Kronikk: Colombia - Ingen fred uten menneskerettigheter

Colobianerne vil ha fred! Hundrevis av fredsdemonstranter kom samlet fra Villavicencio til Bogotà for å kreve fred i landet i januar i år. Over 35 000 mennesker har mistet livet bare i løpet av de siste ti år i Colombia.

Borgerkrigen i Colombia er en av verdens eldste og mest kompliserte pågående konflikter. Venstreorienterte geriljagrupper har i mer enn tretti år ført krig mot hæren, som på sin side har bruker brutale paramilitære styrker til å massakrere sivile i områder der opposisjonsstyrkene har kontroll. Narkotikaindustrien blomstrer i krigens kaos, samtidig som samtlige av konfliktens parter tjener penger på produksjon eller trafikk av narkotika. Myndighetene er ikke i stand til å beskytte befolkningens grunnleggende menneskerettigheter, og som om ikke situasjonen er nok ute av kontroll fra før; USA mener at narkotikaindustrien kun kan utslettes ved å beseire «narkogeriljaen», og har nettopp vedtatt et rekordstort beløp som skal bevilges til den colombianske hær.

Starten på det nye årtusenet kunne knapt ha vært verre for fredsprosessen i Colombia. Våpenhvilen for julen ble brutalt avsluttet da FARC, Colombias væpnede revolusjonære styrker, gjenopptok sine intense offensiver fra høstmånedene i fjor ved å gå til angrep på tre byer 60 kilometer sør for hovedstaden Bogotá. Få dager senere svarte paramilitære styrker med massakrer av 26 sivile i to nærliggende provinser. Disse hendelsene har dessverre vært typisk for konflikten i Colombia helt siden president Pastrana for alvor startet fredsforhandlinger med de opposisjonelle styrkene sommeren 1998. Hver gang partene nærmer hverandre og utsiktene til dialog virker realistiske, avløses håpet om fred av blodige militære operasjoner og avbrutte forhandlinger.

Gerilja med suksess
FARC er den eldste og største geriljabevegelsen i Sør-Amerika, og har gjennom nittitallet vokst seg sterkere både politisk og økonomisk enn noensinne. President Pastrana gikk i 1998 med på bevegelsens krav om en demilitarisert sone, slik at FARC i dag kontrollerer et område på størrelse med Sveits. FARC finansierer sin kamp først og fremst ved å skattlegge narkotikaproduksjon og -trafikk og har ingen økonomiske bekymringer. Tvert imot; FARC er en lønnsom bedrift. Soldatene bærer moderne uniformer, og storstilt våpensmugling gir god tilgang på våpen av høy kvalitet.
USAs merkelapp «narkogerilja» er imidlertid meningsløs, ettersom alle parter i den colombianske konflikten tjener på narkotikaindustrien, bortsett fra den fattige sivilbefolkningen. Flere ganger har colombianske militærfly landet i USA med store partier kokain, de paramilitære kontrollerer store narkotikaplantasjer, og mye tyder på at tidligere president Samper mottok penger fra narkomafiaen. (Som en kuriositet kan det legges til at til og med kona til øverstkommanderende for den amerikanske militære anti-narkotikaenheten i Colombia, nylig ble tatt for smugling av kokain!)

Selv om FARC neppe vil beseire den colombianske hæren, er det samtidig lite som tyder på at hæren er i stand til å beseire FARC. FARC kan i år få mer enn 15 000 mann under våpen, mens hæren, som består av 150 000 mann, til enhver tid kun har 40 000 kampklare soldater. Klassisk militærteori sier at det er nødvendig med ti regulære soldater for å nedkjempe én geriljasoldat. Dagens styrkeforhold har ført til at det i stor grad er FARC, i motsetning til tidligere, som setter premissene for fredsforhandlingenes innhold og progresjon. I mai ‘99 ble FARC og Pastrana enige om en agenda for samtaler om en løsning på konflikten, men to ganger i løpet av sommeren kansellerte FARC møtene.
Mens mange hevder at FARC har tapt legitimitet som forhandlingspart, hevder andre at bevegelsen ikke har tro på Colombias demokratiske kanaler og trenger tid før de går inn i avgjørende samtaler. Denne mistilliten til Colombias demokratiske system skyldes bl. a. det som inntraff etter fredsavtalen i 1984, da mange av FARCs medlemmer gikk til valg under den venstreorienterte alliansen UP. De neste to årene ble nærmere 4000 av UPs valgkanditater myrdet av paramilitære grupper. Myndighetene gjorde lite, verken for å stanse voldsbølgen eller for å straffeforfølge de ansvarlige. Episoden føyer seg inn i rekken av eksempler på hvordan den colombianske maktelite har benyttet vold for å forsvare sine posisjoner og kneble opposisjonen.

