Hva er tortur?
Tortur er definert i en rekke internasjonale avtaler. Amnestys definisjon holder seg i hovedsak til definisjonen i FNs konvensjon mot tortur som ble vedtatt i 1984 (les mer).
De fleste definisjoner av tortur er brede og gir rom for tolkning i praksis. De internasjonale menneskerettslige avtalene er derfor "levende instrumenter" som utvikler seg over tid. Torturbegrepet vil utvikle seg i takt med den forståelsen som det internasjonale samfunnet til enhver tid har.
Hvor foregår tortur?
På politistasjonen
Tortur skjer først og fremst på politistasjonene. I mer enn 140 land har politifolk utført tortur siden 1997.
Tidligere fokuserte Amnesty først og fremst på tortur av samvittighetsfanger og politiske fanger. Fortsatt blir tortur brukt som et middel til politisk undertrykkelse. Likevel viser Amnestys kartlegging i dag at tortur i langt de fleste tilfellene brukes under arrestasjoner og på politistasjoner overfor alle typer mistenkte. Familie og venner av mistenkte blir i mange tilfeller også utsatt for tortur.
I fengselet
Overfylte celler, mangel på mat og medisiner, mangelfulle sanitærforhold, vold, vilkårlige avstraffelser og å bli nektet kontakt med familie. En kombinasjon av slike problemer betyr i mange tilfeller at fengselsforhold er grusomme, umenneskelige og nedverdigende behandling.
Langvarig isolasjon er tortur. Det samme er voldtekt utført av fengselsvakter. Alle disse problemene rammer fanger i store deler av verden, på tross av at retten til ikke å bli torturert eller mishandlet også gjelder innenfor fengselsporten.
"Lovlig tortur"
I noen land kan man idømmes korporlig avstraffelse som amputasjoner, brennemerking og pisking. Disse landene gjemmer seg bak at dette ikke kan defineres som tortur siden det er "lovlige avstraffelser". Amnesty mener denne typen avstraffelser er tortur etter de internasjonale menneskerettslige avtalene. Dette synet har også de FN-instanser som skal overvåke forekomsten av tortur. FNs menneskerettskommisjon uttalte i april 2000 at "korporlig avstraffelse, inkludert av barn, kan være grusom, umenneskelig og nedverdigende straff eller til og med tortur."
I hjemmet og på gata
Mange grupper i samfunnet rammes av forfølgelse og mishandling utført av privatpersoner. Det kan være kvinner i hjemmene, etniske eller seksuelle minoriteter på gata, asylsøkere og flyktninger, barn i institusjoner og kvinner som holdes som slaver i sexindustrien.
Selv om det i slike tilfeller er privatpersoner som utfører volden, har staten ansvar for å hindre, etterforske og straffe overgrep begått av privatpersoner. Hvis ikke dette skjer, er staten medansvarlig. Amnesty mener at privat vold som ville blitt definert som tortur hvis en offentlig tjenestemann utførte den, skal bekjempes som tortur.
Som krigsstrategi
Tortur i krig er forbudt og skal straffes som en krigsforbrytelse. Voldtekt er en form for tortur som i flere kriger har blitt brukt som krigsstrategi. Amnestys oversikt viser at tortur og mishandling er utført av statlige tjenestemenn i væpnede konflikter i mer enn 30 land siden 1997. I like mange land står væpnede opposisjonsgrupper ansvarlige for tortur og mishandling.
Det finnes løsninger
Torturister kan få straff. Politiet kan gis alternativer. Opinionen kan være kritisk. Lovverk kan gjøres mer konsekvent og et lands asylpolitikk kan gi sikkerhet mot tortur. En stats myndigheter har en absolutt plikt til å forhindre at tortur begås mot ETHVERT individ som befinner seg innen landets territorielle grenser.