Ikke del av min straff- en rapport om overgrep mot kvinner i amerikanske fengsler

Kvinner i fengsel

Det er mer enn 138 000 kvinner i fengsel i USA. Dette tallet er tre ganger høyere enn i 1985. Det skyldes hovedsaklig kampen mor narkotikahandelen i USA. Rundt 40% av alle kvinnelige innsatte er fengslet på grunn av narkotikakriminalitet, mens 25% er fengslet på grunn av voldskriminalitet.

En av de mest slående kjennetegn ved innsatte kvinner er at antallet kvinner som tilhører en rasemessig eller etnisk minoritet langt overstiger deres tilsvarende andel i befolkningen for øvrig.

Til tross for en økning av det totale antallet fengslede kvinner, er kvinner fremdeles en minoritet i forhold til den totale fengselsbefolkningen på rundt 8%. Siden kvinner utgjør et mindretall har myndighetene i mange tilfeller ikke tilpasset fasilitetene i fengslene til de særegne behov kvinnelige innsatte har. Dette fører ofte til at tilbudet til kvinnelige fanger blir langt dårligere enn tilbudet til mannlige fanger.

Kvinners rett til likebehandling betyr ikke nødvendigvis at de trenger det samme tjenestetilbudet som menn, men forutsetter et tjenestetilbud i fengselet som tar hensyn til kvinners spesielle behov. Dette innebærer blant andre at det tas hensyn til gravide kvinners behov for ekstra medisinsk oppfølging, og at det legges til rette for å sikre mødre kontakt med sine mindreårige barn gjennom fengselsoppholdet.

I USA betegnes statlige fengsler for jail. Innsatte her sitter enten i varetekt i påvente av domfellelse i en straffesak, eller soner en kortere fengselsstraff, som regel mindre enn et år. Ansvaret for forholdene i de statlige fengslene ligger hos statlige myndigheter. De føderale fengsler kalles for prison. Innsatte her soner lange fengselsstraffer. Ansvaret for forholdene i føderale fengsler ligger hos føderale ( nasjonale) myndigheter.

Motstand mot internasjonale forpliktelser

USA har spilt en betydningsfull rolle når det gjelder utviklingen av det internasjonale systemet for beskyttelsen av menneskerettighetene de siste femti år. Dessverre har USA vært motvillig til selv å underordne seg internasjonal lovgivning, og til å godta de samme minimumsstandarder for egen adferd som den standarden USA forventer at andre land overholder.

USA nekter å ratifisere viktige menneskerettighetskonvensjoner, de har reservert seg mot å iverksette viktige elementer i de avtaler det har underskrevet, og de har nektet sine egne innbyggere muligheten til å fremsette klager over mulige brudd på deres menneskerettigheter til internasjonale organer som overvåker overholdelse av menneskerettighetene.

Dette gjelder blant annet USAs forhold til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (International Covenant on Civil and Political Rights- ICCPR).

USA har reservert seg mot viktige bestemmelser i ICCPR, blant andre bestemmelsen om ikke å idømme mennesker under 18 år dødsstraff for deres forbrytelser. Videre godtar USA bare at ICCPR kriminaliserer adferd som i utgangspunktet allerede er kriminalisert i USA’s egen forfatning.

Konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff (Convention against Torture- CAT) forlanger at stater forbyr og straffer bruk av tortur i lovverket og i praksis. Også her godtar USA bare at CAT kriminaliserer adferd som i utgangspunktet allerede er kriminalisert i USAs egen forfatning.

Det mest slående eksempelet på USAs manglende vilje til å tiltre internasjonale avtaler som ivaretar menneskerettighetene er USAs motstand mot å ratifisere FNs kvinnekonvensjon (Convention on the Elimination of all Forms of Discrimination Against Women -CEDAW).

Seksuelt misbruk

Mange kvinner i amerikanske fengsler utsettes for voldtekt og andre former for seksuelt misbruk. Slikt misbruk inkluderer verbal trakassering, mannlige vakter som beføler kjønn og bryster til kvinnelige innsatte og mannlige vakter som betrakter kvinnene mens de står avkledd.

I henhold til internasjonale konvensjoner er voldtekt av en innsatt foretatt av en vakt å betrakte som tortur. Andre former for seksuelt misbruk krenker det internasjonalt anerkjente forbudet mot grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff. Voldtekt og seksuell trakassering er brudd på føderal og statlig lovgivning. I tillegg har 36 stater, Colombia Distrikt og den føderale regjeringen lover som særskilt forbyr seksuelle forhold mellom innsatte og vakter uavhengig av hvorvidt den innsatte samtykker eller ikke, i erkjennelsen av at et slikt forhold aldri kan være fullstendig frivillig på grunn av ubalansen i makt som eksisterer mellom innsatte og vakter.

