Israel: Rabbinere støtter palestinere

En fredag i mars befant jeg meg utkanten av landsbyen Biddu, nordvest for Jerusalem. Palestinske menneskerettighetsaktivister hadde arrangert en demonstrasjon mot den mye omstridte muren som israelske myndigheter i disse tider bygger i hastefart dypt inne i de palestinske områdene på Vestbredden. På denne tiden var murens rute nettopp blitt staket ut i Biddu-området, og som så mange andre steder vil muren pløye gjennom palestinsk jordbruksland, landsbyer og boligområder. I konsekvens endrer muren sosiale strukturer så vel som inntektsgrunnlaget for den palestinske økonomien. Dette finner en gruppe israelske rabbinere seg ikke i.

Mur over palestinsk land

Beboerne i Biddu, Beit Surik og sju andre landsbyer i området, står i fare for å miste til sammen 51,650 km2 land som følge av de territorielle annekteringer til muren. Muren er ingen simpel ”mur” i ordets rette forstand. De fleste steder er den et elektrisk gjerde med ”sikkerhetssoner” på hver side. I Jerusalem, rundt Tulkarm og andre steder der israelske myndigheter vurderer forhøyet risiko for at selvmordaktivister skal passere grensen, er muren støpt i betong noen steder over ni meter høy.

For Biddu-området kommer annekteringen av land til muren i tillegg til beslagleggelse av landområder til de omkringliggende jødiske bosettingene og Vei 443 som kun jødiske nybyggere, israelere og internasjonale besøkende får benytte. Følgelig står landsbyene i ferd med å miste avgjørende landområder, som både representerer livsviktig jordbruksjord og omfatter åtte brønner, vannkilder som disse samfunnene er helt avhengige av.

Akkurat dette området har vakt uvanlig stor oppmerksomhet. De israelske innbyggerne i Mevasseret Zion, en by i Israel ved grensen til de okkuperte områdene, har oppsiktsvekkende engasjert seg mot ruta for muren. De har satt igang en underskriftskampanje for å få muren bygget på sitt land, altså på israelsk land, snarere enn å pløye gjennom den palestinske landsbyen Beit Surik. Siden Mevasseret Zion ikke er et jordbrukssamfunn slik Beit Surik er, mener de at konsekvensene av en mur der vil være langt mindre hos dem. Så langt har nærmere 300 innbyggerne i Mevasseret Zion skrevet under på kampanjen.

Et sjelden syn

Tilbake til fredagen i mars: Det er en regntung dag, med et kaldt drag i lufta. Likevel har et par hundre mennesker møtt opp med bannere og det palestinske flagget.

Midt på formiddagen klinger bønneropene fra minaretene, med sitt delvis teo-politiske og til tider anti-israelske fredagsbudskap. Flere av demonstrantene bretter ut sine bønnetepper og vender seg mot Mekka. Men hvem er det som faktisk stiller seg opp for å be sammen med dem? En liten gruppe rabbinere med kippa og bønnesjal stiller seg opp ved deres side, med ansiktet vendt mot Jerusalem, og begynner sin bønn.

At jøder og muslimer ber sammen er et sjelden syn. At jøder og palestinere demonstrerer sammen er like sjelden. At jøder og palestinere ber og demonstrer sammen inne i de palestinske områdene er nærmest utenkelig.

Rabbis for Human Rights

Rabbinerne som stilte seg opp for å be sammen med muslimene er representanter for en gruppering som også har inspirert den nevnte kampanjen i Mevasseret Zion, nemlig Rabbis for Human Rights. Rabbis for Human Rights er en gruppering av sjelden sort i Israel i disse tider. Fredsbevegelsen i Israel er for tiden meget svak, og den politiske høyresiden tilsvarende sterk. Israel har de senere par år, særlig siden den andre intifadaen begynte høsten 2000, beveget seg mot høyre, både blant de sekulære og de religiøse.

