Kronikk: Vesten må stige ned av menneskerettighetenes høye hest

Menneskerettighetene er i høyeste grad et universelt begrep. Det er ikke her striden står. Vi kan alle dele en universell forståelse av et menneskes grunnleggende rettigheter uavhengig av våre kulturelle eller religiøse særtrekk. Likevel vil slike særtrekk, formet av historiske hendelser, påvirke hvordan vi ser dette objektive begrepet om menneskerettigheter, i det minste når vi skal anvende menneskerettighetsprinsipper.
Det handler om å forsøke å bevare de ulike rettighetene vi alle anser for å være universelle, samtidig som vi må hanskes med de realiteter som våre ulike samfunn og nasjoner stiller oss overfor. Det dreier seg ikke om kulturrelativisme av den sorten som lett benekter de grunnleggende trekkene ved menneskelig verdighet som retten til liv, frihet fra vilkårlig fengsling, frihet fra tortur o.l. Det handler mer om å forstå at det hos grasrota i ethvert samfunn fins en oppfatning av hvilke rettigheter som bør ha forrang. Denne må bli respektert, men selvfølgelig innenfor visse universelt akseptable grenser.

Det fins ingen asiatisk tradisjon som kan støtte opp under en påstand om at i Asia må individet uten videre underordnes samfunnet. Konfusius forfektet selvets forrang, ikke ulikt Iqbals begrep om selvet, eller khudi, som han anså for å være et speil for samfunnet. Derfor er det villedende om noen skulle vise til asiatiske verdier i den hensikt å støtte autoritære regimer og undertrykke framveksten av demokratiske institusjoner (uansett om asiater måtte tro, eller ikke tro, at det vestlige begrepet om frihet i virkeligheten betyr «tøylesløs» eller «anarkisk»).

Tilfellet Burma
Ikke overraskende krever mer enn 80% av folket i Burma en forandring av styret i landet. Grasrotas synspunkt er at intet godt kan komme ut av SLORCs undertrykkelse. Det er usannsynlig at regjeringene i Sørøst-Asia ikke er klar over det. Til tross for dette har ASEAN motstått vestlig press om å innta en hard linje overfor Burmas SLORC av to viktige årsaker:

1. Erfaring viser at autoritære regimer ikke kan forandres over natten. En isolering fra ASEANs side ville lede til fiendtlighet og en mulig destabilisering av Sørøst-Asia-regionen. Selv om ASEAN kunne ønske å bruke en «stor kjepp», har organisasjonen ikke glemt at å frambringe fred, stabilitet og velstand i denne regionen, som har vært herjet av opprør og konflikt, har lykkes som følge av organisasjonens evne til å lede medlemmenes oppmerksomhet vekk fra maktbalansens geopolitikk, til å forstå begrepet om gjensidig økonomisk avhengighet.
Dessuten hadde vel få trodd at økende velstand ville resultere i dannelsen av en middelklasse i Thailand og Filippinene som senere utviklet seg til å bli en kritisk masse som hadde nok innflytelse til å kreve rettferdighet og ansvarlighet fra sine respektive regjeringer.

2. ASEAN nekter å danse etter de vestlige maktenes pipe siden menneskerettigheter og demokrati, slik store deler av den tredje verden oppfatter det, for dem bare er redskaper for å iverksette Vestens geopolitiske dagsorden (og det har vært for mange eksempler på det).
ASEANs fremste reaksjon er å si at vestlige makter burde komme ned fra menneskerettighetenes høye hest. For når EU hadde økonomiske interesser i Thailand og Filippinene, den gang disse landene ikke befant seg på sitt nåværende demokratiseringsnivå, sa EU ingenting om menneskerettighetsbrudd og krav om rettferdighet. På samme måte har USA, når det tar opp menneskerettighetsbrudd i Kina, inntatt en forsiktig holdning og har til og med gitt Kina status av «mest begunstiget land».
La oss ikke glemme at ASEAN blir sett på som en potensiell økonomisk trussel, om den ikke allerede er en (selv om sørøstasiatiske land for tiden lider under heftige valuta- og aksjespekulasjoner). Derfor nekter simpelthen ASEAN å la sine folks idealer bli brukt til å fremme eller sikre en vestlig dagsorden. ASEAN hevder sin rett til å beslutte for seg selv hvor stor «kjepp» eller hvor saftig «gulrot» den skal bruke i forhold til Burma. For det er først og fremst regionens egne interesser ASEAN må sikre.

Når alt kommer til alt er det ikke noe som er bedre enn splitt og hersk for de vestlige maktene. Det fungerer uten tvil i Midt-Østen, og det ville også fungere i Sørøst-Asia. Dersom ASEAN hadde boikottet Burma, ville det kunne ha ført til konflikter mellom Burma og dets naboer, og på den måten destabilisert regionen og rettferdiggjort massive utgifter til våpen, penger som ville ha havnet i vestlige våpenhandleres lommer.

