Kronikk: Om å skyte seg selv i foten

Begrepene «fredsnasjon» og «humanitær stormakt» er blitt viktige i Norges nasjonale selvforståelse. Vi er stolte av vår gavmildhet i utviklingshjelpen og profilerte fredsinitiativ. Denne virkelighetsforståelsen er sjelden plaget av problemene medført av vår stilling som verdens sjette største våpeneksportør, og klart verdens største våpeneksportør i dollar per capita.1

Disse problemene er nylig blitt grundig analysert i en rapport skrevet av Fredsforskningsinstituttet på vegne av Amnesty International Norge og Kirkens Nødhjelp.2

Konkurransedyktig industri

Det er ikke min mening å påstå at Norges rolle som fredsbygger og støttespiller til verdens fattige land er uforenlig med våpeneksport. Det er flere overbevisende argumenter for å bevare en betydelig norsk våpenindustri. Både fra en sikkerhetspolitisk synsvinkel og med tanke på positive ringvirkninger av en industri som er preget av høyteknologi og flerbruksproduksjon. Med flerbruksproduksjon menes det i denne sammenheng varer med både militære og sivile bruksområder.

Det er også urealistisk å tro at anskaffelser fra Norges forsvarsgrener kan være tilstrekkelige til å bevare en langsiktig satsing. Eksport til de store amerikanske og europeiske forsvarsmarkeder er, og vil fortsette å være, essensielt for å bevare en spesialisert og konkurransedyktig industri.

Hull i lovverket

Likevel kan en våpeneksport uten tilstrekkelig kontroll lett undergrave vår rolle som fredsnasjon. Økt tilgang til våpen i utviklingsland bidrar til økt voldskriminalitet og konflikt som undergraver fortsatt utvikling. I slik sammenheng er det flere klare faresignaler i dagens situasjon som regjeringen bør merke seg.

For det første er lovgrunnlaget for norsk våpeneksportkontroll til dels uklart og ufullstendig. Videre er det meget bekymringsfullt at Norge unnlater å kontrollere reeksport av norske våpen og våpendeler fra NATO-land til tredjeland. Til sist kreves det mer kontroll over såkalt lisensiert produksjon av norske våpen i utlandet.

Amnesty og Kirkens Nødhjelps rapport påpeker flere hull i det norske lovverket. I motsetning til situasjonen i flere andre store, våpeneksporterende europeiske land, som Tyskland og Italia, finnes det ingen lovlig bindende kontrollkriterier for hvilke land som kan motta norske våpen. I stedet baserer Utenriksdepartementet sin praksis på et stortingsvedtak av 11 mars 1959. UD er, etter loven om kontroll med eksport av strategiske varer (1987), eneste autoritet som kan innvilge lisens for våpeneksport.

Stortingsvedtaket erklærer at «Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». I 1997 ga Stortinget sin samstemmige støtte til en presisering fra Bondevik I regjeringen at «Utenriksdepartementets vurdering av disse forholdene omfatter en vurdering av en rekke politiske spørsmål, herunder spørsmål knyttet til demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter».

På tross av dette har Norge i flere år eksportert våpen til Tyrkia, et land som over en lengre periode på nittitallet befant seg i en borgerkrigslignende væpnet konflikt. Norge eksporterte også til USA, Storbritannia og Australia i opptrappingen til invasjonen av Irak i 2003.

Det har også i de siste årene blitt eksportert betydelige mengder våpen til Brasil og Thailand, land hvor Amnesty International har påpekt alvorlige menneskerettighetsbrudd.

Det foreligger lovforslag i lagtinget om endringer i eksportkontrolloven i forbindelse med den pågående internasjonale krig mot terror. Det er uheldig at den forrige regjeringen ikke påla Utenriksdepartementet å vurdere hvordan lovpålagt destinasjonskontroll kunne forbedre norsk eksportpraksis i sin utredning av nytt lovforslag. Den nye regjeringen bør snarest vurdere behovet for nye lov- og forskriftsendringer i denne sammenheng.

Kontroll av reeksport

Reeksport av norske våpen og våpendeler, samt lisensiert produksjon av norske våpen i utlandet, er i større grad internasjonale problemer som krever internasjonale løsninger. Likevel finnes det rom for betydelige forbedringer i norsk praksis. Begge fenomenene innebærer i praksis at eksportkontroll-lover omgåes. Hvis de ikke kontrolleres godt, vil selv solid kontroll med direkte våpeneksport være poengløst.

Reeksport innebærer at våpen eller deler eksportert til ett land blir deretter eksportert videre til tredje land. Ved en slik praksis unngår våpeneksportører restriktiv våpeneksportkontroll i land som Norge, ved å eksportere fra land med lavere terskler for akseptable eksportdestinasjoner.

Dette er et spesielt relevant problem for Norge.

