Joe Sacco: Urettferdighet i stripe
Gjennom bebrillede øyne portretterer den amerikanske tegneserieforfatteren og journalisten Joe Sacco verdens brennpunkter.
Publisert:
22. Sep 2010, kl. 09:35
|
Sist oppdatert:
22. Sep 2010, kl. 11:48
Alltid personlig med i historiene og brutalt ærlig fremstiller han seg selv som den engstelige, nysgjerrige og vitebegjærlige journalisten som leder leseren gjennom labyrinter av konflikt i Bosnia, Palestina eller India, på leting etter verdens store urettferdigheter og små menneskers historier.
Urettferdighet i stripe
Endelig, intervjuet tok lang tid å få i stand, for Joe Sacco er ikke lett å treffe hjemme i Portland, Oregon. Helt siden slutten av 1980-tallet, har han reist rundt i verden for å spore opp historier som de andre mediene ikke finner fordi de har det for travelt. Der har han bodd sammen med lokalbefolkningen, fått venner blant forfulgte og sårbare, og siden har han laget tegneserier i bokform om de konfliktene og opplevelsene han har hatt med seg hjem i bagasjen. I dag er han faktisk i Oregon, for å gjøre den siste finpussen på de siste tegneseriestripene fra India. Kastesystemet og korrupsjon er temaene han kaster seg over i neste utgivelse, men før vi kommer til det skal vi snakke om det han har gjort før om årene.
Magefølelsen bestemmer
Sacco ble født i Malta for 50 år siden. Siden har han bodd i Australia, USA, Tyskland og dessuten oppholdt seg i perioder på flere måneder i blant annet Bosnia og Palestina. Det omreisende livet har gjort at han har fått øynene opp for verdens urettferdighet, og dette er nå mer enn noe annet med på å bestemme hvilke historier han forteller i verk som «Safe Area Gorazde" fra Bosnia, "Palestine" fra Vestbredden og Gaza og det siste arbeidet hans "Footnotes in Gaza".
"Jeg har alltid vært interessert i menneskerettigheter, men som menneske - ikke aktivist. Jeg kan ikke være ufølsom overfor andres nød og lidelse, og det er helt klart med på å forme de historiene jeg gir meg i kast med. Det er helt og holdent magefølelsen som avgjør hvilke historier jeg velger å jobbe med. Men jeg skriver og tegner i de nyeste verkene nesten utelukkende om de menneskene i verden, som av en eller annen grunn - som de ikke selv er skyld i - har havnet i en konflikt eller fattigdom. Så det er urettferdighet som får mitt journalistiske blod til å koke".
Utdannet journalist fra University of Oregon i 1981, lå alt til rette for tegneserieforfatteren for å kombinere de to sjangrene, men i begynnelsen var det vanskelig. De unge redaktørene i amerikanske aviser klarte nemlig ikke å overtale sjefene til å trykke tegneseriestripene hans. Men i de senere år har sjangeren virkelig fått en oppblomstring. Dette, i kombinasjon med flere priser for de tre tidligere nevnte bøkene, har gjort Joe Sacco berømt internasjonalt.
Musikk og jeans
Hans spesialitet er, føler han selv, å fortelle om de menneskene han møter rundt om i verden. Uten dem, ville det ikke være noen historie, og i og med at han tegner, kan han få mange flere detaljer med enn en vanlig skrivende journalist. For eksempel, oppholder han seg ofte mye lenger i konfliktområder enn andre medier, og han bor sammen med sine ”fiksere” eller guider, slik at han hele tiden omgås lokalbefolkningen. I Gorazde, Bosnia, innebar det at han fikk et innblikk i hvordan unge mennesker i byen til tross for krigen fremdeles var opptatt av musikk, sminke og originale Levi's jeans.
"Ved hjelp av tegneserieformatet kan jeg beskrive de små detaljene. Jeg kan fremstille mennesker som mennesker - ikke ofre. Alle har mange sider, og det har disse menneskene også selv om de befinner seg i en konflikt. Ved å gi leserne innsikt i deres personlighet, kan jeg gi dem mer enn vanlig nyheter. Formen gir meg også muligheten til og nå et publikum som ellers ikke ville få kjennskap til disse hendelsene - og det gjør sjangeren interessant ".
