I Colombia kan rutine være drepende

Det eneste levende vesenet som er å se er vaktmannen som holder til i en liten bu på hjørnet. Litt etter kommer Alirio til syne, kledd i rutete morgenkåpe. Han slipper oss inn.

Vi er her for å lage et filmportrett av ham og advokatfellesskapet José Alvear Restrepo. Alirio fikk Martin Ennals pris for 2003, en prestisjetung internasjonal menneskerettighetspris som også Amnesty er med på å tildele.

Barna skal tidlig på skolen og Alirio står på kjøkkenet og dekker til frokost. Han lager arepas, en type colombianske tortillas, koker egg og kakao. Espresso til gjestene.

19. april 1998 ble den anerkjente menneskerettighetsadvokaten Eduardo Umaña Mendoza overrumplet på sitt eget kontor av to menn og en kvinne. Etter å ha kneblet sekretæren skjøt de ham to ganger gjennom hodet. For å få adgang til kontoret i boligen hadde morderne utstyrt seg med TV-kamera og utgitt seg for å være et reportasjeteam.

Eduardo Umaña Mendoza var med på å stifte advokatfellesskapet José Alvear Restrepo, men han arbeidet ikke der lenger da han ble drept.

- Vi prøver å leve et så normalt familieliv som mulig, sier Alirio. Han leder advokatfellesskapet Eduardo Umaña Mendoza var med på å opprette.

Mens Alirio skjenker kakao til barna, spør jeg ham:

- Er du ikke redd for å bli drept slik som Eduardo?

- Jeg er ikke redd for at det skal skje meg noe, men jeg frykter at jeg kan bli tvunget til å forlate landet fordi det blir for farlig. Jeg kjenner mange colombianere som nå lever som flyktninger i Europa. De er sårede og triste. De kjeder seg og oppfører seg som om de er blitt levende begravet. Tanken på det er det verste.

- Hvorfor arbeider du som menneskerettighetsadvokat?

- Jeg har nå jobbet rundt 12 år i dette advokatfellesskapet. Tidligere var jeg advokat for arbeidere og fagforeninger. Jeg kommer fra en fattig familie, og det har preget meg. Jeg ledet studentorganisasjonen på universitetet og engasjerte meg i ulike sosiale prosjekter der. Når du selv har fått muligheten til å studere, har du en forpliktelse til å gjøre en innsats for dem som ikke er like heldig stilt.

- Du mottar jevnlig trusler. Hvem kommer disse truslene fra?

- Jeg er overbevist om at det er statens egen sikkerhetstjeneste og hæren som står bak truslene jeg mottar. Jeg har fått tak i kopier av dokumenter fra sikkerhetstjenesten som inneholder mitt navn. Vi undersøker nå flere drapsforsøk, som det mot fagforeningsleder og parlamentsmedlem Wilson Borja. Både hans og mitt navn fantes på drapslister som ble spredd på gatene i Bogotá. Hjemme hos en av de mistenkte ble det funnet bilder av meg og notater som beskriver hvordan jeg kjører mellom hjemmet og kontoret.

Wilsons bil ble gjennomhullet av kuler da han kjørte til jobben en dag i desember 2001. Wilson og de to livvaktene hans slapp unna med livet i behold. Men en av attentatmennene ble alvorlig såret i skuddvekslingen som følger. Han ble dratt 5-6 kvartaler bort av sine medsammensvorne og tatt av dage der. I lommen på den dreptes jakke ble det funnet en mobiltelefon med informasjon som viser hvem som sto bak attentatsforsøket. Et nettverk av paramilitære, folk med tilknytning til den colombianske hæren, inkludert høytstående offiserer som generalene Mora Rangel og Castellanos.

- Drapsforsøket på Wilson skjedde mens jeg var i utlandet forteller Alirio.

- Carlos Castaño, den mest kjente lederen for de paramilitære styrkene, tok like etter på seg ansvaret. Men et par måneder senere var det militære ledere og polititjenestemenn som befant seg bak lås og slå. Det er typisk. De paramilitære tar på seg skylda og blir brukt som syndebukker. Slik unngår hærledelsen å bli stilt til ansvar. Nå er for første gang militære ledere som kommandant Maldonado og kaptein Jorge Rojas dømt.

Alirio gir barna et kyss idet de går hjemmefra for å rekke skolebussen. Han tar på seg den skuddsikre vesten som utgjør en fast del av arbeidsantrekket. Jeg spør ham hvorfor de forsøker å drepe ham og andre menneskerettighets-

forkjempere.

- De mener vi driver propaganda for geriljabevegelsen. De betrakter oss som geriljaens politiske gren. Selv offiserer i hæren hevder dette, fordi de ikke skiller mellom forsvaret av menneskerettigheter og politisk aktivitet.