De paramilitære - hærens løpegutt?
I den colombianske borgerkrigen er det de paramilitære dødsskvadronene som står for den overlegent største andelen av drap, overgrep og fordriving av sivilbefolkningen. Opprinnelig ble disse selvforsvarsgruppene opprettet med hærens og myndighetens velsignelse for å bekjempe geriljaen og andre opposisjonelle. Enkelte av gruppene er ikke annet enn bandittbander som opererer helt på egenhånd. Likevel framstår de paramilitære styrkene i dag som en godt utstyrt og veltrent militær organisasjon med felles militære mål og politisk strategi. I 1997 organiserte de seg i AUC, Colombias forente selvforsvarsgrupper, ledet av storgodseieren Carlos Castaño.

De paramiliære er ansvarlige for nærmere 90 % av samtlige massakrer som finner sted i Colombia (84 % av totalt 185 massakrer i 1997). Selv om FARC er den erklærte fienden, rettes omtrent samtlige angrep mot sivile. «La Guerra Sucia», den skitne krigen, har som mål å fordrive befolkningen i områder der FARC og ELN står sterkt, for å oppnå større sosio-økonomisk kontroll. Resultatet er flere hundre tusen nye internt fordrevne hvert eneste år.

Helt siden de ble opprettet, har de paramilitære på ulike nivåer drevet klappjakt på fagforeningsledere, journalister, venstreorienterte politikere, prester og ikke minst menneskerettighetsforkjempere. Denne kampanjen mot det colombianske menneskerettighetsmiljøet tok en dramatisk vending i fjor. I en offisiell uttalelse ble menneskerettighetsforkjempere stemplet som geriljakollaboratører og dermed definert som legitime militære mål. Krigen var erklært.
Senere på året mottok førstestatsadvokat Alfonso Gómez offisielle trusler fordi han hadde initiert etterforskning av paramilitære menneskerettighetsbrudd. I juli ble lederen av statsadvokatens menneskerettighetsenhet også erklært som militært mål, og etter gjentatte trusler måtte han si opp stillingen og forlate landet.

Hvem har ansvaret for de paramilitæres overgrep?
Selv om de paramilitære styrkene ble forbudt i 1989, synes de å operere fullstendig fritt. Verken myndighetene eller hæren har satt i verk effektive tiltak for å stanse massakrer og overgrep. I desember 1997 hadde statsadvokatens kontor 180 utstedte arrestordrer på paramilitære ledere som sto bak alvorlige forbrytelser. Ingen ble anholdt. Direkte komisk blir det når sikkerhetsstyrkene hevder at de ikke er i stand til å lokalisere lederen Castaño, til tross for at han til stadighet opptrer på TV og gir intervjuer til radio og aviser.

Kjernen i Colombias menneskerettighetsproblem er koblingen mellom staten og de paramilitære. Offisiell statistikk tyder på at hæren bruker de paramilitære til å utføre «det skitne arbeidet» i krigen mot opposisjonsstyrkene. For ti år siden sto hæren og de paramilitære bak omtrent like mange massakrer. I 1997 var hæren direkte ansvarlig for 2 %, mens de paramilitære var skyldige i 84 % av tilfellene. Dette er en økning som påfallende nok tilsvarer nedgangen i hærens andel.
Verken myndighetene eller hæren vedgår at det eksisterer et vidtrekkende samarbeid, og hevder at det kun er snakk om «isolerte hendelser». En overveldende rekke rapporter, deriblant IACHRs Colombia-rapport for 1999, slår derimot utvetydig fast at hæren og statens sikkerhetsstyrker samarbeider med de paramilitære. I noen tilfeller har de felles operasjoner, det hender at de patruljerer i fellesskap, og andre ganger tar først hærens soldater seg inn i en landsby for å advare innbyggerne, hvoretter de paramilitære utfører massakren. De fleste overgrepene, derimot, skjer ikke i direkte samarbeid, men med hærens stilltiende samtykke og uten at hæren griper inn.

Anvendelsen av bestemmelser om menneskerettigheter og humanitær rett er komplisert i forbindelse med interne konflikter. Likevel er det ingen tvil om at den colombianske staten er internasjonalt ansvarlig for alle massakrer begått av de paramilitære i de tilfellene hæren har samarbeidet eller bevisst ikke har grepet inn for å stanse dem. Under slike omstendigheter kan de paramilitære regnes som statsagenter, og deres handlinger kan således attribueres til staten. Staten er i tillegg internasjonalt ansvarlig for de paramilitæres overgrep mot sivile når dette skjer i samarbeid med hæren, med hærens samtykke, eller når myndighetene systematisk unnlater å straffeforfølge de ansvarlige.