Den nære kontakten med kildene har gjentatte ganger ført Joe Sacco tett på begivenhetene - på godt og vondt. Som engang i Gaza, da han, fikseren Abed og noen andre bekjente plutselig en sen kveld ble beskutt av israelere. Eller i Bosnia, da en tidligere soldat i en av Sarajevos paramilitære enheter og kilden til boken "The Fixer", Neven, irriterte ham. Da Joe Sacco nøkternt fortalte Neven at han kunne få ham til å se dum i tegneserien, svarte han bare, "men jeg kan se svært dum i virkeligheten også."
Ikke nøytral, men troverdig
Som journalist må jeg likevel spørre Joe Sacco hvordan han forholder seg objektivt til hendelser eller personer han skildrer når han lever så lenge med dem og kommer så nært innpå livene deres. Dette er ikke noe problem, sier han, fordi han ikke er objektiv.
"Hvis jeg ikke følte urettferdigheten, ville jeg ikke reist i utgangspunktet. Men mitt syn kan nyanseres eller endres i løpet av arbeidet der ute. Derfor bruker jeg også formatet til å gjøre leseren klar over om det er meg eller kildene som snakker. Det virker opplagt for meg, fordi ingen journalist er nøytral eller objektiv, og ofte spør jeg meg selv hvordan de har funnet fram til historien når de ikke selv var til stede."
Research er en av de tingene Joe Sacco bruker enormt mye tid på. Først finner han et tema som får hans journalistiske blod til å koke. Deretter bruker han et år på å lese bøker og artikler, se dokumentarer, finne informasjon på nettet eller lese rapporter fra frivillige organisasjoner. Først etter dette reiser han ut, finner en lokal guide eller fikser og går i gang med arbeidet. Et enkelt prosjekt kan derfor ta mange år, også fordi tegnearbeidet tar tid.
"Det tok sju år å skrive og tegne" Footnotes in Gaza. "Jeg gjorde noen små prosjekter i mellomtiden – deriblant for Amnesty International - men det var en lettelse når boken var ferdig. Jeg hadde da tegnet så mange døde, sårede og sønderknuste mennesker at jeg var nær ved å nå en grense. Derfor har jeg bestemt meg for at mitt neste prosjekt ikke skal handle om verdens store feilskjær. "
Men først, India ...
Men først er det en tegneserie om Indias kasteløse, de urørbare, som skal tegnes ferdig. På en tur i delstaten Uttar Pradesh nylig, fikk han nemlig nesten sjokk over den fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten de fattige lever med daglig. Serien utgis i bokform sammen med andre mindre journalistiske arbeider til neste år. Men etter det skal det mer humor inn i bøkene, sukker han.
"Jeg vet ikke om det er noe leserne vil like, men jeg trenger å arbeide med noe annet enn krig og elendighet. India var spennende, og jeg vil gjerne dra dit igjen. Men jeg er også interessert i musikk og kunst, så for min egen skyld er det på tide med litt lettere temaer. Jeg kan merke at de tunge journalistiske prosjektene er i ferd med å tynge meg. "
Likevel klager ikke Joe Sacco. Etter mange år som fattig tegneserieforfatter har karrieren endelig fått luft under vingene. Den særegne sjangeren som han oppfant gjennom årene i Bosnia og Palestina har fått stor etterspørsel fra både magasiner og aviser, og boksalget går forrykende. Bare "Palestina" alene har solgt 60.000 eksemplarer i USA og 30.000 i Storbritannia. Til tegneserie å være er dette fenomenale salgstall. Derfor ser han også i fremtiden frem til å kaste seg over store, seriøse prosjekter som så langt har gitt ham minner og venner for livet i Gorazde og Sarajevo i Bosnia, som Rafah og Khan Younis i Gaza.