- Drapsforsøkene har så langt først og fremst vært rettet mot meg. Familien min har lært seg å leve med det. Barna går på skole og tar videregående og høyere utdanning. Jeg prøver å vise meg minst mulig offentlig sammen med dem, og jeg prøver å få dem til å leve mest mulig sitt eget liv. Før kunne barna besøke meg på kontoret. På søndager kunne vi delta på sammenkomster for internt fordrevne ulike steder i landet. Slike ting kan vi ikke gjøre lenger. Vi kan ikke leve et virkelig normalt familieliv. Vi kan bare glemme stresset når vi ferierer i utlandet.

Vi setter oss inn i den pansrede firehjulstrekkeren og sjåføren kjører i retning Bogotá sentrum. Samtidig ringer Alirio kontoret og forteller at han er på vei til møte med kolleger i Cali. Når vi ser spørrende på ham sier han: - Para depostar el enemigo - for å forvirre fienden.

- Mobiltelefoner blir ikke bare avlyttet, den viser dem også akkurat hvor du befinner deg, derfor er det best å ta ut batteriene, forteller Alirio.

- Det er ikke et øyeblikk du ikke tenker på din egen sikkerhet. Jeg skifter bil ofte og har for all del ingen faste vaner. Jeg kjører aldri samme vei til kontoret. Rutine kan være drepende her i Colombia.

- Denne pansrede bilen har myndighetene stilt til disposisjon. De ville også gi meg et par væpnede livvakter, men jeg har ingen tro på våpen, sier Alirio.

- Har du to livvakter så sender de bare fire eller flere leiemordere. Flere er dessuten blitt drept av sin egen livvakt. Derfor tror jeg mer på internasjonalt press på den colombianske regjering fra FN, Organisasjonen for amerikanske stater (OAS), Amnesty International og Peace Brigades International.

- Eksempelvis organiserte vi en sammenkomst med femten ambassadører fra europeiske land da en av våre kolleger, Guillermo Perez, og resten av advokatfellesskapet ble truet. Ambassadørene krevde en forklaring på truslene fra en colombiansk militær leder. Internasjonalt press og oppmerksomhet er vår beste beskyttelse.

Hvor farlig arbeidet til advokatene egentlig er ble tydelig da vi snakket med Alirios kollega Soraya Gutierrez. Et par dager i forveien var hun på vei til jobb da hun ble presset til å stoppe av en bil med tre væpnede menn.

- De stormet ut, viftet med våpnene og skrek at jeg måtte komme meg ut av bilen. En av dem rettet mitraljøsen mot hodet mitt. Jeg stivnet av skrekk og satt tyve, tredve sekunder med hendene fastklemt rundt rattet. Det eneste jeg til slutt klarte å gjøre var å gi full gass og komme meg unna via fortauet. Bilvinduet har fått stjerneformede brister. Politiet undersøker nå om skadene skyldes kuler som har rikosjettert fra det skuddsikre vinduet.

- Hva er det advokatfellesskapet arbeider med?

- Vi gir først og fremst juridisk bistand til mennesker som er utsatt for menneskerettighetsovergrep og anlegger sak mot dem som er ansvarlige for overgrep. Når det dreier seg om de mange brudd på menneskerettighetene som den colombianske stat er ansvarlig for, fører vi saken fram til en internasjonal domstol, sier Alirio.

- Vi forsvarer også fagforeningsmedlemmer og andre menneskerettighetsforkjempere, studenter, geriljasoldater og andre som holdes fengslet. Vi gir juridisk bistand til mennesker som er blitt fratatt sin jord eller som er husløse, og vi forsvarer rettighetene til indianer- og bondesamfunn og til de som drives på flukt på grunn av borgerkrigen. Kort og godt forsvarer vi retten til bolig, jord, helse, utdanning og en generell bedring av sosiale og økonomiske forhold.

For å få en bedre forståelse av hvordan advokatfellesskapet arbeider reiser vi sammen med Soraya til den lille byen Buga. Like i nærheten ble 24 mennesker drept av de paramilitære 10. oktober 2001. Soraya snakker med de pårørende og gir dem informasjon om muligheten til å anmelde massakren. Det er få familiemedlemmer som vil stå fram med fullt navn foran kameraet. Det hersker en overveldende frykt for å snakke.

- Disse massakrene gjennomføres for å skremme og skape frykt i befolkningen, forteller Soraya. Vi står ved minnesmerket med de 24 navnene.

- Vi i advokatfellesskapet vil at slike forbrytelser skal straffes. Derfor bistår vi de pårørende slik at de kan gå til sak mot staten. Om nødvendig skal vi føre denne saken helt fram til den inter-amerikanske domstolen.

