India: Engasjement i Gandhis hjemland

Det er merkelig stille i det store møterommet når jeg kommer inn. Gardinene er trukket for, selv om det er tidlig på formiddagen. Seminaret skulle ha begynt for en halvtime siden, men bare åtte-ti deltakere er kommet. Alle er menn. De snakker ikke sammen, blar bare stille i papirene de har fått utlevert ved registrering.

Purnima Upadhyay trekker fra gardinene og lar dagslyset flomme inn. Hun er medlemskoordinator for indisk Amnesty og skal lede det to dager lange seminaret sammen med advokaten Seema Misra. Samtidig ankommer en gruppe Amnesty-medlemmer fra Kashmir og Punjab, så kommer folk fra delstatene i nord og nordvest, og til slutt er alle på plass. 30 menn og én kvinne. En av flere utfordringer for Amnesty i India er opplagt å trekke til seg flere kvinner.

Egne erfaringer

Oppmerksomheten er på topp med det samme advokaten Seema tar ordet. Etter noen formaliteter går hun rett på gruppearbeid, og her får ingen unndra seg aktiv deltakelse. «Hvorfor ble du engasjert i menneskerettighetsarbeid?» spør hun. Deltakerne legger straks for dagen høyt engasjement og målrettet aktivitet. Etter hvert henger de opp sine svar på lapper på veggen, og en fra hver gruppe leser dem opp for de andre.

Det treffer meg nesten som slag i mellomgulvet. Hver eneste deltaker har opplevd brudd på grunnleggende rettigheter i egen familie eller i nabolaget, i arbeidssituasjoner, i landsbyen. Her handler det ikke om teori, men om blodig vold, seksuelle overgrep og drap. Om berøvelse av grunnleggende friheter og rettigheter som er gitt dem i loven. Overgrepene er ofte utført av lokalt politi eller andre myndigheter. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor disse mennene har engasjert seg.

Seminaret fortsetter med flere gruppearbeid. Diskusjonene går høyt omkring brennaktuelle saker, det er så mye urett som begås i deres eget land. Sikher, muslimer og hinduer er alle like opprørte over overgrepene mot kvinner. De snakker om mistenkeliggjøring av enkelte grupper etter 11. september 2001, den væpnede konflikten i Kashmir, miljøforurensning.

Så stiller Seema dagens mest kontroversielle spørsmål: «Har homofile og lesbiske rettigheter på lik linje med alle andre?» Temperaturen stiger i det luftavkjølte rommet, meningene er sterke og spriker i alle retninger. Fra liberal aksept til konsekvent påstand om at homofili er en sykdom, et avvik som ikke kan tolereres.

Hvordan menneskerettighetene ivaretas av indiske lover og Amnestys arbeid i India og internasjonalt er også temaer på dagsorden. Inderne er opplyste folk, de vet hva som skjer, og de har tradisjon for sterkt samfunnsengasjement med Gandhi som forbilde. Amnesty-medlemmene har mye faglig kompetanse, mange jurister, og dessuten dommere, økonomer, lærere, forretningsfolk. Det er mest høyt utdannede som slutter seg til organisasjonen. Det er en utfordring for inderne å nå fram til lavkaster og kasteløse. Men de dukker opp når Amnesty danner grupper i landsbyer som ligger langt fra storbyene, noen er med på seminaret. De forteller om den blodige uretten de opplever bare ved å tilhøre lavere sosial sjikt, et tema som ellers ble lite diskutert i løpet av de to dagene.

Til slutt skal hver arbeidsgruppe lage en handlingsplan for en fiktiv Amnesty-gruppe. Alle vil bidra til endringer i sitt eget land, det er så mye å ta fatt på, og de vil så gjerne se at det de gjør har en virkning. Seema og Purnima veileder og engasjerer, trekker oppmerksomheten mot menneskerettighetssituasjonen utenfor landegrensene - fremdeles kan ikke indiske Amnesty-medlemmer arbeide på eget land, men engasjementet deres ivaretas.

Seema og Purnima er dyktige, de stiller direkte spørsmål som ofte provoserer, men styrer debatten rolig og diplomatisk. Det er ikke lett å se at de av og til sjokkeres av holdninger de møter, spesielt blant de eldre Amnesty-medlemmene. De innser at det gjenstår mye arbeid, men sier det med et smil. Det er jo derfor de er her, menneskerettighetsundervisning handler jo nettopp om å arbeide for å endre holdninger.

Vibeke Eikås er programkoordinator for Amnesty International Norge

TV-aksjonen 1999:

Amnesty International India får støtte fra TV-aksjonen 1999 til en serie seminarer for egne medlemmer i 2002 og 2003. Seminarene skal styrke kunnskapen om menneskerettigheter og gi opplæring i Amnesty-arbeid. Noen av deltakerne velges ut til å få mer grundig og langvarig undervisning, slik at de kan undervise andre i eget lokalsamfunn og mangfoldiggjøre kunnskapen om menneskerettighetene.