Kommuneundersøkelsen - spørsmål og svar

OM KOMMUNEUNDERSØKELSEN GENERELT

Spørsmål: Hva er kommuneundersøkelsen?

Amnesty sendte i midten av mars 2005 ut et spørreskjema sammen med et følgebrev til alle Norges 433 kommuner samt til lokalstyret i Longyearbyen. I tillegg fikk kommunens ordfører, kommunestyret og sosialkomiteen i kommunen tilsendt en kopi av brevet. 281 kommuner, 64,7 % av kommunene, har besvart Amnestys henvendelse.

Hensikten med undersøkelsen var å kartlegge i hvilken grad kommunene følger opp nasjonale og internasjonale målsetninger om å forebygge og stanse vold mot kvinner og om å sikre ofre for overgrep beskyttelse og rehabilitering. Undersøkelsen kartla dessuten i hvilken grad problemet er satt på den lokalpolitiske dagsorden. Undersøkelsen har ikke sett på statens ansvar for å arbeide mot vold mot kvinner gjennom kriminalpolitikk, politi og rettsvesen.

Spørsmål: Hva er hovedkonklusjonen av Amnestys kartlegging?

Undersøkelsen avdekker en manglende vilje i kommunene til å ta vold mot kvinner på alvor, og en manglende forståelse for de menneskerettslige forpliktelsene kommunene har til å sikre kvinner som er utsatt for vold nødvendig beskyttelse og rehabilitering.

Halvparten av kommunene mangler kunnskap om hvor mange kvinner i kommunen som er utsatt for vold. Ti prosent av kommunene hevder at vold mot kvinner ikke forekommer i deres kommune. En fjerdedel av kommunene svarer at det ikke er noe behov for å utarbeide en handlingsplan mot vold i nære relasjoner fordi vold i nære relasjoner er et lite problem i deres kommune. I over 70% av kommunene har det aldri vært noen politisk diskusjon om vold mot kvinner i nære relasjoner.

Konklusjonen er at norske myndigheter umiddelbart må mobilisere, nasjonalt, regionalt og lokalt, for å sikre kvinners rett til et liv uten vold.

Spørsmål: Hvorfor fokuserer dere bare på kvinner når menn blir også utsatt for vold?

Selv om også kvinner utøver vold mot menn i nære relasjoner, og selv om bruken av fysisk makt i en del relasjoner heller bærer preg av å være et slagsmål mellom likeverdige parter enn vold, er det er i all hovedsak menn som utsetter kvinner for alvorlig vold i nære relasjoner. I tillegg har menn generelt en fysisk styrke som overgår kvinners. Når en mann utøver fysisk vold mot sin partner, vil hans vold oftere fungere som et maktmiddel. Menns vold mot kvinner er omfattende og har alvorlig konsekvenser for kvinners liv og helse. I tillegg legger den sterke begrensninger på mange kvinners muligheter for å delta aktivt i samfunnet.

Spørsmål: Er alle kvinner like utsatt for vold?

Kvinner som har sterk avhengighet til partner eller familie kan være mer sårbare og dermed også mer utsatt for vold i nære relasjoner. For eksempel vil kvinner med funksjonsnedsettelse ofte være i et sterkt avhengighetsforhold til partner, og risikoen for overgrep synes å øke med behovet for hjelp. Kvinner med utenlandsk bakgrunn som ikke behersker norsk, er hjemmearbeidende og lite integrert i det norske samfunn, vil vanligvis ha store problemer med å bryte ut av et voldelig parforhold da eksisterende hjelpetilbud vil være lite tilgjengelig. Kvinner med rusproblemer er også sårbare da de lett blir utsatt for stigmatisering og har vanskeligere for å bli trodd i møte med helsevesen og politi.

Også lesbiske kvinner blir lett stigmatisert og oftere utsatt for vold enn kvinner generelt. I tillegg har en del kvinner med psykiske problemer fra tidligere overgrep lett for å havne i nye forhold der de blir mishandlet. Generelt betyr den økte sårbarheten for vold i nære relasjoner at særskilte tiltak trengs for beskyttelse og rehabilitering.

Spørsmål: Kan dere egentlig forvente at kommunen skal ha denne kompetansen og oversikten, tross alt er dette ganske nye funn, og nye oppgaver for kommunen?

Det skal vi absolutt kunne forvente.

