Kampen for Xinjiang fortsetter

- På den tiden da jeg var student i Xinjiang fantes det lærere som våget å være åpenhjertige når vi stilte spørsmål om frihet og vårt eget land. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen historielæreren min sa det rett ut. Vi var over 40 elever i klasserommet, og han våget å si det rett ut. ”Dersom en person deler sin kunnskap om Xinjiangs historie, vil han bli tatt og dømt til døden”. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på oss elever å høre vår egen lærer komme med denne forklaringen, minnes Ibrahim.

- Da jeg var ferdig på gymnaset, var den eneste muligheten å få jobb innenfor staten. Jeg følte at det ikke var noen fremtid for meg å jobbe under kineserne og være deres løpegutt. Jeg klarte ikke å stå for det. På denne tiden var det mye uroligheter. Kriminelle kinesere kom til Xinjiang i stort antall, og det hele kulminerte i et opprør da velansette uigurer ble ranet og drept av kinesere. Det var ikke noe forsøk på å ta de ansvarlige, han-kinesere blir nesten aldri arrestert om de gjør noe kriminelt i Xinjiang. Vi følte det så urettferdig at vi ikke fikk beskytte oss eller familiene våre. I demonstasjonene som fulgte krevde vi at kineserne måtte ut av Xinjiang. Over tusen uigurske studenter samlet seg i gatene, og den tredje dagen kom hæren for å slå ned opprøret. Rundt 30 uigurer ble drept, og over 500 elever ble arrestert. De fleste fikk mellom seks måneder og ti års fengsel. Mange er fortsatt ikke løslatt. Ibrahim ler litt oppgitt.

- Vi var så unge og uskyldige på den tiden, vi ante ikke hva et videokamera var. Hver gang noen tok bilder eller filmet, løp vi foran kamera og vinket. Vi skjønte ikke hvilke konsekvenser dette ville få for oss. Mange av mine venner ble arrestert på bakgrunn av bildene som ble tatt. Ibrahim rister trist på hodet når han minnes tilstanden under opprøret.

- På dagtid gikk foreldrene til de drepte studentene rundt med de døde på bårer og gråt. På kveldene holdt studentene rene gateslag med kinesisk politi. Våpnene vant til slutt. I mange måneder etterpå var det daglige arrestasjoner. Ibrahim forlot hjemstedet for å starte på en religiøs skole et annet sted i landet, men da et nært familiemedlem et par år senere ble drept i noe som lignet et attentat av myndighetene, dro han tilbake for å etterforske saken sammen med andre slektninger.

- Vi er ikke i tvil om at han ble forgiftet på grunn av sin aktive rolle innenfor uigursamfunnet, men da vi begynte å stille spørsmål, fikk vi beskjed om at videre etterforskning ville få store konsekvenser for oss og familiene våre. Etter dette oppdaget vi at folk fulgte etter oss. Jeg var veldig redd, for jeg visste hva myndighetene er i stand til å gjøre. Tre dager til våget jeg å være i mitt hjemland før jeg krysset grensen til Pakistan.

Ibrahim fikk studert noen år ved en koranskole i Karachi før kinesiske myndigheter begynte å legge press på pakistanske myndigheter om å utlevere uigurer. Da rømte han videre til de sentralasiatiske republikkene, og fikk til slutt asyl i Tyskland.

- Jeg er fortsatt engstelig for hva kinesiske myndigheter kan gjøre, og jeg kan ikke vende tilbake for å se min familie igjen, men jeg vet at vi aldri, aldri kommer til å stoppe vår innsats for Xinjiang. Ikke før vi har oppnådd vår frihet.

(Alle navn i denne artikkelen er fiktive etter ønske fra intervjuobjektene. AmnestyNytt kjenner deres identitet.)