jeg sier.
Hun smiler lurt og trekker fram en rapport hun har skrevet om kvinnerollen i Bhutan. Mange avsnitt er merket med oransje tusj: - Det er helseministeren i Bhutan som har streket under det han ikke liker.

- Jeg tror at ideene om menneskerettighetene er universelle, sier Unni Wikan.
- Uansett hvor jeg kommer ser jeg at mennesker er villige til å kjempe for frihet og respekt, og mot vold og undertrykkelse. Det gjelder på alle nivåer i samfunnet. Jeg tror også at Amnesty Internationals arbeid er svært viktig for å hjelpe disse menneskene til å nå sine mål.

- Det går rykter om at du noen ganger utviser engasjement utover menneskers ve og vel. Er det sant at du en gang betalte 20 kroner for å redde en høne fra å bli middagsmat?

Unni Wikan ler høyt og klingende.
- Ja, det stemmer nok det. Fryktelig dumt i grunnen, ettersom den stakkars fuglen nok ble fanget av noen sultne naboer straks etter at vi slapp den ut. Det var i Kairo og jeg som nettopp var kommet fra Bhutan, var blitt inspirert til å ikke spise kjøtt. Ifølge bhutanerne lover det godt for mitt neste liv, så noe bra kom det vel ut av det...