Religiøs aktivisme har vært framtredende blant de nasjonalreligiøse grupperingene, som er pionerene i etableringen av illegale bosettinger på Vestbredden og i Gaza. Det religiøse jødiske Israel er med andre ord sjelden å se som representanter for den israelske fredsbevegelsen. Det er derfor relativt enestående å se jødisk aktivisme for fremme av de internasjonale menneskerettighetene – som i sin logiske konsekvens også er å fremme palestinske rettigheter. Denne fredagen i mars hadde Rabbis for Human Rights samlet israelske og andre aktivister i Jerusalem og busset dem til Biddu. Med seg hadde de oliventre-planter som del av sin ”Olive Tree Campaign”; der israelske gravemaskiner pløyer jorden for å bygge mur, planter Rabbis for Human Rights trær.

Den religiøse menneskerettighetsorganisasjonen

Rabbis for Human Rights ble grunnlagt i 1988, som en reaksjon på de menneskerettighetsbrudd israelske myndigheter og militære utførte under den første intifadaen i 1987. Rabbis for Human Rights’ grunnleggere reagerte sterkt på de jødiske religiøse autoriteters likegyldighet og til dels støtte til de alvorlige menneskerettighetsbruddene som representanter for en jødisk-ledet stat systematisk utførte. Organisasjonen ble således etablert med det for øyet å vise en mer forsonende side av jødedommen, der menneskerettigheter og et humant menneskesyn fremstår som en del av jødisk teologi.

Rabbis for Human Rights’ medlemmer har i dag steget til nærmere 90 ordinerte rabbinere, samt rabbiner-studenter. Langt de fleste av disse har også tjenestegjort i Israeli Defence Force (IDF). Disse rabbinerne kommer fra de fleste grener innenfor jødedommen; både reform-, konservativ- og ortodoks jødedom, og således representerer de et vidt spekter blant jødiske geistlige. Det er også tilsynelatende den eneste religiøse grupperingen som støtter opp under en israelsk fredsbevegelse – både i teori og praksis. Rabbis for Human Rights møter opp på palestinsk-ledete demonstrasjoner og aktiviteter mot israelske systematiske menneskerettighetsbrudd. Det primære fokuset til organisasjonen har vært palestinske rettigheter, både på Vestbredden og inne i staten Israel, samt å fremme et tolerant og inkluderende teologisk budskap.

”Hvordan skal et menneske oppføre seg?”

Rabbis for Human Rights har fra det politiske og religiøse høyre blitt anklaget for å være en venstrepolitisk organisasjon som søker å undergrave Israel. Rabbis for Human Rights avviser dette og hevder at kritikerne er altfor opptatt av å definere sneversynte teologiske svar på ”hvem er en jøde?” og følgelig ”hvem skal få bo i Israel?”. De mener at moralske og medmenneskelige spørsmål som ”hva er en jøde?” og ”hvordan skal et menneske oppføre seg?” har blitt borte. Følgelig hevder Rabbis for Human Rights at israelske myndigheter og statens innbyggere må tørke støv at menneskerettighetene og bringe dem fram i lyset igjen. Verdens eneste jødiske stat må bli en representant for medmenneskelighet og gi palestinerne de menneskerettigheter de har krav på.

Det er likevel å ta munnen for full å si at Rabbis for Human Rights er en forkjemper for palestinske menneskerettigheter. Når de tar utgangspunkt i menneskerettighetene og hevder at det er utformingen og konsekvensene av israelsk politikk slik vi ser den i dag som er gal, så er det noe mange kan være enige i. Hadde organisasjonen derimot sagt at de prinsipielt er imot israelsk politikk i dag, så ville de ikke framstått som så samlende.

Det er muligens nettopp dette som er det kløktige ved deres argumentasjon. I den israelsk-palestinske konflikten er det nærmest umulig å være nøytral – man gis ikke muligheten til ikke å ta stilling, på samme tid som enhver stillingtagen automatisk setter en i politisk bås.

Når Rabbis for Human Rights, en gruppe som representerer et vidt spekter av personligheter og oppfatninger blant religiøse og politiske autoriteter, øker sin oppslutning, så tjener det som eksempel på at menneskerettigheter er det beste utgangspunkt for dialog.

Hanne Røislien er Israel-koordinator i Amnesty International Norge