Kina: Mediesensur

Den kinesiske olympiske komité i Beijing skal pr. august 2007 ha akkreditert 16 000 tv- og radiojournalister og 5000 avisjournalister og fotografer.

Tidligere måtte utenlandske journalister formelt søke om tillatelse fra de lokale myndighetene før de kunne foreta intervjuer utenfor Beijing. Den 1. januar 2007 trådte imidlertid de nye reguleringene for utenlandske journalister i kraft. De innebærer at ingen av de akkrediterte OL-journalistene eller andre utenlandske journalister trenger å søke myndighetene om å få intervjue enkeltpersoner eller representanter for organisasjoner, men nå bare trenger å få tillatelse på forhånd fra intervjuobjektene. De nye reglene gjelder likevel kun ut oktober 2008, til OL og Paraolympics er vel overstått. Det er i tillegg usikkert om reglene også vil gjelde for de autonome regionene Tibet og Xinjiang.

Ingen mediefrihet for kinesere

Til tross for at regjeringen lovte ”full mediefrihet” under OL, benytter den seg i virkeligheten av doble standarder for hjemlige og utenlandske journalister. I Kina blir TV- og radioprogrammer, aviser, tidsskrifter og internettpublikasjoner fortsatt sensurert. Innenlandske journalister og utgivelser står overfor tøffere restriksjoner enn de utenlandske, og må få tillatelse til å rapportere om f.eks. sensitive historiske hendelser. De er også underlagt et nytt prikk-system som gjør at mediebedrifter kan risikere å bli stengt dersom de har begått nok ”feil”. Systemet skal føre til ”fredelige sosiale omgivelser” før de olympiske leker, ifølge en av lederne for en statlig mediebedrift som ble sitert i South China Morning Post.

Kinesiske journalister blir også kontrollert gjennom lønnssystemet, ved at de i utgangspunktet har en lav grunnlønn men får kommisjon eller bonus for artikler som blir publisert. Kun artikler som tilfredsstiller sensorene blir publisert. (“Falling Short: China Falters on Press Freedom”, Committee to Protect Journalists, 2007)

I tillegg kan det kinesiske publikum bli nektet adgang til utenlandske rapporteringer om sensitive emner. I september 2006 ble nye regler iverksatt som gir det statsdrevne nyhetsbyrået Xinhua full kontroll over distribusjonen av nyheter fra utenlandske byråer i Kina.

I pressefrihetsindeksen til Reporters Without Borders (RSF) kom Kina på 157. plass i 2005. Året etter raste Kina ned til 163. plass blant de 168 landene som var kartlagt.

Journalistiske minefelt

Listen over forbudte og sensitive temaer i kinesisk presse er lang og gjelder for alt som myndighetene til enhver tid anser som skadelig for landet eller for landets omdømme.

En stor del offisiell informasjon som i andre land naturlig ligger åpen for offentligheten, er stemplet som statshemmeligheter i Kina. Alle som på én eller annen måte avslører informasjon om for eksempel det interne arbeidet i regjerningen eller strafferettssystemet – herunder statistikker om dødsstraff – risikerer å bli fengslet. Det er også forbudt å dekke historier om juridisk korrupsjon, kampanjer for å beskytte menneskerettighetene, voldelige etniske konflikter og forbudte religioner og trossamfunn, spesielt Falun Gong. Journalistikk om Taiwan, Tibet, kommunistpartiets politikk og ulike menneskerettsspørsmål er også opplagte minefelt, så vel som nyheter om protester, demonstrasjoner og streiker.

Grensen mellom hva som er tillatt eller ikke, er ikke alltid åpenbar. Kommunistpartiets propagandaavdeling, som for noen år tilbake endret sin engelske betegnelse til ”Publicity Department” (CPD), ”anbefaler” mediene derfor å ikke publisere noen nyheter før de har fått den offisielle versjonen fra det statlige nyhetsbyrået Xinhua.

Tross den strenge sensuren, er det stadig flere medier i Kina som prøver å tøye grensen. Men de som trår feil, blir ofte raskt oppdaget og straffet.

De vanligste straffene for journalister og redaktører er oppsigelse, bøter og husarrest eller andre former for administrativ frihetsberøvelse. I flere tilfeller har redaksjonelle medarbeidere blitt dømt til lange fengselsstraffer. Ifølge den USA-baserte ”Committee to Protect Journalists” (CPJ) sitter minst 29 kinesiske journalister i fengsel som et direkte resultat av sin rapportering.

Fri medietilgang?

I 2007 meldte flere utenlandske journalister fra om at de hadde blitt trakassert, truet, holdt tilbake og angrepet mens de forsøkte å arbeide i områder utenfor Beijing: I 2006 var byen Shengyou, som ligger cirka tre timer sør for Beijing, åsted for en protest mot en ekspropriasjon i forbindelse med utbyggingen av en stor kraftstasjon. De lokale bøndene mente erstatningen de ble tilbudt for å gi fra seg jorda lå langt under markedsverdien. Politiet forsøkte i første omgang å true bøndene til å gi opp sine krav, men til ingen nytte. Utbyggeren engasjerte da småkriminelle, arbeidsledige og andre som ”med hjelmer og bevæpnet med rifler, sverd, rør, stokker og brannslokkingsapparater gikk til angrep mot bøndene”. (Beijing News, 13. juni 2006) Sju mennesker ble drept og mange ble såret. En av innbyggerne greide å filme det hele, noe som gjorde at hendelsen fikk bred mediedekning både i Kina og ellers i verden. Flere måneder etter at de nye reguleringene for utenlandske journalister trådte i kraft, forsøkte BBCs reporter Dan Griffiths å ta seg til Shengyou, ettersom det angivelig skulle være uroligheter der. Da han nærmet seg byen ble han stanset og avhørt i flere timer, og fikk ikke lov til å fortsette inn til byen. I stedet ble han ført til nabobyen Dingszhou hvor han igjen ble avhørt av de lokale myndighetene. Da han spurte om dette var måten de kom til å behandle journalister på under OL, var dette svaret han fikk: ”Å, alt vil bli annerledes da”. (BBC News, 10. september 2007)

Spesielt i 2006 ble mange aviser, magasiner og fjernsynsstasjoner stengt etter å ha tatt opp saker myndighetene mener er forbudt. Et av dem var magasinet Freezing Point (Bing Dian). Stengingen skjedde etter en kritisk artikkel om den offisielle tolkningen av enkelte historiske hendeler, blant annet opprøret mot europeerne – Bokseropprøret – i 1900. Etter at redaktøren og hans medredaktør fikk sparken, ble magasinet senere gjenåpnet.

Vil du vite mer? For nyttige web-adresser, les her