Grusomme forhold i Syrias fengsler

Tortur, umenneskelige forhold og massedødsfall. Dette er virkeligheten på innsiden av Syrias fengsler. 
DELShare Copy 4Created with Sketch.backgroundLayer 1DELShare Copy 4Created with Sketch.backgroundLayer 1DEL
Publisert: 18. aug 2016, kl. 01:01 | Sist oppdatert: 28. Feb 2017, kl. 20:53
I en ny rapport fra Amnesty International kommer det frem hårreisende beretninger om hva som skjer i syriske fengsler. Det anslås at 17 723 mennesker har dødd i politiarest og fengsler i Syria siden krisen begynte i mars i 2011 - mer enn 300 dødsfall hver eneste måned. 

Rapporten "'Det ødelegger mennesket': Tortur, sykdom og død i Syrias fengsler"dokumenterer forbrytelser mot menneskeheten begått av Assad-regimets sikkerhetsapparat. Den forteller om opplevelsene til tusenvis av innsatte, gjennom 65 torturoverlevere som beskrev avskyelig misbruk og umenneskelige forhold i sikkerhetsavdelinger drevet av syriske etterretningsorganisasjoner og i Sadnaya militærfengsel i utkanten av Damaskus. .

De fleste sa de hadde vært vitne til fanger som døde i varetekt og noen beskrev at de hadde blitt holdt i celler sammen med døde kropper. 

- Historiene i denne rapporten viser i grusomste detaljer det forferdelige misbruket som anholdte rutinemessig lider under fra det øyeblikket de blir arrestert, til avhøret og varetekten bak lukkede dører i Syrias notoriske etterretningsanlegg. Denne reisen er ofte dødelig, og anholdte risikerer død i varetekt på hvert steg i prosessen, sier Philip Luther, leder av Amnesty Internationals Midtøsten- og Nord-Afrika-program.

- I flere tiår har syriske myndigheter brukt tortur som et middel for å knuse motstanderne. I dag er tortur del av et systematisk og utbredt angrep mot enhver i sivilbefolkningen som er mistenkt for å gå i mot regjeringen. Dette utgjør forbrytelser mot menneskeheten, og de som er ansvarlig for disse forbrytelsene må bli stilt til ansvar.

Amnesty har også registrert tortur og annen mishandling utført av den såkalte Islamske stat (ISIL) og andre væpnede grupper. Men det er den sittende syriske regjeringen som står ansvarlig for det aller meste av torturen som foregår i landet. 

- Det internasjonale samfunnet, spesielt Russland og USA, som sammen leder fredssamtalene om Syria, må løfte disse overgrepene øverst på agendaen i deres diskusjoner både med myndighetene og væpnede grupper, og presse dem til å stanse bruken av tortur og annen mishandling, sier Philip Luther. 

Amnesty International krever at alle samvittighetsfanger blir løslatt, og at alle anholdte må bli løslatt eller straks bli stilt for retten i tråd med internasjonale standarder for rettferdige rettssaker. Uavhengige observatører må dessuten få umiddelbar og uhindret tilgang til alle steder hvor folk blir anholdt. 

Rapporten setter søkelyset på ny statistikk fra Human Rights Data Analysis Group (HRDAG), en organisajson som bruker en vitenskapelig tilnærming for å analysere menneskerettighetsbrudd. Statistikken anslår at 17 723 mennesker døde i varetekt i Syria mellom mars 2011 da krisen begynte og til desember 2015, altså rundt 50 per uke. I tiåret frem mot 2011 dokumenterte Amnesty gjennomsnittlig 45 dødsfall i syriske fengsler per år. 

Dette tallet er imidlertid et nøkternt estimat. Både HRDAG og Amnesty International tror at det reelle tallet er mye høyere, siden titusener av mennesker har "forsvunnet" etter at de ble arrestert av syriske sikkerhetsstyrker. 

Amnesty har også samarbeidet med et spesialistteam hos Forensic Architecture for å lage en virtuell 3D-rekonstruksjon av Saydnaya, et av Syrias mest notoriske fengsler. Ved å bruke arkitektonisk og akustisk modellering og beskrivelser fra tidligere innsatte, forsøker modellen å gjenskape den daglige terroren og de forferdelige fengselsforholdene de innsatte opplever. 