Det er ikke snakk om nye funn, omfanget av vold mot kvinner i nære relasjoner har vært grundig dokumentert internasjonalt i flere ti-år, og også i Norge har Levekårsundersøkelsen gitt klare indikasjoner på at omfanget har vært stort i Norge.

Norges internasjonale forpliktelser tilsier at vold mot kvinner skal forebygges, og at kvinner som er utsatt for vold skal sikres rehabilitering og kompensasjon. Regjeringen anfører selv i sin handlingsplan mot vold mot kvinner at kommunenes innsats er avgjørende når det gjelder å tilby kvinner som er utsatt for vold helhetlige og faglige gode tjenester.

Spørsmål: Er det ikke bedre å begrense volden, enn å bare fokusere på å hjelpe ofrene?

Kommuneundersøkelsen kartlegger både det forebyggende arbeid (kartlegging, holdningsskapende arbeid, handlingsplaner og politisk diskusjon) og på rehabilitering av ofrene (voldtektsmottak og krisesenter, infomasjon). Det er alltid bedre å forebygge enn å reparere, men det er ikke gjensidig utelukkende tilnærminger, de henger faktisk sammen. En synliggjøring av volden gjennom fokus på rehabilitering av ofrene vil også være en del av det forebyggende og holdningsskapende arbeidet.

Spørsmål: Bør ikke Amnesty heller jobbe med de store problemene ute i verden, enn å pirke i dette i Norge?

Amnesty er en menneskerettighetsorganisasjon som aksjonerer mot brudd på grunnleggende menneskerettigheter, uavhengig av hvor i verden de skjer. Når kvinners rettigheter systematisk krenkes i Norge er det selvfølgelig også et anliggende for Amnesty.

OM KRISESENTRE

Spørsmål: Hvor mange kommuner i Norge mangler krisesenter?

Amnestys kartlegging viser at hver sjette kommune (17%) ikke har tilbud om krisesenter i egen eller annen kommune. Det er et problem fordi det primært er krisesentrene som tilbyr voldsutsatte kvinner og deres barn et beskyttet boalternativ.

En del kommuner henviser til alternative steder der kvinner utsatt for vold i nære relasjoner kan henvende seg i en akutt krisesituasjon, eksempelvis legevakt, sosialtjeneste og politi. Disse instansene ivaretar primært andre funksjoner, og kan ikke betegnes som et beskyttet bo-alternativ.

Amnesty mener at kommunene har en menneskerettslig forpliktelse til å sikre kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner nødvendig beskyttelse. Voldsutsatte kvinner i alle kommuner må derfor ha tilbud om krisesenter eller et tilvarende tilbud. Det må ligge i rimelig geografisk nærhet slik at det utgjør et reelt tilbud om beskyttelse. Det er også nødvendig å sikre at dette tilbudet har en minimum standard på tjenester, lokaler og ansattes kompetanse for på en god måte å kunne møte voldsutsatte kvinner som befinner seg i en krisesituasjon.

Spørsmål: Hva er situasjonen i kommuner som har tilgang på krisesenter?

I Amnestys kartlegging oppgir 15% av kommunene at de har krisesenter i egen kommune, men 68% av kommunene oppgir at de har et tilbud om krisesenter i en annen kommune.

Selv om en kommune sørger for at det er tilbud om krisesenter til voldsutsatte kvinner i kommunen, varierer kvaliteten på tilbudet. Mangelen på minstestandarder fører til det er høyst varierende hva krisesentrene kan tilby sine brukere.

Der det finnes mange sentre og god tilgjengelighet, er det en større andel av kvinnene i befolkningen som henvender seg til krisesentrene. I en del kommuner er avstanden til krisesenteret svært stor. Siden det er en sammenheng mellom bruken av og avstanden til krisesentrene kan terskelen for å henvende seg til et krisesenter langt unna kan bli for blir høy, og krisesenteret representerer dermed ikke et reelt tilbud om beskyttelse.

Spørsmål: Hvor mye bevilger kommunene til krisesenter?

Kommunenes tilskudd til krisesentrene varierer sterkt og fører til store forskjeller i krisesentrenes rammebetingelser. Kommunene som besvarer spørsmålet i Amnestys kartlegging gir i gjennomsnitt et årlige tilskudd til krisesenter på 8 til 10 kroner per innbygger i kommunen.

