Jan Egeland -en fornyer av Amnesty

Jan Egelands Amnesty-engasjement startet i ung alder da han gikk i 2. gym på Stavanger Katedral-skole i 1974/75. Han skulle skrive stil om menneskerettighetene og henvendte seg til Amnesty International i Oslo for å få tilsendt informasjonsmateriell. Siden inviterte han daværende styreformann i Norsk Avdeling, Sverre Dahl, til å snakke om Amnestys menneskerettighetsarbeid på et temamøte i gymnassamfunnet. Etter møtet tok Egeland initiativ til å danne en Amnesty-gruppe på Katedralskolen. Han fikk også vervet mange av lektorene på skolen som støttemedlemmer. Initiativet kom i grevens tid fordi den eneste Amnesty-gruppen i Rogaland på den tiden var i ferd med å legge ned virksomheten.

Det var Uruguay-aksjonen og kampanjen for de «forsvunne» i Chile i 1975 og 76 som virkelig tente Egeland for videre Amnesty-arbeid. Etter ferdig artium tilbrakte han et halvt år i Colombia, noe som forsterket hans interesse for å arbeide for menneskerettigheter i Latin-Amerika.

Egeland fikk dratt med seg flere relativt unge, ressurssterke personer i Stavanger til Amnesty, bl.a. Stein Viksveen, journalist i Stavanger Aftenblad. Våren 1977 tok de initiativ til å danne Rogaland Amnesty som da bare besto av tre grupper. Samme året kom de begge med i styret til Norsk Avdeling, Egeland som vararepresentant. På nyåret 1978 overtok de ansvaret for Kampanjen mot tortur. I dag heter det Hasteaksjons-kontoret og befinner seg fortsatt i Stavanger. Til denne «Stavanger-mafiaen», som Amnestys daglige leder Bobbie Wettre uærbødig døpte gruppen, hørte også Audun Gjøstein Madsen og Thomas Spence. De representerte en ny generasjon som skulle bidra til å profesjonalisere og styrke Norsk Avdeling som organisasjon. Flere av dem hadde journalistbakgrunn, og de bidro til å markere avdelingen sterkere i mediebildet.

Vår mann i London

Etter en periode som nestformann under Viksveen, overtok Egeland sommeren 1979 som styreformann i Norsk Avdeling, bare 22 år gammel, et verv han hadde i to år. På Amnestys internasjonale rådsmøte samme høst ble han valgt inn i Det internasjonale styret, Amnestys høyeste organ. Her ble han i seks år, fire av disse som viseformann. Det var i dette styret han gjorde sin viktigste innsats for Amnesty International, særlig i forhold til organisasjonsutvikling og kampanjearbeid. Hans tid i styret falt sammen med en enorm vekstperiode for Amnesty-bevegelsen internasjonalt. Fra 1979 til 1985 økte medlemstallet fra ca. 200.000 til over en halv million (vi passerte én million i 1990).

Som representant for Det internasjonale styret reiste Egeland mye over hele verden, bl.a. for å opprette og omorganisere Amnesty-avdelinger og for å delta på de nasjonale avdelingenes årsmøter. Han anslår at han hvert år hadde ca. hundre reisedøgn for Amnesty og tilbrakte 6 uker i London. Samtidig studerte han til magistergraden i statsvitenskap ved universitetene i Oslo, Berkeley, Genève og Jerusalem, og jobbet som frilansjournalist for NRK og norsk presse.

Det var ikke alltid like lett å representere Det internasjonale styret. Egeland husker spesielt et årsmøte i den vesttyske avdelingen som på begynnelsen av 80-tallet var den klart største i Amnesty. Her ble det vedtatt en strøm av resolusjoner som omtalte saker i eget land stikk i strid med Amnestys regelverk. Egeland måtte på vegne av den internasjonale bevegelsen ta sterk avstand fra en slik praksis. Som takk ble han pepet ut av nærmere 2.000 møtedeltakere.

Snuoperasjon

Egeland var sentral i den snuoperasjonen Amnesty gikk igjennom på begynnelsen av 1980-tallet. Allerede høsten 1978 hadde han kommet med i en underkomité av Det internasjonale styret som beskjeftiget seg med teknikker og kampanjer. Her fikk han med en gang føling med det han kaller det «store skismaet» mellom hovedkontoret i London på den ene siden og de nasjonale avdelingene på den andre siden i det som er blitt kalt «case sheet»-krisen. Den gikk i korthet ut på at det ikke var nok fangesaker (case sheets) til å forsyne det raskt voksende antall grupper. Mange av gruppene forventet fortsatt å få tre samvittighetsfanger fra henholdsvis den vestlige, østlige og alliansfrie delen av verden. Hovedkontoret ville ikke fire på kvalitetskravene til etterforskningen og ble derfor hudflettet på de internasjonale rådsmøtene fordi det ikke greide å lage mange nok saker.

Egeland reagerte på hvor store ressurser som ble brukt i Amnesty på enkeltfanger i land hvor det sam-tidig pågikk massakrer, slik situasjonen var i mange land i Latin-Amerika og Afrika. Samvittighetsfangene var gjerne kjente folk, mens ofrene for massakrer nesten aldri var det. Samvittighetsfangene ble «tilfeldige fanger i et hav av undertrykkelse», som Egeland uttrykker det. En endring i Amnestys fokus tvang seg fram. Fra slutten av 70-tallet kom derfor arbeidet mot «forsvinninger» og utenomrettslige henrettelser inn for fullt. Deltakelse i ulike land- og temakampanjer ble en stadig viktigere del av gruppenes arbeid utover på 80-tallet. Organisasjonen som fra sin begynnelse hadde vært en organisasjon for «de glemte fanger», måtte i en ny tid bli en organisasjon for «de glemte ofre» dersom den skulle fortsette å være en relevant menneskerettighetsorganisasjon.

Avskaffelse av dødsstraff i krig

Norsk Avdelings største bidrag til den internasjonale bevegelsen har så langt uten tvil vært den store innsamlingsaksjonen i 1984. Det var opprinnelig Jan Egelands idé at Amnesty skulle søke om å få TV-aksjonen (se egen artikkel).

En annen minneverdig innsats var i forbindelse med at Norge avskaffet dødsstraff i krig. Amnesty International var høringsinstans og drev i tillegg en aktiv lobbykampanje overfor Stortinget og ga blant annet ut en rapport om dødsstraff våren 1979. Som soldat og tillitsvalgt bidro Egeland til å få Landsutvalget for tillitsmenn i Forsvaret til å gå inn for opphevelse av dødsstraff i krig. Resten av forsvaret gikk derimot unisont imot en opphevelse. I juni 1979avskaffet endelig nasjonalforsamlingen dødsstraffen også i krig.

Menneskerettigheter er forblitt en viktig del av Jan Egelands arbeid, og han står fortsatt som støttemedlem i Amnesty, 24 år etter starten i 2. gym.