Til tross for at det finnes formelle klagemuligheter i fengslene, har innsatte kvinner fortalt til Amnesty International at det i realiteten er svært vanskelig å innlevere en klage. Kvinnene vil ofte ikke bli trodd av dem som er satt til å etterforske klagene. I tillegg frykter mange kvinner vokternes hevn dersom de påklager deres adferd. Amnesty International har mottatt mange rapporter fra flere ulike stater som viser at kvinner som klager på vokternes oppførsel blir utsatt for hevnaksjoner.

I henhold til likestillingslovgivning i USA kan et kvinnefengsel ikke nekte å ansette menn for å overvåke kvinnelige fanger. Dette er imidlertid i strid med internasjonale standarder som er utarbeidet i FNs standard minimumsregler for behandling av fanger. Her stadfestes det i artikkel 53 (2) og 53 (3) at kvinnelige fanger bør overvåkes utelukkende av kvinnelige betjenter, og at mannlige ansatte, som eksempelvis leger og lærere, alltid skal være i følge med kvinnelige betjenter.

Bruk av tvang

I USA er det vanlig at syke eller gravide kvinner som trenger legetilsyn i løpet av et fengselsopphold blir utsatt for ulike former for tvangsmidler under transporten til og fra sykehus, og under oppholdet på sykehuset. Dette skjer uavhengig av hvorvidt kvinnene er fengslet på grunn av voldskriminalitet, og uavhengig av om hun noensinne har rømt eller forsøkt å rømme fra fengselet.

"Legen sa, "Ja, babyen kommer nå", og begynte å gjøre i stand sengen for fødselen. Siden jeg var lenket til sengen klarte de ikke å senke den nedre delen av sengen, og de klarte ikke å putte beina mine i bøylene. Føttene mine var lenket sammen, så jeg klarte ikke å få spredd bena. Legen forsøkte å få tak i fengselsbetjenten, men betjenten hadde gått ned. Ingen annen kunne åpne lenkene, og babyen min presset på, og jeg klarte ikke å få bena fra hverandre... Til slutt kom betjenten og åpnet jernet som holdt anklene mine sammen. Babyen ble født rett etterpå. Jeg fikk være på fødestuen med ungen min en liten stund, men så tok betjentene på meg håndjernene og lenket sammen føttene mine igjen, og jeg ble tatt ut av fødestuen..."

"Maria Jones" beskriver hvordan hun fødte sitt barn mens hun var innsatt i Cook County Jail, Chicago, 1998

New York City Department of Corrections har en offisiell politikk som forbyr bruk av tvangsmidler overfor gravide kvinner "med mindre den innsatte forsøker å flykte fra sykehuset, eller dersom den innsatte viser voldelig adferd i fengselet som utgjør en fare for sikkerheten". Til tross for dette har Amnesty International mottatt en rapport om at seks kvinnelige fanger i New York City, ingen av dem registrert for fluktforsøk eller dømt for voldskriminalitet, var utsatt for tvangsbruk mens de oppholdt seg på sykehuset for å føde. En kvinne fortalte at hun fødte alene på fødestuen, lenket til sengen med håndjern. En annen fortalte at hun ble lenket til sengen etter et keisersnitt, selv om legen krevde at hun skulle få gå oppreist etter operasjonen for å redusere faren for blodpropp.

Amnesty International kan ikke se noen grunn for at myndighetene rutinemessig setter håndjern på gravide kvinner eller på kvinner som nettopp har født og som er under tilsyn av væpnede vakter. Bruken av tvangsmidler under slike omstendigheter må betraktes som grusom og nedverdigende behandling av kvinner, og truer både kvinnens og barnets liv og helse.

Helse

Internasjonale standarder fastsetter at innsatte i fengsel har krav på gratis helsetjenester når dette er nødvendig. USAs høyesterett har også fastslått at innsatte har rett på adekvate helsetjenester ved alvorlig sykdom. Til tross for disse internasjonalt og nasjonalt fastsatte standarder mangler mange fengsler et tilfredsstillende helsetilbud for de ansatte.

Den vanligste årsaken til manglende tilgang til helsetjenester under soning er at fengslene ansetter for lite medisinsk personell. En konsekvens av dette er at innsatte må vente lenge før de får komme til undersøkelse. Noen blir ikke undersøkt i det hele tatt. I en nylig gjennomført nasjonal undersøkelse om forhold i fengsler kom det fram at mindre enn halvparten av kvinnene får en helsesjekk ved fengslingen som kan fastslå deres helsetilstand.

