ICC Den internasjonale straffedomstolen: Mot en verden uten frihavn

Den internasjonale straffedomstolen må kunne anses som en suksess og det allerede før den har behandlet en eneste sak. Det mener den norske juristen Morten Bergsmo som arbeider for den nye domstolen i Haag.

Den 1. juli 2002 ble en historisk dag, da trådte Roma-vedtektene i kraft og verden fikk en permanent internasjonal straffedomstol (ICC) som skal bidra til at ingen slipper straff for alvorlige krenkelser av internasjonal strafferett. Et skår i gleden er det at viktige stater har valgt å stå utenfor, og i den senere tid har amerikanernes hardkjør for å få særbehandling og immunitet for egne borgere overskygget jubelen over at det internasjonale rettsvernet tross alt har tatt et langt og dramatisk skritt i riktig retning.

- De færreste hadde vel trodd at den internasjonale straffedomstolen skulle bli realisert i løpet av så kort tid, påpeker Morten Bergsmo, som har deltatt i forarbeidene til ICC siden tidlig på 1990-tallet.

- Roma-vedtektene om en internasjonal straffedomstol ble vedtatt i 1998 etter flere år med forhandlinger. Og knappe fire år senere trer vedtektene i kraft, og man har nærmere 80 statsparter. Jeg vet ikke hvor mange internasjonale menneskerettighets--mekanismer som har fått så bredt gjennomslag og blitt iverksatt på så kort tid.

Statene tar mer ansvar

Hensikten med en slik internasjonal straffedomstol er å bekjempe straffrihet for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, og positive ting har allerede skjedd før ICC faktisk har begynt sitt arbeid.

- Hovedansvaret for å straffeforfølge alle typer forbrytelser ligger hos statene. ICC skal kun være et supplement til nasjonale rettssystemer og bare gripe inn når statene selv ikke er i stand til eller ikke vil straffeforfølge, sier Bergsmo. Det er for eksempel et gammelt problem at tidligere diktatorer med massive menneskerettighetsbrudd på samvittigheten ikke har vært stilt for retten, men i stedet lever glade dager i eksil.

- De seneste årene har vi sett en tendens til at stater tar sitt ansvar alvorlig og utruster sine nasjonale rettssystemer slik at de bedre kan straffeforfølge internasjonale forbrytelser. Spania og Belgia er bare to eksempler på land som rettsforfølger internasjonale forbrytelser begått utenfor sine respektive lands grenser. Stadig flere stater følger etter. Opprettelsen av ICC og de internasjonale krigsforbrytertribunalene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda har uten tvil bidratt til denne positive utviklingen, sier den norske juristen, som har arbeidet ved Jugoslavia-tribunalet i Haag siden tidlig 1994 og for tiden arbeider for ICCs oppstartingsteam. Han understreker at tanken om en internasjonal strafferettspleie er forholdsvis ny og at man ikke kan forvente at alle utfordringer vil være løst over natten. Man kan heller ikke utelukke enkelte politiske tilbakeslag.

- Det er urealistisk å tro at alle land vil slutte opp om den nye institusjonen fra dag én, sier Bergsmo, og legger til at både Russland og Kina har gitt forsiktige signaler som tyder på at de på sikt kan komme til å slutte seg til domstolen.

- Ingen som har fulgt med i ICC-prosessen bør imidlertid være overrasket over innholdet i den amerikanske kritikken, som har vært det samme siden før Roma-konferansen. Virkemidlene som er tatt i bruk det siste året er imidlertid nye, uten at jeg vil tillegge dette avgjørende vekt nå.

- Det er vel de færreste som anser straffeforfølging av deltagere i internasjonale fredsoperasjoner som et sentralt, praktisk virkefelt for ICC, påpeker han.

- Det er selvfølgelig uheldig at USA og viktige land som India, Russland og Kina foreløpig står utenfor, men rettslig sett er det ikke avgjørende. Dette er ressurssterke stater som i prinsippet selv er i stand til å straffeforfølge egne borgere dersom de begår alvorlige internasjonale forbrytelser, et argument som noen av disse landene selv benytter i sin kritikk av ICC. Dersom slik nasjonal straffeforfølgning ikke finner sted og det resulterer i straffrihet, så kan det selvfølgelig gi inntrykk av at ulike standarder gjelder. I realiteten betyr dette at disse statene inviterer til grundig observasjon av egen praksis.