Spørsmål: Er kommunenes tilskudd til krisesentrene tilfredsstillende?

Kommunenes tilskudd til krisesentre er generelt for lavt til å sikre et tilbud om krisesenter med en minimum standard. Ressursbruken på krisesentrene er på bare ca. 60 prosent av hva som er beregnet som nødvendig for å ha en minimum standard i forhold til lokaler, bemanning og tjenestetilbud (Vista Utrednings rapporter, Forslag til kostnadsmodell for krisesentre. Rapport 9. august 2001 og Kostnader for krisesentre og incestsentre. Rapport mai 2004). Svært mange krisesentre har en vanskelig økonomi, og sliter med stramme budsjetter og en uforutsigbar økonomisk situasjon. Det er mye overarbeid blant ansatte, manglende mulighet til å ansette personer med nødvendig kompetanse og vanskelig å få oppgradert mangelfulle lokaler.

Kommunenes sterkt varierende støtte til krisesentre tyder på en manglende forståelse av kommunenes menneskerettslige forpliktelser til å gi kvinner utsatt for vold i nære relasjoner nødvendig beskyttelse.

OM VOLDTEKTSMOTTAK

Spørsmål: Hvor mange kommuner i Norge mangler voldtektsmottak?

Amnestys kartlegging viser at 64 prosent av kommunene ikke har tilbud om voldtektsmottak. Den lave dekningsgraden står i kontrast til det særskilte behovet for rehabilitering som kvinner utsatt for voldtekt har. Kvinner som er utsatt for voldtekt trenger å kunne henvende seg til et voldtektsmottak som ligger i geografisk nærhet.

Spørsmål: Hva er egentlig et voldtektsmottak?

Sosial- og helsedirektoratet har anbefalt at et voldtektsmottak skal være et lavterskeltilbud som fortrinnsvis er tilknyttet legevakt. Det må ikke kreve henvisning, være døgnåpent, ha registreringsrutiner, ha tilgjengelig medisinsk, rettsmedisinsk og psykososial kompetanse, og ha etablerte oppfølgingsrutiner.

Et voldtektsmottak skal ha den nødvendige medisinske kompetansen for å håndtere fysiske skader, smitte og graviditet, rettsmedisinsk kompetanse for å besørge sporsikring uavhengig av om forholdet er anmeldt, og psykososial kompetanse for å behandle den voldtattes krisereaksjoner. Kompetansen skal være tilgjengelig enten på mottaket eller gjennom en vakt/beredskapsordning.

KOMMUNEUNDERSØKELSENS KONKLUSJON

Spørsmål: Er nå dette sa ille egentlig?

Ja, dette er ille. Det viser at norske kommuner ikke tar vold mot kvinner på alvor, til tross for den omfattende dokumentasjonen av omfanget av problemet. Den manglende interesser gir seg både utslag i at de konkrete tiltakene som koster penger ikke er på plass, men også at kommunene selv ikke setter problemet på dagsorden og tar en offensiv holdning i det forebyggende og holdningsskapende arbeidet Dette koster ikke nødvendigvis penger, men forutsetter en interesse. Det er ingen politisk oppmerksomhet, ingen debatt. Kommunene forholder seg ikke til vold mot kvinner som et omfattende samfunnsproblem slik regjeringen forutsetter i sin handlingsplan. Hvem setter dagsorden i kommunene?

Det er ille at halvparten av kommunene ikke har en oversikt over omfanget av problemt i egen kommune, og at det mangler nasjonale rutiner for registrering og rapportering av voldtekt og vold mot kvinner i nære relasjoner.

Det er ille at det ikke investeres i det forebyggende arbeidet- holdningsskapende tiltak, informasjon og opplysning.

Det er ille at det ikke finnes et landsdekkende tilbud om beskyttelse til voldutsatte kvinner, men at hver sjette kommune mangler et slikt tiltak.

Det er ille at to tredjedeler av kommunene ikke kan tilby kvinner som er utsatt for voldtekt den nødvendige helsetjeneste som voldtektsmottak representerer i en slik sammenheng. Det er spesielt ille fordi den rettsmedisinske kompetansen som finnes ved voldtektsmottak dermed blir et privelegium, ikke en rettighet, og at muligheten til å sikre bevis ifm en eventuell retssak blir avhengig av kommunen du bor i. Når et foruroligende høyt antall voldtektsanmeldelser henlegges, og tiltalte i overraskende mange voldtektssaker frifinnes i retten, må det settes i verk konkrete tiltak for å bedre voldtatte kvinners rettslige vern, bla gjennom bedre sikring av bevis. Landsdekkende tilgang på voldtektsmottak blir dermed også ledd i å sikre kvinners rettslige vern.

