Frykt er Kinas fremste våpen

- Jeg rømte fra Kina i 1997. Som mange andre var jeg medlem av Øst-Turkestans frihetsorganisasjon og deltok i Yining-opprøret i 97. Jeg ser ikke på det jeg gjorde som noe kriminelt. Alle har vi lov til å jage folk ut av huset vårt, og det var det vi forsøkte under opprøret. Vi hadde ikke engang våpen. Vi hadde ingenting. Kriminell er jeg langt ifra, men i Kina er jeg stemplet som terrorist og separatist. Denne dommen ble forkynt for familien min etter at jeg hadde rømt. Men jeg er bare en vanlig uigur som elsker mitt land og min familie, og derfor deltok jeg som mange andre i dette opprøret.

Etter at jeg forlot Kina hadde jeg ikke kontakt med familien min på over to år. Jeg visste ingenting om livene deres. Ingen kan forestille seg hvor hardt dette er for en familiefar. Konen min som var lege mistet jobben på grunn av meg. Mine tre barn på 5, 12 og 16 år har ingen til å forsørge seg. Naboer og slektninger våger ikke lenger komme på besøk eller snakke til familien min på gaten. Alle blir de holdt under oppsyn, så slektningene våre er med god grunn redde for å komme i politiets søkelys. To ganger har min kone og mine barn forsøkt å komme seg ut av Kina. Dette kan jeg ikke fortelle noen detaljer om, men i ettertid har de måttet gjennomgå flere store husundersøkelser. Flere andre av mine slektninger sitter i fengsel i dag, og noen er henrettet. Vi har vært undertrykt så lenge at det snart ikke er noe igjen av oss. Landet er vårt, og har alltid vært det. Kineserne kaller det Xinjiang, (Xin Jiang betyr Nytt Grenseland) bare navnet forteller hvordan kineserne ser på oss. Dette er ikke som når engelskmennene koloniserte India og Pakistan. De brakte i alle fall med seg en del goder, og lot folket beholde sine tradisjoner og sin egenart. Kinesernes forhold til Xinjiang er et helt annet enn en vanlig kolonimakt ville hatt, men de skal vite at vi aldri kommer til å avslutte vår rettferdige kamp for et fritt Øst-Turkestan.