Bergsmo mener man bør være forsiktig med å la kritikk mot ICC avlede oppmerksomheten fra det som virkelig teller nå i startfasen.

ICC må få tilstrekkelig praktisk og økonomisk støtte. Dette er et ansvar som helt og holdent hviler på de sentrale statspartene som nå må vise i praksis hvor mye den internasjonale domstolen faktisk betyr for dem. Det blir for eksempel interessant å observere hvordan statspartene vil håndtere valg av dommere og hovedanklager og rekruttering til øvrige stillinger i vår faste og ikke minst uavhengige internasjonale straffedomstol.

Forventer for mye

Det er store forventninger i mange stater hvor overgrep finner sted til hva ICC vil kunne utrette for store forventninger mener Morten Bergsmo.

- Det er urealistisk å tro at en internasjonal straffedomstol vil kunne håndtere hovedtyngden av alvorlige overgrep som finner sted i konflikter rundt om i verden. Her må det foretas en grundig og godt begrunnet utvelgelse av saker som skal etterforskes og straffeforfølges. Mange fornærmede vil nok kunne bli skuffet.

Bergsmo understreker at det naturlig nok er svært viktig at de sakene som blir brakt inn for og behandlet av ICC har de nødvendige forutsetninger for å kunne føre frem til domfellelse. Tilstrekkelig bevis blir avgjørende for hvilke saker som vil kunne føres, og i mange tilfeller kan nettopp tilgang på fakta bli et stort problem fordi ICC som utgangspunkt forutsetter samarbeid og frivillighet.

- Adhoc-tribunalene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda er etablert av Sikkerhetsrådet som fredshåndhevende tiltak, og har derfor tvingende myndighet til å utstede ransakelsesordrer og andre rettslig bindende ordrer som er avgjørende for å få tilgang til vesentlige fakta og bevis. Dette har for eksempel vært helt avgjørende for at man i Bosnia har kunnet avsløre dusinvis av massegraver og fått tilgang til militære og politiske arkiver.

- ICC er mer avhengig av at statene samarbeider. I mange tilfeller vil det være naivt å tro at politiske ledere som er mistenkt for krigsforbrytelser vil samarbeide med ICC. Å frembringe nødvendige fakta og bevis på en effektiv måte vil derfor bli en stor utfordring, mener Morten Bergsmo, som ser for seg at straffedomstolens myndighet på lang sikt kan bli utvidet.

Preventiv effekt

Hva blir så straffedomstolens viktigste oppgave i tiden fremover? Vil den være verdens ofres viktigste våpen mot straffrihet for overgriperne? Eller vil den få stater til å ta større ansvar for å straffeforfølge internasjonale forbrytelser? Vil den forhindre at nye overgrep skjer? Eller vil den kanskje ikke ha noen merkbar effekt i det hele tatt?

- Det er vanskelig å si, men jeg tror i hvert fall at ICC vil fungere som en fast påminnelse for stater om deres folkerettslige forpliktelser og at de derfor i stadig større grad vil inkorporere internasjonale forbrytelser i nasjonal lovgivning og håndheve disse lovene. Det ser vi jo allerede. Samtidig tror jeg at undervisning i internasjonal humanitærrett til offiserer, soldater og polititjenestemenn rundt om i verden vil få et litt annet innhold, fordi det nå finnes en uavhengig internasjonal mekanisme for håndheving av personlig straffansvar. Ettersom mekanismen er uavhengig blir det vanskeligere for enkeltstater å forespeile egne borgere straffrihet. I så måte tror jeg ICCs eksistens kan ha en slags almenpreventiv virkning, sier Morten Bergsmo, og legger til at fortsatte kampanjer for å få flest mulig stater til å slutte seg til ICCs vedtekter bør være en prioritert oppgave for frivillige organisasjoner i tiden fremover.

Spørsmål og svar om ICC

Mer informasjon om ICC finner du på:

http://web.amnesty.org/web/web.nsf/pages/ICChome

http://www.iccnow.org/

http://www.icc.int/ICC_index_page.html