Spørsmål: Men er ikke dette egentlig ganske bra sett i globalt perspektiv?

Når UNDP har definert Norge som det beste land i verden å leve i for kvinner betyr det at kvinners levekår i Norge blir en norm som svært mange andre land vil prøve å leve opp til. Det følger dermed også en forpliktelse om å sette en så høy standard som mulig. Når andre stater ser at Norge sluntrer unna sine internasjonale forpliktelser om å sikre kvinner som er utsatt for vold beskyttelse og rehabilitering er Norge med på å senke standarden også for andre land.

Stater har forskjellig utgangspunkt, ikke minst økonomisk, til å kunne sikre kvinners rett til et liv uten vold. Det er opplagt at et land som Norge har en økonomisk handlefrihet få andre land. Norge har faktisk muligheten til å iversette holdningsskapende tiltak for å forebygge vold mot kvinner. Norge har likeledes muligheten til å etablere et godt rehabiliteringstilbud for kvinner som er utsatt for vold eller voldtekt. Det er derfor svært beklagelig at både det forebyggende arbeid og tjenestetilbudet til voldsutsatte kvinner har omfattende svakheter og mangler. I Norge - det beste landet for kvinner å leve i, der myndighetene faktisk har råd til å satse offensivt hvis de hadde villet.

Spørsmål: Mener Amnesty at norske myndigheter forsømmer sine menneskerettslige forpliktelser?

Amnesty har gjennom kartleggingen av kommunenes arbeid mot vold mot kvinner dokumentert at norske kommuner ikke prioriterer å sikre kvinner som er utsatt for voldtekt eller vold i nære relasjoner et tilfredsstillende tilbud om beskyttelse og rehabilitering. Lokale myndigheter mangler kunnskap om omfanget av volden. De færreste kommuner har satt problemet på den politiske dagsorden, og nesten ingen har handlingsplaner for å forebygge vold mot kvinner.

Amnesty vil oversende kommunerapporten til FNs kvinnekomité, og be komiteen vurdere hvorvidt Norge med dette forsømmer sin plikt til å utvise tilbørlig aktsomhet.

AMNESTYS ANBEFALINGER

Spørsmål: Hva mener Amnesty regjeringen skal gjøre?

Regjeringen må synliggjøre at menns vold mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem, den mest omfattende krenkelsen av menneskerettighetene i Norge. Regjeringen må ta ansvar for å mobilisere mot volden gjennom forpliktende tiltak som systematisk forebygger og stanser vold mot kvinner, og som sikrer ofre for overgrep beskyttelse og reetablering til et liv uten vold.

Regjeringen må iverksette den nasjonale handlingsplanen mot vold i nære relasjoner 2004-2007 iverksettes med øremerkede midler og forpliktende tiltaksplaner.

Regjeringen må utarbeide enhetlige nasjonale rutiner for registrering og rapportering av voldtekt og vold mot kvinner i nære relasjoner som inkluderer både anmeldelser og saker registrert hos politiet, henvendelser til krisesenter, helsevesen og ulike sosiale etater.

Stortinget må lovfeste tilbudet om krisesenter gjennom en krisesenterlov som sikrer alle et likeverdig tilbud av god kvalitet til alle voldsutsatte kvinner i Norge. Loven må spesifisere at alle skal ha krisesentertilbud i rimelig geografisk nærhet, og en minimumstandard på tilbudet og kompetansen ved krisesentrene. Regjeringen må også sørge for at støtten til krisesentrene heves og jevnes ut slik at krisesentrene får forutsigbare økonomiske rammebetingelser .

Regjeringen må videre sørge for at planen om å opprette minimum ett voldtektsmottak tilknyttet en interkommunal legevakt i hvert fylke blir realisert innen 2006 slik at kvinner som er utsatt for voldtekt har et likeverdig tilbud uavhengig av kommunens beliggenhet og størrelse.

Spørsmål: Hva mener Amnesty kommunene skal gjøre?

Kommunene må sette vold mot kvinner på den politiske dagsorden i kommunene.

