For frihet, verdighet og trygghet
Menneskerettigheter setter standarden for hvordan myndigheter skal ivareta menneskers rett til å kunne leve et liv i trygghet og verdighet. Derfor er de grunnleggende og viktige.
Publisert:
23. Feb 2016, kl. 13:08
|
Sist oppdatert:
21. Apr 2016, kl. 12:50
Det mener politisk rådgiver i Amnesty International i Norge, Gerald Folkvord.
- Menneskerettighetene burde også vært brukt i større grad for å løse konflikter. Men dit er vi ikke kommet ennå, påpeker han.
Universell
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, menneskerettighetskonvensjonen, ble opprettet i 1948, etter den andre verdenskrig.
Verdenserklæringen består av 30 artikler, eller prinsipper, som hver og en definerer det enkeltmennesket trenger for å leve i trygghet og frihet.
Dette er den første og viktigste erklæringen om menneskets grunnleggende rettigheter. Det viktige her er at menneskerettighetene gjelder alle mennesker og at ingen stat eller myndighet kan frarøve et menneske dets rettigheter.
- FNs verdenserklæring om menneskerettigheter er med andre ord universell. Den er etablert for at mennesker skal kunne leve et liv med frihet fra frykt og nød. Den erklærer rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til mat, klær og til tak over hodet, utdyper Folkvord.
Rettslig forpliktende
Slik den står i de 30 artiklene fra 1948, er menneskerettighetene imidlertid mer som en moralsk erklæring enn rettslig forpliktende. I 1966 ble derfor to av erklæringene gjort rettslig forpliktende: Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter samt konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, forklarer Folkvord.
- Og konvensjonene trenger vi fordi de er juridisk bindende. Det forplikter med andre ord et land til å overholde dem. Senere har vi fått hele ni konvensjoner, heriblant kvinnekonvensjonen, konvensjon om barnets rettigheter og konvensjon for funksjonshemmede. (se faktaboks)
Overvåke og forebygge
Løftet inn i FN systemet, fungerer konvensjonene også som utgangspunkt for sanksjoner. Dette er en annen viktig rolle FN-konvensjonen har.
- Uten slike konvensjoner som overvåker, vil det alltid være de sterkeste som vinner frem i et land, påpeker Folkvord og legger til at i år skal Norge opp for FNs kvinnekomité, et godt eksempel på hvordan overvåkingen utføres i praksis fra FN sin side.
Rådgiveren er også opptatt av hvordan menneskerettighetene satt i system, kan virke preventivt og forebygge konflikt og krig i verdenssamfunnet.
- Syria er det perfekte eksempel på det motsatte. Her har man ignorert menneskerettighetene. Resultatet er en oppblomstring av terrororganisasjoner og en spredning av konflikten til nabolandene og verden for øvrig. Hvis vi klarer å komme på banen tidligere når menneskerettighetene brytes, ville vi fått færre konflikter og en bedre verden, konkluderer han.
Når forpliktelsen brytes
FNs menneskerettighetskonvensjon setter altså en standard, eller norm, som forplikter de ulike land til å overholde rettighetene. Men landet må først ha signert og ratifisert FNs konvensjon før landet er forpliktet til å følge den. På den annen side har det vist seg at signert og ratifisert konvensjon ikke hindrer et land i å krenke rettighetene overfor sine innbyggere.
Dette er ifølge, Patricia Kaatee, en annen politisk rådgiver i Amnesty i Norge, en av de største og viktigste utfordringene for de universelle menneskerettighetene i fremtiden.
- Når en stat slutter å føle seg forpliktet til å overholde sine konvensjonsforpliktelser blir alle menneskers trygghet svekket. Dette kan eksempelvis skje når en stat ikke lenger vil ivareta retten til at mennesker på flukt kan søke asyl, sørge for at kvinner har en reell rett til beskyttelse mot vold i nære relasjoner eller sikre alle barns rett til skolegang, utdyper Kaatee.
Listhaug til advarsel
Og nettopp når en stat uttrykker at de ikke lenger føler seg forpliktet til å følge sine konvensjonsforpliktelser , vil livet bli mer uforutsigbart for innbyggerne. For hva kan man vente i neste omgang?
- Ta Sylvi Listhaugs flyktningpolitikk som eksempel. Når Listhaug stenger portene til Norge, overser hun konvensjonen som sier at mennesker på flukt har rett til å kunne søke asyl. Hun føler seg med andre ord ikke forpliktet av standarden som er satt i FNs flyktningekonvensjon. Det bør vi som samfunn reagere på, mener Kaatee. For det Listhaug gjør, setter ikke bare flyktningenes fremtid i fare, men også samfunnet for øvrig, mener Kaatee.
- Når politikere setter landets konvensjonsforpliktelser til side, og begynner å handle på tvers av viktige menneskerettslige standardene, så varsler det en praksis som kan sette alle menneskers rett til trygge og verdige liv i fare. Denne gangen er det Flyktningekonvensjonens bestemmelser om settes til side – neste gang kan det være Kvinnekonvensjonen eller Konvensjonen mot tortur som myndighetene «ikke føler seg forpliktet av», legger hun til.
Sammenblanding
Denne type ansvarsfraskrivelse i forhold til grunnleggende menneskerettigheter avslører ikke minst også en sammenblanding av menneskerettigheter og borgerrettigheter.
- Det vi opplever nå er at enkelte stater er mindre villig til å ta menneskerettighetene på alvor. Det kan synes som om myndighetene i mange land har glemt at ethvert menneske har krav på å få ivaretatt sine grunnleggende menneskerettigheter, som rett til beskyttelse mot tortur og mishandling, rett til å søke asyl, og rett til nødvendig helsehjelp, fremholder Kaatee.