- Ved å bruke 3D-modellteknikk og minnene til de som overlevde den forferdelige mishandlingen der, så kan vi for første gang få et virkelig glimt inn i et av Syrias mest notoriske fengsler, sier Philip Luther. 

Mishandlet hele tiden

Flesteparten av de overlevende fortalte Amnesty at mishandlingen begynte umiddelbart da de ble arrestert og under transporten, selv før de hadde satt foten på en fengselsanstalt. Ved ankomst i fengselet ble de tatt imot av en "velkomstkomité" som banket dem opp med gummikøller, metallstenger eller elektriske kabler.

- De behandlet oss som dyr. De ville at folk skulle føle seg så lite menneskelige som mulig ... Jeg så blodet, det var som en elv ... Jeg kunne aldri forestilt meg at menneskeheten kunne nå et så lavt nivå ... de ville ikke hatt noe probem med å drepe oss der og da, sa Samer, en advokat som ble arrestert i nærheten av Hama.

Slike "velkomstritualer" ble så ofte fulgt av "sikkerhetssjekker", hvor særlig kvinner rapporterte om å ha blitt utsatt for voldtekt og andre seksuelle overgrep av mannlige vakter. Tilværelsen i etterretningstjenestenes varetekt fortsatte å være preget av nådeløs tortur og annen mishandling, særlig under avhør, vanligvis for å tvinge frem tilståelser eller som straff. Vanlige metoder inkluderte dulab (å tvinge offerets kropp inn i et bildekk) og falaqa (pisking på fotsålene). Innsatte ble også utsatt for elektrosjokk, voldtekt, fikk fingerneglene eller tåneglene dratt ut, ble skoldet med varmt vann eller brent med sigaretter. 

Ali var innsatt ved den militære etteretningsavdelingen i Homs. Han beskriver hvordan han ble holdt i en stressposisjon kalt shabeh, hvor han hang fra håndleddene, ble slått og brent med sigaretter.

Tilstandene i sikkerhetstjenestenes varetekstfengsler i seg selv var umenneskelige. Fangene fikk så godt som ingen medisinsk hjelp og svært lite mat. Cellene var så overfylte at fangene måtte sove på tur, eller sove mens de satt på huk. 
- Det var som å være i et rom fylt av døde mennesker. De prøvde å gjøre ende på oss der, sier Jalal, en tidligere innsatt. 

En annen innsatt, "Ziad" (navnet er endret), fortalte om en dag hvor ventilasjonen sluttet å fungere i den militære etteretningavdelingen nr 235 i Damaskus. Da døde syv mennesker av kvelning. 
- De begynte å sparke oss for å se hvem som var i live og hvem som ikke var det. De ba meg og en annen overlevende om å reise oss opp ... det var da jeg forsto det ... syv mennesker hadde dødd, og jeg hadde sovet ved siden av syv lik ... (da) så jeg resten av likene i korridoren, rundt 25 andre lik.

En del av fangene ble til slutt stilt for militærdomstoler og ble dømt til fengsel på grunnlag av "tilståelsene" de eller andre personer hadde avgitt under tortur. Men håpet om at overføringen til et vanlig fengsel ville i det minste bety slutten på den verste torturen viste seg fort å være feil, særlig når de havnet i det beryktede militærfengselet Saydnaya nær Damaskus.

- Sikkerhetstjenesten torturerte oss for å tvinge oss til å tilstå. I Saydnaya kjentes det som om målet var døden, et slags naturlig utvalg for å kvitte seg med de svakeste så snart de ankom, forteller Omar S.

Også andre vitner Amnesty snakket med fortalte om den ekstreme volden - og ofte døden - som preget fengselshverdagen. Salam, en advokat fra Aleppo som tilbrakte nesten to år i Saydnaya, beskrev sin ankomst i fengselet slikt:

- Med én gang jeg kom inn i fengselet, kunne jeg lukte torturen. Det er en meget spesiell lukt av fuktighet, blod og svette. Det er lukten av tortur.