Kommunene må kartlegge omfanget av vold mot kvinner i kommunen, og utarbeide en handlingsplan som sikrer at kvinner som er utsatt for overgrep har et tilfredsstillende tjenestetilbud.

Kommunene må sørge for at ansatte i kommunene som skal utøve tjenester med ansvar for vold mot kvinner har nødvendig kunnskap og kompetanse, og sikre den lokale koordineringen av beskyttelses-, rehabiliterings- og reetableringstiltak. Kommunen må videre sørge for at det finnes et tilrettelagt hjelpetilbud til kvinner som er særskilt sårbare for vold i nære relasjoner.

Kommunene må utarbeide informasjonsmateriell om tjenestetilbudet til voldsutsatte kvinner som er lett tilgjengelig og oversatt til nødvendige språk.

Kommunen må sørge for at kvinner som er utsatt for voldtekt har tilgang på voldtektsmottak som er døgnåpne, ikke krever henvisning, har registreringsrutiner, har tilbud om rettsmedisinske, medisinske og psykologiske undersøkelser, og har nødvendige oppfølgingsrutiner.

KOMMUNEUNDERSØKELSEN OG VALGET

Spørsmål: Er det noen forskjell på kommunene med hensyn til politisk farge?

Nei, det synes ikke å være noen forskjell på kommunene med hensyn til politisk farge så langt Amnesty har klart å bringe på det rene, men dette er ikke et spørsmål vi systematisk har kartlagt i undersøkelsen.

Spørsmål: Hvilke parti anbefaler dere at man stemmer på neste uke, hvis man er opptatt av vold mot kvinner?

Amnesty er partipolitisk uavhengig, og kommer ikke med noen anbefalinger i så måte. Amnesty oppfordrer imidlertid alle om å ta opp spørsmålet om vold mot kvinner på valgmøter og tilsvarende, og å kreve at partiene tar dette på alvor som et omfattende samfunnsproblem både før og etter valget slik at de nødvendige tiltak kan komme på plass snarest.

Spørsmål: Hvorfor lanserer dere dette rett for valget, hvis dere ikke vil si noe om valget?

Amnesty mener spørsmålet om hva partiene vil gjøre for å forebygge og stanse vold mot kvinner er et spørsmål som angår mange mennesker i Norge i dag . Det er derfor relevante spørsmål å stille i forbindelse med valget. Det er viktig å sikre at vold mot kvinner blir synliggjort og satt på den politiske dagsorden- det er også en del av det forebyggende arbeidet.

OM AMNESTYS STOPP VOLD MOT KVINNER KAMPANJE

Spørsmål: Hvorfor driver Amnesty International kampanjen Stopp vold mot kvinner?

Amnesty Internationals vil gjennom kampanjen bidra til å synliggjøre at vold mot kvinner utgjør en omfattende krenkelse av kvinners menneskerettigheter (se siste bolk om vold og menneskerettigheter for alle avklaringer rundt begrepsbruk og menneskerettslig forankring). Volden er omfattende, i krig så vel som i fred, og rammer kvinner uavhengig av etnisitet, klasse, alder og utdanning. Kjønnsbasert vold mot kvinner blir likevel ofte bagatellisert og usynliggjort. Amnestys kampanje har til hensikt å bryte den fortielsen som legger til rette for at overgrepene kan fortsette.

Spørsmål: Hva vil Amnesty oppnå med Stopp vold mot kvinner kampanjen?

Amnesty arbeider for en verden der alle kulturer, tradisjoner, politiske og juridiske systemer tar klar avstand fra vold mot kvinner, og der både menn og kvinner engasjerer seg for å stoppe vold mot kvinner.

Amnesty skal, nasjonalt så vel som internasjonalt, arbeide for å holde stater ansvarlige under internasjonal rett for å forebygge, etterforske, straffe og kompensere for alle former for kjønnsbasert vold mot kvinner.

Helt konkret arbeider Amnesty internasjonalt, nasjonalt og lokalt for å få iverksatt lover og andre nødvendige tiltak som gir kvinner en effektiv beskyttelse mot vold slik at kjønnsbasert vold mot kvinner forebygges, overgrep som skjer etterforskes og straffes, og ofre for overgrep sikres rehabilitering og kompensasjon.

OM VOLD MOT KVINNER OG MENNESKERETTIGHETENE

Spørsmål: Hva er egentlig kjønnsbasert vold?