Revisjon av Verdenserklæringen
Så hvorfor overrasker det noen å høre antydninger om at Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948 bør revideres? For mange er tiden overmoden. På Den internasjonale konferansen om en revisjon av menneskerettighetene i 1994 ble det fremmet et slikt forslag. Dessverre ble det viet liten oppmerksomhet i de vestlig dominerte mediene som generelt var uinteressert i å se begrepet om menneskerettigheter fra noe annet perspektiv enn Vestens. Svært få representanter fra internasjonale media dukket opp, og de som gjorde det syntes å være nesten skeptiske eller til og med fiendtlig innstilt.
På lignende vis er det kommet fiendtlige reaksjoner på Dr. Mahathirs (Malaysias statsminister; red. anm.) nyere forslag om en revisjon av Verdenserklæringen. USAs utenriksminister Madeleine Albrights reaksjon var typisk: «Vi vil bekjempe ethvert forsøk på å utvanne menneskerettighetene.» Og når USAs viseutenriksminister for økonomi-, finans- og landbruksanliggender, Stuart Eizenstat, kommenterte at det var uheldig at saken var blitt diskutert på det årlige møtet mellom ASEAN og dens dialogpartnere, må man spørre seg: «Uheldig for hvem?» Hvorfor faller det noen så vanskelig å forstå at menneskerettigheter omfatter mer enn bare sivile og politiske rettigheter?

Kanskje når man ikke befinner seg på den mottakende siden av manipulasjon og undertrykkelse har man intet å vinne ved å mase om saker som har med sikring av sosiale og økonomiske rettigheter til utvikling å gjøre. Så nok er nok! Mens vestlige ledere taler om beskyttelse eller gjeninnføring av sivile og politiske rettigheter, unngår de å nevne at det er det urettferdige globale økonomiske systemet, vedlikeholdt av behovet for å sikre vestens økonomiske interesser, som har holdt to tredjedeler av verdens befolkning under den konstante trusselen om totalitært styre, fattigdom og til og med sult.

Økonomisk maktpolitikk og sosiale og økonomiske rettigheter
Derfor har argumentet om at det er noe fundamentalt galt med Verdenserklæringen mye for seg. Opprinnelsen til denne utilfredsheten kan spores helt tilbake til 1960-tallet, siden ingen av dens bestemmelser med en rimelig grad av visshet kan tolkes slik at den inkluderer hva artikkel 1(2) i Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1967 sier:
Alle folk kan for sine egne formål fritt råde over sine naturrikdommer og -forekomster, så lenge dette ikke setter til side forpliktelser som følger av internasjonalt økonomisk samarbeid, basert på prinsippet om gjensidig nytte og folkerettens regler. Ikke i noe tilfelle må et folk bli berøvet sitt eget eksistensgrunnlag.
Det nærmeste Verdenserklæringen har kommet i å gjenspeile prinsippet om gjensidig nytte er i artikkel 22:
«Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet, og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.»

Dessverre har ikke denne bestemmelsen, som er del av erklæringen som vestlige nasjoner tilslutter seg på en nesten religiøs måte, forhindret land i den tredje verden fra å bli kastet hodestups ned i internasjonal gjeld som følge av latterlig ubalanserte handelsbetingelser og ågeraktige såkalte «myke lån», med liten eller ingen sjanse til henstand.
Den har ikke forhindret Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet i å underminere tredje-verden-land gjennom påtvugne økonomiske programmer som har til hensikt å restrukturere tredje-verden-økonomier for å gjøre dem mer mottakelige overfor det globale frie markedets herjinger.
Ei heller har artikkel 22 gjort noe for å sikre tredje-verden-økonomier nødvendig finansiell og teknologisk støtte fra vestlige land slik at de kan utvikle seg i en mer miljøvennlig retning.
Og selvfølgelig har ikke artikkel 22 kunnet framskynde reformer av FNs Sikkerhetsråd som forblir grunnleggende udemokratisk og som ikke gjør annet enn å strø sand på diktatene fra den eneste gjenværende supermakten, til og med midt i ansiktet på verdensopinionen slik den kommer til uttrykk i Generalforsamlingen.

Som J. Corbyn bemerket i sitt foredrag på Den internasjonale konferansen om en revisjon av menneskerettighetene:
«Debatten om rettigheter lider under det at rettigheter blir sett på som gitte - nedskrevet i konvensjoner og erklæringer bestemt av ledende land i Nord. De legitimerer så intervensjoner for å gjenopprette «orden» i situasjoner som de i stor grad selv er skyld i. Det som trengs er å føre kontrollen med de grunnleggende styringsprinsippene i samfunnet tilbake til befolkningene som er underlagt dem. Dette inkluderer styringsprinsippene for økonomien. I langt høyere grad enn demokratiske rettigheter er økonomiske forhold blitt tatt ut av folks kontroll, og blir nå holdt over dem som uforanderlige fakta oppdaget av samfunnsvitenskapen, og tolket av samtidige orakler på børsen.»
For å si det på en annen måte: Mye av responsen fra Nord på oppfordringen om et videre perspektiv på, eller en bredere forståelse av menneskerettigheter, har vært å gjemme seg bak en liberal politisk ideologi hvor individet er universets absolutte sentrum, men uten å vite hvordan eller når det skulle eller kunne knyttes til samfunnet på en mer omfattende måte. Det er som om det eneste samfunn som virkelig betyr noe er det i Nord, hvor individets byggverk er bygd ved å ta vekk verdigheten til mennesker på andre breddegrader.

Kronikken er en forkortet utgave av Rahmans foredrag på konferansen Human Rights: Universal or Culture Specific, som ble holdt i regi av Idégruppen Nord/Sør i Oslo 11.12.97.

Oversettelse og redigering av Lars Hoff