Samtalen og den knitrende linjen til Oregon avbrytes og Joe Sacco haster tilbake til tegnebordet, verdens små mennesker og store urettferdigheter. For med den neste historien allerede ferdigskrevet, gjenstår det bare å fylle ut de mange tomme rutene i boka med illustrasjoner. Tegninger som gjør arbeidet hans unikt og som i de senere årene har vært med på å revolusjonere tegneseriesjangeren.
Les utdrag fra "Footnotes" her
Urettferdighet i stripe
Endelig, intervjuet tok lang tid å få i stand, for Joe Sacco er ikke lett å treffe hjemme i Portland, Oregon. Helt siden slutten av 1980-tallet, har han reist rundt i verden for å spore opp historier som de andre mediene ikke finner fordi de har det for travelt. Der har han bodd sammen med lokalbefolkningen, fått venner blant forfulgte og sårbare, og siden har han laget tegneserier i bokform om de konfliktene og opplevelsene han har hatt med seg hjem i bagasjen. I dag er han faktisk i Oregon, for å gjøre den siste finpussen på de siste tegneseriestripene fra India. Kastesystemet og korrupsjon er temaene han kaster seg over i neste utgivelse, men før vi kommer til det skal vi snakke om det han har gjort før om årene.
Magefølelsen bestemmer
Sacco ble født i Malta for 50 år siden. Siden har han bodd i Australia, USA, Tyskland og dessuten oppholdt seg i perioder på flere måneder i blant annet Bosnia og Palestina. Det omreisende livet har gjort at han har fått øynene opp for verdens urettferdighet, og dette er nå mer enn noe annet med på å bestemme hvilke historier han forteller i verk som «Safe Area Gorazde" fra Bosnia, "Palestine" fra Vestbredden og Gaza og det siste arbeidet hans "Footnotes in Gaza".
"Jeg har alltid vært interessert i menneskerettigheter, men som menneske - ikke aktivist. Jeg kan ikke være ufølsom overfor andres nød og lidelse, og det er helt klart med på å forme de historiene jeg gir meg i kast med. Det er helt og holdent magefølelsen som avgjør hvilke historier jeg velger å jobbe med. Men jeg skriver og tegner i de nyeste verkene nesten utelukkende om de menneskene i verden, som av en eller annen grunn - som de ikke selv er skyld i - har havnet i en konflikt eller fattigdom. Så det er urettferdighet som får mitt journalistiske blod til å koke".
Utdannet journalist fra University of Oregon i 1981, lå alt til rette for tegneserieforfatteren for å kombinere de to sjangrene, men i begynnelsen var det vanskelig. De unge redaktørene i amerikanske aviser klarte nemlig ikke å overtale sjefene til å trykke tegneseriestripene hans. Men i de senere år har sjangeren virkelig fått en oppblomstring. Dette, i kombinasjon med flere priser for de tre tidligere nevnte bøkene, har gjort Joe Sacco berømt internasjonalt.
Musikk og jeans
Hans spesialitet er, føler han selv, å fortelle om de menneskene han møter rundt om i verden. Uten dem, ville det ikke være noen historie, og i og med at han tegner, kan han få mange flere detaljer med enn en vanlig skrivende journalist. For eksempel, oppholder han seg ofte mye lenger i konfliktområder enn andre medier, og han bor sammen med sine ”fiksere” eller guider, slik at han hele tiden omgås lokalbefolkningen. I Gorazde, Bosnia, innebar det at han fikk et innblikk i hvordan unge mennesker i byen til tross for krigen fremdeles var opptatt av musikk, sminke og originale Levi's jeans.
"Ved hjelp av tegneserieformatet kan jeg beskrive de små detaljene. Jeg kan fremstille mennesker som mennesker - ikke ofre. Alle har mange sider, og det har disse menneskene også selv om de befinner seg i en konflikt. Ved å gi leserne innsikt i deres personlighet, kan jeg gi dem mer enn vanlig nyheter. Formen gir meg også muligheten til og nå et publikum som ellers ikke ville få kjennskap til disse hendelsene - og det gjør sjangeren interessant ".