Kjønnsbasert vold mot kvinner er vold som er rettet mot en kvinne fordi hun er kvinne, eller som rammer kvinner i uforholdsmessig stor grad. Definisjonen omfatter enhver form for vold som påfører eller som kan påføre en kvinne fysiske, seksuelle og psykiske skader, og inkluderer trusler, tvang og vilkårlig frihetsberøvelse.

Kjønnsbasert vold mot kvinner har mange former og uttrykk. Volden skjer så vel i offentlig som i privat sfære, og overgriperen kan både være en privatperson eller en offentlig tjenestemann. Vold mot kvinner i nære relasjoner er den mest utbredte formen for kjønnsbasert vold. Den er også vanskeligst å avdekke, nettopp fordi den skjer i en lukket privatsfære.

Andre former for kjønnsbasert vold mot kvinner er vold i krig, vold i nærmiljø og samfunn, som eksempelvis menneskehandel med kvinner til prostitusjon, og skadelig tradisjonell praksis, som eksempelvis kjønnslemlestelse.

Spørsmål: Er kjønnsbasert vold mot kvinner et brudd på menneskerettighetene?

FN har uttalt at kjønnsbasert vold mot kvinner er en form for diskriminering av kvinner i strid med Kvinnekonvensjonens artikkel 1.

Spørsmål: Hvor omfattende er vold mot kvinner - globalt?

Det er vanskelig å gi et klart svar fordi de færreste land kartlegger volden, men ifølge Verdens helseorganisasjon utsettes hver tredje kvinne i verden for kjønnsbasert vold minst én gang i løpet av livet.

Spørsmål: Hvor omfattende er vold mot kvinner i krig?

De senere årene er det blitt grundig dokumentert at kjønnsbasert vold mot kvinner, og da i særlig grad seksuell vold, systematisk brukes som et strategisk våpen i de aller fleste kriger og borgerkriger. Japanske myndigheters praksis med å holde unge kvinner som sexslaver under den andre verdenskrig, voldtektsleirene i Bosnia på 90-taller, voldtekt og lemlestelse av unge kvinner under borgerkrigen i Colombia, systematiske voldtekter av kvinner og jenter i krigene i Darfur/Sudan, Den sentralafrikanske republikk og Kongo er noen eksempler på de grusomme overgrepene som blir begått.

Spørsmål: Hvor omfattende er vold mot kvinner – nasjonalt?

I mai 2005 offentliggjorde Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) den første nasjonale undersøkelsen om vold i parforhold. Den viser at mer enn hver fjerde kvinne (27,1%) som har levd i parforhold er blitt utsatt for vold i nåværende eller tidligere forhold. Nesten hver tiende kvinne (9.3%) oppgir å ha vært utsatt for potensielt livstruende vold, som å bli tatt kvelertak på, brukt våpen mot eller få banket hodet mot en gjenstand eller mot veggen. Svært mange kvinner forteller også at de har vært utsatt for vold utenfor parforhold. Nær hver femte kvinne (18.2 %) sier de har vært utsatt for minst ett forsøk på tvunget seksuell omgang etter fylte 15 år, mens nesten hver tiende kvinner (9.2 %) har vært utsatt for voldtekt.

Spørsmål: Hvordan kan stater være ansvarlig for enkeltpersoners handlinger?

I utgangspunktet gir menneskerettighetene enkeltpersoner vern mot statlige overgrep. Men statens ansvar strekker seg lengre enn det. Ifølge FNs menneskerettighetskomité kan stater krenke menneskerettighetene ved å unnlate å beskytte mot overgrep fra privatpersoner. Dersom staten ikke utviser tilbørlig aktsomhet og iverksetter et visst minimum av tiltak for å forebygge, etterforske og straffe overgrep, og sikre kvinner som er utsatt for overgrep kompensasjon, kan staten holdes ansvarlig for å ha utvist en manglende vilje til å sikre kvinner beskyttelse mot diskriminering og brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Spørsmål: AI hevder at mangel på likestilling fører til vold mot kvinner. Hva mener Amnesty med det?

Forholdet mellom kvinner og menn er i mange sammenhenger ikke preget av jevnbyrdighet. Kvinner er dermed oftere avhengig av sin partner, særlig økonomisk. Dette bidrar til å gjøre kvinner mer sårbare og utsatt for vold i nære relasjoner.