I motsetning til andre betydelige våpeneksporterende NATO-land, holder Norge fast ved at krav om sluttbrukerkontroll ved våpeneksport til NATO-allierte, er uforenlig med våre traktaksforpliktelser.

Andre NATO-land, spesielt USA, krever grundige, lovlig bindende forpliktelser (såkalte End-User Certificates) fra sine allierte for å forsikre seg mot reeksport av mottatte våpen. Amerikas «Blue Lantern Programme» utført av The State Department gjennomfører hvert år tusenvis av kontroller av våpenmottagelser og utførseler i utlandet for å forsikre at sluttbrukeravtaler opprettholdes.

Selv om Norge neppe har ressurser til å gjennomføre et tilsvarende prosjekt, er dette ingen unnskyldning for å ignorere problemet.

Norske våpendeler i Israel

Det har vært flere faktiske eksempler på at reeksport er mer enn kun en hypotetisk problemstilling. Den mest kjente saken i senere år er klart Kværner Eurekas produksjon og eksport av deler til amerikansk-produserte klasevåpensystem som senere ble eksportert til Israel. Det er utenkelig at et norsk selskap ville få innvilget lisens for direkte eksport av klasevåpensystem til Israel.

NATO-utvidelsene i 1999 og 2004 har forverret muligheten for ansvarlig reeksport betydelig, ettersom nye medlemsland som Tsjekkia og Bulgaria har til tider vist meget dårlig skjønn i sin eksportlisensiering.

Norges Fredsråd har ved flere anledninger påpekt at NATO-alliertes våpeneksport kan direkte undergrave norsk utenrikspolitikk. Et godt eksempel er nettopp Tsjekkias betydelige eksport av militære våpen til Sri Lanka i senere år, samtidig som Norge har drevet en høyprofilert fredsmeklingsprosess på øya.

Det sier seg selv at sterkere norske krav til sluttbrukerkontroll ikke vil forhindre alliert våpeneksport til destinasjoner Norge motsetter seg. I tilfellet tsjekkisk eksport til Sri Lanka, er det ingen ting som tilsier at norske våpen eller våpendeler har inngått i denne eksporten. Likevel er det klart at forbedret praksis vil minske risikoen for at norske våpen blir brukt i borgerkrig eller i alvorlige brudd på menneskerettighetene.

Eksportkontroll omgås

Økt bruk av lisensiert produksjon i den internasjonale våpenindustrien er i en meget bekymringsfull utvikling. Dette ser vi også i norsk våpenproduksjon. Det innebærer overføring av produksjonsrettigheter til ett våpensystem fra ett land til ett annet. Dette er ingen ny praksis, verken i tilfellet av våpenproduksjon eller andre våpen. Men i løpet av de siste ti årene har man i økende grad opplevd at skjerpede rutiner for eksportkontroll i Vesteuropa og Nordamerika har ført til overførsel av produksjonsrettigheter til andre land med svakere eksportkontroll. Som i tilfellet med reeksport, innebærer dette at eksportkontroll blir omgått.

I løpet av fjoråret ble det klart at Steyr Arms, en av verdens desidert største handvåpenprodusenter, legger om all produksjon av militærrifler fra Østerrike til Malaysia. Malaysias regjering har ved flere anledninger gitt utrykk for sitt ønske om å bli en hovedprodusent av håndvåpen for de store og voksende våpenmarkeder i betente regioner i Østasia og Sørøstasia. Også i Norge har vi nylig sett eksempler på utflagging av våpenproduksjon til land med betydelig svakere eksportkontroll.

Nammo Raufoss, som produserer den populære «Multi-Purpose Ammunition», har nylig inngått avtaler med bl.a. polske og malaysiske selskap om produksjon av slik ammunisjon i disse landene. Selv om Nammo har forsikret om at deres lisensieringsavtaler ikke åpner for eksport av den produserte ammunisjonen, er dette i praksis veldig vanskelig for Nammo å forsvare seg mot.

Krav om sluttbrukerdokumentasjon

Som nevnt er det meget vanskelig for Norge på egen hånd å takle problemene som reeksport og lisensiert produksjon medfører. Likevel kan betydelige tiltak gjennomføres for å minske risikoen av slik praksis. Norge kan og må innføre krav til sluttbrukerdokumentasjon fra våre NATO-allierte, på samme vis som mange av våre allierte krever det av oss. Vi må legge like klare kriterier til grunn for utlisensiering av produksjon som for eksport, ettersom de praktiske konsekvensene av lisensiert produksjon og eksport er svært like. Begge forbedringene krever også et klarere og mer tidsmessig norsk lovverk for våpeneksport.

Norge må også fortsette det prisverdige arbeidet for en lovlig bindende internasjonal «Arms Trade Treaty» for å få bedre kontroll på reeksport og lisensiert produksjon av våpen. Norge må sette den høyeste standard for kontroll av våpenproduksjon både hjemme og internasjonalt.

I følge tall fra FNs Community Trade Statistics Database.

2 Ref, til utgivelse mars