Kvinner som får behandling kan også oppleve store forsinkelser i den medisinske oppfølgingen. En undersøkelse foretatt i 1996 blant kvinner i fengsel i California, Florida og Connecticut viser at 42% av kvinnene som mottar medisiner for fysiske plager, og 31% av kvinnene som mottok behandling for psykiske plager ikke får videre oppfølging. Resultatet av denne manglende oppfølgingen er en forverring av tilstanden for fanger som har kroniske plager som nyresykdommer eller kreftsykdommer, samt overmedisinering av fanger med psykiske plager som fører til problemer med gange og tale.

En annen årsak til et mangelfullt helsetilbud er at de innsatte i mange fengsler må ha tillatelse fra ikke-medisinsk personale for å få komme til lege. Innsatte og advokater har fortalt Amnesty International om tilfeller der ikke-medisinsk personale nektet innsatte å få komme til legen fordi de trodde den innsatte løy om sine plager, og om tilfeller der ikke-medisinsk personale ventet med å tilkalle lege fordi de mente det ikke var nødvendig med umiddelbar medisinsk oppfølging.

Mange fengsler krever betaling for helsetjenester til de innsatte, til tross for at dette bryter med internasjonalt fastsatte standarder. Dette vil bidra til å hemme innsatte med dårlig økonomi fra å søke behandling, til tross for at de kan lide av alvorlige sykdommer.

I noen stater er helsetjenesten ved fengselene privatisert. Det har vært flere rapporter som viser at innsatte har dødd fordi den nødvendige medisinske hjelpen ikke ble gitt for å spare penger.

Amnesty International mottar også rapporter som viser at kvinnenes behov for behandling for psykiske plager sjelden blir møtt. Fengslene har ikke ressurser til å behandle annet enn de mest alvorlige tilfellene, og kan ikke tilby samtaleterapi som ville ha kunnet hjelpe mange av de innsatte kvinnene. Fra ulike kilder har Amnesty International mottatt opplysninger om at psykotrofisk medisin blir brukt for å kontrollere og dope ned kvinnene, heller enn som en behandling for psykiske plager. I en del tilfeller blir slike medisiner utstedt av fengselsansatte som verken er kvalifisert til å diagnostisere psykiske lidelser, eller autorisert til å skrive ut medisinene. Advokater i California, Illinois og Pennsylvania har fortalt Amnesty International om klienter som tidvis har vært så neddopet at advokatene har hatt problemer med å kommunisere med dem.

Kvinner i høysikkerhetsfengsler

De siste år har mange amerikanske stater bygget høysikkerhetsfengsler som tar sikte på å huse fanger i isolasjon og under spesielt restriktive forhold. Innsatte i disse fengslene kan bli holdt innesperret i nær 24 timer daglig i en lukket celle, ofte uten vindu, uten deltakelse i noe arbeids- eller opplæringsprogram. Disse fengslene er utformet for å begrense kontakten mellom innsatte og fengselsbetjenter. Tiden den enkelte innsatte tilbringer i slike fengsler varierer, men enkelte fanger tilbringer år, noen til og med hele soningen i isolasjon i et slikt fengsel.

Det store flertallet av fangene i slike fengsler er menn. I flere stater finnes det imidlertid tilsvarende høysikkerhetsfengsler beregnet på kvinner. Her bryter de fysiske forholdene og driftsformen normer for integritet og menneskeverd, siden de kvinnelige innsatte er under observasjon av mannlige voktere hele tiden.

Amnesty International mener at forholdene ved mange av disse fengslene bryter med internasjonale standarder for human behandling av fanger, og at sikkerhetstiltakene overgår det som er nødvendig av sikkerhetsmessige årsaker. Både FNs Menneskerettighetskomité og FN’s spesialrapportør om tortur har uttrykt bekymring over forholdene ved slike fengsler.

Myndighetene i USA har forsvart bruken av slike fengsler utifra behovet for å kontrollere ekstremt vanskelige eller voldelige fanger. Men mange av fangene ved disse institusjonene kan verken betraktes som spesielt vanskelige eller voldelige. Det viser seg videre at det i særlig grad er mentalt syke fanger som ender opp i slike fengsler, delvis fordi disse fangene tidvis kan ha adferdsproblemer, og delvis fordi det ikke finnes tilrettelagte behandlingsopplegg andre steder.

Dette viser seg i særlig grad å være tilfelle når det gjelder kvinnelige innsatte i fengsler for høyrisikofanger. En studie utført ved Colorado State Prison (CSP) viser at 11 av 14 kvinnelige innsatte ved dette høysikkerhetsfengselet soner straffer for mindre forbrytelser som tyveri, underslag og narkotikamisbruk. Noen var sendt til CSP for mindre disiplinærbrudd, og andre var mentalt syke.

Amnesty International: USA - Rights for all. "Not part of my sentence" Violations of the Human Rights of Women in Custody, 1999.