I fjor ble det valgt ny president i Colombia, Álvaro Uribe Vélez. Han satser på å få en slutt på den 40-årige borgerkrigen med harde midler. Fredsforhandlingene med geriljabevegelsen var allerede avbrutt da han kom til makten. Samtidig blir USA stadig mer involvert i den colombianske konflikten gjennom sin støtte til den colombianske regjeringens kamp mot narkotika. Konfliktnivået forventes å øke.

Tidligere var det først og fremst befolkningen i distriktene som ble rammet, men nå er det også tegn som tyder på at befolkningen i de store byene vil få merke konflikten på kroppen.

- Menneskerettighetssituasjonen i Colombia blir stadig verre, sier Alirio.

- Det er en absolutt straffrihet for overgrep og brudd på menneskerettighetene. I løpet av de siste to årene er over 300 fagforeningsledere tatt av dage. Hver eneste måned drepes nye menneskerettighetsaktivister. Selv om innenriksdepartementet har iverksatt et program for å beskytte menneskerettighetsaktivister, ser vi at mange aktivister fra distriktene har flyktet til byene. Mange av dem som tidligere arbeidet i Bogotá har måttet flykte til utlandet. I distriktene finnes det nesten ingen aktive menneskerettighetsgrupper igjen, og det skjer stadig flere drap og massakrer som vi aldri får kjennskap til.

På en av de sjeldne søndager der Alirio og hans familie har anledning til å dra på søndagstur for å nyte naturen spør vi Gladys, Alirios kone, hva hun synes om arbeidet til mannen.

- Jeg er skremt over drapstruslene Alirio mottar, svarer hun.

- Hver gang tenker jeg, når er det vår tur? Når blir også jeg enke slik som så mange andre i Colombia? Dersom situasjonen blir bedre de kommende år ville også Alirios livssituasjon bli bedre, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Jeg kan ikke se noen tegn som tyder på at verken den sosiale og økonomiske situasjonen eller menneskerettighetssituasjonen i Colombia vil bedre seg med det første. Framtiden ser meget dyster ut.

Robert Brouwer er Colombia-koordinator og leder for lyd&bilde-avdelingen i Amnesty International Nederland

Oversatt fra nederlandsk av Patricia Kaatee

Amnesty om Colombia

Amnestys tre viktigste krav til president Uribe er:

• Avskaff straffrihet
• Bryt båndene mellom sikkerhetsstyrkene og de paramilitære
• Beskytt utsatte grupper, som menneskerettighetsforkjempere

Videre krever Amnesty at colombianske myndigheter implementerer FNs anbefalinger om å sikre grunnleggende menneskerettigheter som fundament for å skape et tryggere samfunn; tar avstand fra tiltak som styrker de paramilitære og trekker sivilbefolkningen dypere inn i konflikten; sikrer internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner adgang til konfliktområdene og sørge for at menneskerettighetsbrudd blir etterforsket av sivile myndigheter. Mistenkte for menneskerettighetsbrudd må suspenderes fra sine stillinger inntil de eventuelt blir frikjent og vitner og ofre må gis beskyttelse.

TV-aksjonen 1999 støtter menneskerettighetsforkjempere

Ingen steder i verden har Amnesty dokumentert flere drap på menneskerettighetsforkjempere enn i Latin-Amerika og Karibia. Drap, «forsvinninger», trusler og tortur mot kvinneaktivister, fagforeningsledere, advokater og andre som forsvarer menneskerettighetene er systematisk gjennom hele regionen, og myndighetene i de respektive land gjør svært lite eller ingenting for å stoppe det. I flere tilfeller er også staten selv involvert i overgrepene.

- Situasjonen er så alvorlig at det er nødvendig med en samlet regional og internasjonal innsats for å beskytte regionens menneskerettighetsforkjempere, sier Petter Eide i AI Norge. Både Norge, EU og OAS har mottatt oppfordringen fra Amnesty.

- Nettopp derfor prioriterer Amnesty i Norge å bruke betydelige midler fra TV-aksjonen 1999 for å øke beskyttelsen og støtte arbeidet til menneskerettighetsforkjempere i regionen.

Situasjonen for menneskerettighetsforkjempere i Colombia er blitt ytterligere forverret etter at «krigen mot terror» ble trappet opp etter 11. september 2001. Amnesty har gjentatte ganger utstedt URGENT-aksjoner på Colombia, Alirio og Soraya er blant svært mange menneskerettighetsforkjempere i Colombia som Amnesty-medlemmer over hele verden har aksjonert på vegne av.

Benytt anledningen nå, send appellbrevet på siste side av AmnestyNytt til Colombias president.