Jeg reiste til Marokko med Amnesty

Hvor har du vært?

September 2022 hadde jeg gleden av å reise til Marrakech i Marokko for å delta på Youth Camp som representant fra Amnesty Norge. Vi var omkring 70 deltakere med delegasjoner fra Sveits, Belgia, Italia og selvfølgelig Marokko. Campen var lagt opp til å være et forum hvor diverse temaer ble satt i søkelys og vi brukte mye tid på å diskutere. Erfaringsutveksling var også sentralt da vi som Amnesty aktivister kom fra så forskjellige steder med så forskjellige utgangspunkt for å utøve aktivisme. Vi hadde arbeidsgrupper som tok for seg temaene: Freedom of speech og Israel-Palestina konflikten. Jeg selv var en del av arbeidsgruppen som jobbet med Israel-Palestina konflikten. Jeg tenkte dette var en fantastisk mulighet til å få input i hvordan de som selv også er muslimer tilnærmer seg konflikten, og hvilke metoder de bruker for å vise sin solidaritet. Vi spilte inn en explainer video på 12 språk for å snakke om en enkeltpersons situasjon i Palestina. I tillegg fikk vi besøk fra flere palestinske flyktninger, samt ledere av diverse organisasjoner som jobber med å spre informasjon om konflikten og enkeltmennesker.

Hva var den beste opplevelsen?

Det er vanskelig å snakke om en opplevelse som den beste. Denne turen var en samling av tematikk med en annen tilnærming, utfordrerne samtaler, og minner av nydelige omgivelser jeg har tatt med meg videre. Men menneskene jeg fikk tilbringe tid sammen med er det som har gjort det største inntrykket. Det hadde blitt satt av en god del tid til å diskutere strategisk aktivisme. Jeg husker marokkanerne så på oss fra Europa med store øyne i ønske om at vi skulle fortelle dem noen gode måter å produktivt utøve effektiv aktivisme som skaper forskjell. Det satt ikke helt riktig hos meg. Vi hadde tidligere hatt en aktivitet som gikk ut på å reise hånden dersom påstanden som ble opplest var noe en selv hadde opplevd. Det var flere enn ikke som hadde blitt pågrepet og arrestert som et resultat av å utøve aktivisme på vegne av Amnesty. Ingen fra Europa vel og merke. Da noen fra de europeiske delegasjonene hadde gitt sine innspill, og det var den norske delegasjonens tur kjente jeg på en slagas ufortjent gitt overlegenhet. Jeg syns det var pretensiøst å sitte å fortelle noen noe de gjør minst like godt som oss, hvis ikke bedre. Dere er de ekte aktivistene sier jeg. For oss privilegerte Europeere er ikke aktivisme et sjansespill på samme måte så lenge vi ikke truer vanlig ferdsel, eller gjør hærverk. Dere setter livene deres på spill og ønsker at vi skal fortelle dere hvordan utøve aktivisme? Jeg tror det er dere som må lære oss.

Hva tok du med deg hjem?

Jeg stiller meg ydmykt foran de modige sjelene som aktivt kjemper for rettigheter vi i denne enden av verden kanskje, av og til, glemmer å sette pris på. Jeg tok det som en påminnelse på at det er ikke en selvfølge å kunne si det man vil, være den man vil, elske den man vil, og stå opp for uretten mange møter i alle slags samfunn. Det er en ære å ha så mange venner i Marokko, som jobber med de samme sakene på en annen måte. Vi har i senere tid holdt kontakten, og hjulpet hverandre med diverse små klipp og stunts. Det er en ekte gave å få ha noe så viktig som et ønske om fullstendig overholdelse av menneskerettighetene i lag med mennesker som er akkurat som oss, men som bor et annet sted.