- Hver historie setter dype spor i meg

Hver dag jobber Budour og hennes team av etterforskere med å samle bevis for krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Her forteller hun om utfordringene.
Publisert
20. juni 2024

Budour Hassan er etterforsker i Amnesty. I skrivende stund jobber hun hardt med å samle inn og dokumentere krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Her forteller hun om det viktige arbeidet.

Budour er blind, men det har aldri hindret henne i jobben. Hun forteller at hun har blitt god på å lytte til vitner, og må være ekstra nøye med detaljene. Det gir henne mange fordeler som etterforsker. 

Hva er betydningen av Amnestys etterforskningsarbeid i Gaza og på Vestbredden?

Hensikten med vårt etterforskningsarbeid er å oppnå ansvarlighet for brudd på menneskerettighetene.

Dessverre dekker media bare en liten brøkdel av krigsforbrytelsene i Israel og de okkuperte palestinske områdene. Uten solid metodikk og etterforskning, kan man ikke holde gjerningspersoner bak menneskerettighetsbrudd ansvarlige. Så for å kunne gjøre dette, er det viktig at Amnesty dokumenterer det som skjer.

Media fokuserer mest på Gaza akkurat nå. Amnesty dokumenterer også menneskerettighetsbrudd på Vestbredden, hvor det pågår en krig uten bomber. Et eksempel på denne usynlige krigen er volden som ulovlige bosettere utøver mot palestinere. Ifølge vår etterforskning har denne volden økt drastisk i 2024.

Det er også viktig for oss å bruke vår egen etterforskning til å øke mulighetene for påvirkning, gjennom våre underskriftsaksjoner og andre kampanje-aktiviteter. Dette gjør vi både lokalt og internasjonalt for å oppnå endring.

Hvordan utfører du etterforskningen din? Hvilke metoder bruker du?

Arbeidet vårt inkluderer både feltarbeid og desk research. Det er en ganske dynamisk jobb. Vi er mye på bakken, men vi jobber også ofte foran en skjerm og skriver rapporter.

I Gaza har Amnesty International blitt nektet tilgang siden 2012. Jeg kan derfor ikke reise inn og ut av felt. I stedet har vi en feltarbeider som er basert i Gaza. Vi har jobbet med ham i løpet av de siste krigene – i 2014, 2021, 2022 og 2023. Akkurat nå bor og jobber han i Gaza, hvor han oppsøker stedene som har blitt angrepet. Etter hvert som han samler inn dokumentasjon, videresendes det til meg og mine medarbeidere i etterforskningsteamet, slik at vi kan arbeide videre med det.

Våpenrester fra et angrep begått av israelske styrker. Disse blir analysert av Budour og hennes team. Foto: Amnesty International 

For eksempel analyserer vi bilder av bombesplinter for å identifisere hvilke våpen som har blitt brukt i luftangrep. Vi undersøker satellittbilder, samt analyserer og verifiserer bilder gjennom Amnesty Evidence Lab. Vi intervjuer så mange vitner og overlevende som mulig, og vi gjennomgår sykehusjournaler.

Har Amnestys metodikk endret seg det siste året?

Metodikken vår har endret seg mye siden terrorangrepet den 7. oktober 2023. Vi har mindre tid til å gjennomføre arbeidet vårt. Vi må ofte intervjue ofre og vitner kort tid etter et angrep, nesten umiddelbart etter at de har opplevd store tap.

Vi må også jobbe hurtigere, fordi det er større risiko for at vi kan miste tilgang til dyrebare bevis. Vi har for eksempel ikke tilgang til sykehus hele tiden. Sykehusene har ofte dokumenter som gir oss nødvendig informasjon om skader og dødsfall. Men vi vet ikke om sykehusene vi er avhengige av vil bli stående, på grunn av Israels angrep på sykehus.

Vi må hele tiden være klare for å tilpasse oss. Vi har mindre tid til å etterforske, og vi kan ikke oppsøke alle stedene på grunn av mangel på tilgang. Dette gjør at vi må være mer selektive i arbeidet vårt.

Hvordan føles det for deg å høre historiene direkte fra overlevende og vitner i Gaza?

Jeg har så mange vitnesbyrd som har satt spor i meg følelsesmessig. Det er mange foreldre som har mistet hele familien sin. Mange av dem snakker om «survivor guilt», altså dårlig samvittighet for å ha overlevd. De forteller oss at de skulle ønske de kunne ha dødd med barna sine.

Det er mange foreldre som har mistet hele familien sin [...] De forteller oss at de skulle ønske de kunne ha dødd med barna sine.

Historiene de deler er hjerteskjærende. En mor som prøvde å redde sin 11 måneder gamle gutt under et luftangrep, men som måtte se ham dø i armene sine. En far som måtte gå midt under intervjuet vårt, etter å ha blitt bedt av redningsteamet om å identifisere det som var igjen av hans lille datter. En lege som ble kastet i fengsel for å ha valgt å bli på sykehuset for å behandle sårede.

Alle disse historiene etterlater et arr på meg. Men de minner meg også om viktigheten av å fortsette dette arbeidet. Jeg er privilegert som får høre disse historiene. Og med det privilegiet følger et stort ansvar.

Hva vil du si til Amnestys støttespillere og aktivister?

Amnestys menneskerettighetsarbeid og etterforskning og kampanjer er helt avhengig av mennesker som dere – våre givere, våre aktivister, enkeltmenneskene som støtter oss. De som generøst donerer, slik at vi har midlene til å fortsette arbeidet vårt. Deres støtte har virkelig styrket oss. Og det inspirerer oss til å fortsette å kjempe for ansvarlighet og rettferdighet.

Vi er én av svært få menneskerettighetsorganisasjoner som fortsetter å jobbe i Gaza. Dette arbeidet krever mye ressurser. Uten deres støtte, deres tillit til kvaliteten i etterforskningen vår, kunne vi ikke fortsatt arbeidet vårt.