Den nære kontakten med kildene har gjentatte ganger ført Joe Sacco tett på begivenhetene - på godt og vondt. Som engang i Gaza, da han, fikseren Abed og noen andre bekjente plutselig en sen kveld ble beskutt av israelere. Eller i Bosnia, da en tidligere soldat i en av Sarajevos paramilitære enheter og kilden til boken "The Fixer", Neven, irriterte ham. Da Joe Sacco nøkternt fortalte Neven at han kunne få ham til å se dum i tegneserien, svarte han bare, "men jeg kan se svært dum i virkeligheten også."
Ikke nøytral, men troverdig
Som journalist må jeg likevel spørre Joe Sacco hvordan han forholder seg objektivt til hendelser eller personer han skildrer når han lever så lenge med dem og kommer så nært innpå livene deres. Dette er ikke noe problem, sier han, fordi han ikke er objektiv.
"Hvis jeg ikke følte urettferdigheten, ville jeg ikke reist i utgangspunktet. Men mitt syn kan nyanseres eller endres i løpet av arbeidet der ute. Derfor bruker jeg også formatet til å gjøre leseren klar over om det er meg eller kildene som snakker. Det virker opplagt for meg, fordi ingen journalist er nøytral eller objektiv, og ofte spør jeg meg selv hvordan de har funnet fram til historien når de ikke selv var til stede."
Research er en av de tingene Joe Sacco bruker enormt mye tid på. Først finner han et tema som får hans journalistiske blod til å koke. Deretter bruker han et år på å lese bøker og artikler, se dokumentarer, finne informasjon på nettet eller lese rapporter fra frivillige organisasjoner. Først etter dette reiser han ut, finner en lokal guide eller fikser og går i gang med arbeidet. Et enkelt prosjekt kan derfor ta mange år, også fordi tegnearbeidet tar tid.
"Det tok sju år å skrive og tegne" Footnotes in Gaza. "Jeg gjorde noen små prosjekter i mellomtiden – deriblant for Amnesty International - men det var en lettelse når boken var ferdig. Jeg hadde da tegnet så mange døde, sårede og sønderknuste mennesker at jeg var nær ved å nå en grense. Derfor har jeg bestemt meg for at mitt neste prosjekt ikke skal handle om verdens store feilskjær. "
Men først, India ...
Men først er det en tegneserie om Indias kasteløse, de urørbare, som skal tegnes ferdig. På en tur i delstaten Uttar Pradesh nylig, fikk han nemlig nesten sjokk over den fattigdommen, korrupsjonen og urettferdigheten de fattige lever med daglig. Serien utgis i bokform sammen med andre mindre journalistiske arbeider til neste år. Men etter det skal det mer humor inn i bøkene, sukker han.
"Jeg vet ikke om det er noe leserne vil like, men jeg trenger å arbeide med noe annet enn krig og elendighet. India var spennende, og jeg vil gjerne dra dit igjen. Men jeg er også interessert i musikk og kunst, så for min egen skyld er det på tide med litt lettere temaer. Jeg kan merke at de tunge journalistiske prosjektene er i ferd med å tynge meg. "
Likevel klager ikke Joe Sacco. Etter mange år som fattig tegneserieforfatter har karrieren endelig fått luft under vingene. Den særegne sjangeren som han oppfant gjennom årene i Bosnia og Palestina har fått stor etterspørsel fra både magasiner og aviser, og boksalget går forrykende. Bare "Palestina" alene har solgt 60.000 eksemplarer i USA og 30.000 i Storbritannia. Til tegneserie å være er dette fenomenale salgstall. Derfor ser han også i fremtiden frem til å kaste seg over store, seriøse prosjekter som så langt har gitt ham minner og venner for livet i Gorazde og Sarajevo i Bosnia, som Rafah og Khan Younis i Gaza.
Samtalen og den knitrende linjen til Oregon avbrytes og Joe Sacco haster tilbake til tegnebordet, verdens små mennesker og store urettferdigheter. For med den neste historien allerede ferdigskrevet, gjenstår det bare å fylle ut de mange tomme rutene i boka med illustrasjoner. Tegninger som gjør arbeidet hans unikt og som i de senere årene har vært med på å revolusjonere tegneseriesjangeren.
Les utdrag fra "Footnotes" her