«Stakkars Pastrana!»
Hva gjør så de colombianske myndighetene? Tidligere president Sampers og nåværende president Pastranas fanfarer av politiske initiativer har hatt liten praktisk betydning. Den nye grunnloven av 1991 er en av verdens mest moderne og utgjør et enestående rammeverk for å sikre borgernes rettigheter. To uavhengige påtalemyndigheter har myndighet til å avgjøre om saker skal behandles av sivile eller militære domstoler. I tillegg er det opprettet en underskog av ulike komiteer og kommisjoner. Dessverre utgjør disse institusjonene framfor alt et menneskerettslig kjempebyråkrati.

I Colombia er det et uttrykk som sier: «Stakkars Pastrana! Han er jo bare president.» Likevel har Pastrana ved flere anledninger vist mot til å gjøre noe med maktstrukturene i Colombia. I april i fjor tvang han gjennom avsettelsen av to generaler som var anklaget for å ha utført massakrer i samarbeid med paramilitære styrker. Omtrent samtidig brukte påtalemyndighetens generalfullmektig, for alle første og foreløpig eneste gang, sin konstistusjonelle makt til å suspendere General Uscátegui fra sin tjeneste fordi generalen, til tross for flere advarsler, ikke hadde grepet inn for å stanse en paramilitær massakre.

Den nye militære straffeloven, som Pastrana offisielt godkjente 12. august i fjor, inneholder viktige og positive endringer som menneskerettighetsmiljøet i Colombia har innebærer bl. a. at sivile kan sitte som anklagende part i militære rettssaker, at de anklagedes øverstkommanderende ikke lenger kan etterforske saken eller sitte som dommer, og at kun forbrytelser som regnes som handlinger utført under tjeneste, kan sendes til militære domstoler.

Hva er nøkkelen til fred?
Det er liten utsikt til fred før den colombianske stat i praksis viser respekt for menneskerettighetene. Dette innebærer at myndighetene bekjemper og avvæpner de paramilitære styrkene. Etterlyste paramilitære ledere må arresteres og stilles for retten, og medlemmer av hæren og sikkerhetsstyrkene som er mistenkt for å samarbeide med de paramilitære, må holdes ansvarlige for sine forbrytelser.
Samtidig er det av stor betydning at colombianske myndigheter løser den kritiske menneskerettighetssituasjonen uavhengig forhandlingene med opposisjonsstyrkene. Da Pastrana kom til makten var han bare måtelig opptatt av arbeidet for å verne om menneskerettighetene. I dag har han skiftet standpunkt, i alle fall på et retorisk nivå, og uttalte senest på Colombias menneskerettighetsdag, 9. september, at «beskyttelse og respekt for menneskerettighetene er en essensiell betingelse for en varig fred.»

Sikre menneskerettighetsforkjempere
En av de sentrale nøklene til fred i Colombia er beskyttelse av dem som arbeider for å sikre menneskerettighetene; både utsatte statlige aktører og menneskerettighetsforkjempere. Ansvaret for å gi denne beskyttelsen påligger åpenbart de colombianske myndighetene, men samtidig har det internasjonale samfunn både plikt og mulighet til å yte viktige bidrag. FN og OAS må fortsatt stille krav til myndighetene om å avvæpne de paramilitære styrkene, avsette uønskede elementer i hæren og ikke minst avskaffe den rådende straffefriheten for menneskerettighetsbrudd.

Men samtidig er det behov for konkrete og umiddeelbare tiltak. Organisasjoner som Amnesty International og Peace Brigades International må fortsette å styrke sitt livsviktige beskyttelsesarbeid, som bl. a. omfatter ledsaging av menneskerettighetsforkjempere, økonomisk og praktisk støtte til ideelle organisasjoner, etterforsking og aksjonering mot overgrep og i siste instans å hente utsatte personer ut av landet.
Norske myndigheter har vist interesse for å bidra til å løse konflikten i Colombia. I denne satsningen bør de følge Amnesty International og president Pastranas nye retorikk og prioritere arbeid for å verne om menneskerettighetene; i første rekke beskyttelse av Colombias truede menneskerettighetsforkjempere.
Thomas Horne er informasjonsmedarbeider og Colombia-koordinator i AI Norge.