Hilsen fra avtroppende leder i gruppe 167

Amnesty Intenational kobler oss til verden

Amnesty International kobler oss til verden og gir oss muligheter til å handle i forhold til brudd på menneskerettigheter.

Som mange unge ønsket jeg å finne en meningsfull sammenheng, der en kunne utgjøre en forskjell og samtidig møte andre med samme ønsker.

Gruppe 167 Romerike har eksistert i over 40 år. De fleste i gruppa har vært med i over 30 år, to av oss i 40 år i år. I løpet av disse årene har mennesker kommet og gått, men en kjerne av oss er fortsatt med. Vi har og fått nye medlemmer som er del av kjernen de siste årene.

For at en gruppe skal leve så lenge er det noen faktorer jeg tror har stor betydning. Vi har lagt opp møtene faglig, men også sosialt. I perioder av livet har folk hatt permisjon, for å jobbe utenlands, studert i andre byer, hatt små barn med mer. Vi har vært innstilt på å være inkluderende.

Vår gruppe har vært glad i å lage arrangementer. Det blir opplevelser som limer oss sammen. Alle kan ta de oppgavene de føler de har lyst til og mestrer. Det er like viktig å sitte i billettluka som å være vokalist i bandet.

I over 30 år har vi arrangert konserter med flere band, en aksjon med underskriftslister og appell. Alle band har opptrådt gratis. I flere år hadde vi det på utesteder der de fikk inntekt av salget og inngangsbillettene gikk til Amnesty. Det vi har dekket er lydtekniker , TONO avgift og noen år leie av lokale. Da blir utgiftene helt overkommelige. Amnesty kan og dekke dette. Slik har vi nådd flere tusen mennesker.

Noen liker å skrive brev. Vi har deltatt i Dødstraffnettverket i flere år, vi har hatt flere fanger vi har fulgt opp. Nå deltar vi i Langtidssak Colombia. Av og til har vi tatt med ferdigskrevne brev til møtet og alle har skrevet. Det samme med kort til for eksempel urfolk representanter i Colombia.

Vi har laget flere typer arrangementer. En gang en kveld med forfatter Knut Faldbakken om Peru der vi inviterte peruanere i Norge. Vi har alltid en passende aksjon på arrangementer.

Fredskafeer har vært en flott erfaring, lærerikt og en fin arena for å støtte flyktninger som er i Norge, samtidig gi etnisk norske kunnskap. I samarbeid med kommunen, biblioteket, Amnesty International, representanter for flere innvandrerforeninger. Ønsket har vært å løfte fram glemte konflikter. Hver kveld har hatt et tema med forelesere ca 1 time, deretter matservering og mingling. Temaene har vært Syria, Kurdistan, Myanmar, Iran, miner, FN, Amnesty med mer.

Gruppa laget og en kveld med en kunstfotograf med bilder fra fengsler rundt i verden. Han holdt et foredrag om innholdet. Vi fikk avtale med en restaurant med scene der de fikk inntekt av salg, vi billettinntekter.

Vi har gjort så utrolig mye gjennom disse årene, vanskelig å huske alt.

Å ikke være redde for å sette i gang noe har vært viktig. Det samme med å søke samarbeid med andre og få til noe sammen.

Jeg har vært leder i over 30 år. Det var jo ikke helt planen. Men, det henger igjen sammen med at vi har ønsket at medlemmene kan bidra med det de ønsker og vil.

Fordelen med å være leder har for meg vært å komme tettere på det vi jobber med, mer kunnskap om land, aksjoner og arbeidsmåter. Få delta på møter for eksempel med etterforskerne i Ukraina og Gaza. Et større overblikk.Og direkte konatakt med de ansatte i Region øst. Landsmøtene der en virkelig får en opplevelse av å være del av noe verdensomspennende. Det gir inspirasjon jeg har kunnet ta med tilbake til gruppa.

For meg personlig har all kunnskapen jeg har fått gjennom Amnesty vært veldig viktig i min jobb som traumeterapeut i forhold til mennesker fra store deler av verden. Jeg har hatt et lite innblikk i konfliktene, krigene og menneskerettighetsbruddene de har levd under når jeg har møtt dem.

Denne kunnskapen har og vært viktig i forhold til mitt forfatterskap der menneskers vilkår under krig og konflikt er et gjennomgående tema.

Vennlig hilsen

Margaret Solberg