To-spors samfunn
Resultatet blir at man ender opp med samfunn med en sol- og en skyggeside, der mennesker med statsborgerskap, oppholdstillatelse og papirer i orden er innenfor, mens mennesker på vandring eller flukt opplever at deres rettigheter ikke blir respektert og faller utenfor.
Menneskerettighetene er knyttet til det å være menneske og er helt uavhengig av legal status. Menneskerettigheter gjelder alle, og må ikke forveksles med borgerrettigheter som er forbeholdt statens innbyggere. Derfor har Listhaug fått reprimande fra FNs høykommisær for flyktninger. Ministeren kan faktisk ikke bare la være å føle seg forpliktet av FN konvensjonen for flyktninger.
- Her mener jeg Listhaug bare bør legge seg flat. Ikke minst med tanke på at Norge gjennom mange år har hatt en rolle som forkjemper for menneskerettighetene i FN. Dersom norske myndigheter bevisst velger å tilsidesette anbefalinger fra FNs Høykommisær for flyktninger kan det føre til Norge mister respekt internasjonalt. Det vil i så fall undergrave Norges viktigste rolle forsvarer av menneskerettighetene internasjonal, avslutter rådgiveren.
Hva står egentlig i Verdenserklæringen?
Artiklene
”Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.” Det er eksakt innhold i FN konvensjonens artikkel 3, som har tittel Rett til liv, frihet og sikkerhet.
De øvrige 29 artiklene omhandler alt fra menneskeverd (art. 1), tortur (art.5), rettsikkerhet (art.6) til statsborgerskap (art.15), ytringsfrihet (art.19) og utdanning (art.26) .
Ni konvensjoner
I tillegg til artiklene i Verdenserklæringen, har FN vedtatt ni menneskerettighetskonvensjoner. Disse berører områdene sivile og politiske rettigheter, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, rasediskriminering, tortur, kvinners rettigheter, barns rettigheter, funksjonshemmedes rettigheter, flyktningers rettigheter, tvungen bortføring og arbeidsmigranter og deres familier.
- Menneskerettighetene burde også vært brukt i større grad for å løse konflikter. Men dit er vi ikke kommet ennå, påpeker han.
Universell
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, menneskerettighetskonvensjonen, ble opprettet i 1948, etter den andre verdenskrig.
Verdenserklæringen består av 30 artikler, eller prinsipper, som hver og en definerer det enkeltmennesket trenger for å leve i trygghet og frihet.
Dette er den første og viktigste erklæringen om menneskets grunnleggende rettigheter. Det viktige her er at menneskerettighetene gjelder alle mennesker og at ingen stat eller myndighet kan frarøve et menneske dets rettigheter.
- FNs verdenserklæring om menneskerettigheter er med andre ord universell. Den er etablert for at mennesker skal kunne leve et liv med frihet fra frykt og nød. Den erklærer rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til mat, klær og til tak over hodet, utdyper Folkvord.
Rettslig forpliktende
Slik den står i de 30 artiklene fra 1948, er menneskerettighetene imidlertid mer som en moralsk erklæring enn rettslig forpliktende. I 1966 ble derfor to av erklæringene gjort rettslig forpliktende: Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter samt konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, forklarer Folkvord.
- Og konvensjonene trenger vi fordi de er juridisk bindende. Det forplikter med andre ord et land til å overholde dem. Senere har vi fått hele ni konvensjoner, heriblant kvinnekonvensjonen, konvensjon om barnets rettigheter og konvensjon for funksjonshemmede. (se faktaboks)
Overvåke og forebygge
Løftet inn i FN systemet, fungerer konvensjonene også som utgangspunkt for sanksjoner. Dette er en annen viktig rolle FN-konvensjonen har.
- Uten slike konvensjoner som overvåker, vil det alltid være de sterkeste som vinner frem i et land, påpeker Folkvord og legger til at i år skal Norge opp for FNs kvinnekomité, et godt eksempel på hvordan overvåkingen utføres i praksis fra FN sin side.
Rådgiveren er også opptatt av hvordan menneskerettighetene satt i system, kan virke preventivt og forebygge konflikt og krig i verdenssamfunnet.
- Syria er det perfekte eksempel på det motsatte. Her har man ignorert menneskerettighetene. Resultatet er en oppblomstring av terrororganisasjoner og en spredning av konflikten til nabolandene og verden for øvrig. Hvis vi klarer å komme på banen tidligere når menneskerettighetene brytes, ville vi fått færre konflikter og en bedre verden, konkluderer han.
Når forpliktelsen brytes
FNs menneskerettighetskonvensjon setter altså en standard, eller norm, som forplikter de ulike land til å overholde rettighetene. Men landet må først ha signert og ratifisert FNs konvensjon før landet er forpliktet til å følge den. På den annen side har det vist seg at signert og ratifisert konvensjon ikke hindrer et land i å krenke rettighetene overfor sine innbyggere.
Dette er ifølge, Patricia Kaatee, en annen politisk rådgiver i Amnesty i Norge, en av de største og viktigste utfordringene for de universelle menneskerettighetene i fremtiden.
- Når en stat slutter å føle seg forpliktet til å overholde sine konvensjonsforpliktelser blir alle menneskers trygghet svekket. Dette kan eksempelvis skje når en stat ikke lenger vil ivareta retten til at mennesker på flukt kan søke asyl, sørge for at kvinner har en reell rett til beskyttelse mot vold i nære relasjoner eller sikre alle barns rett til skolegang, utdyper Kaatee.
Listhaug til advarsel
Og nettopp når en stat uttrykker at de ikke lenger føler seg forpliktet til å følge sine konvensjonsforpliktelser , vil livet bli mer uforutsigbart for innbyggerne. For hva kan man vente i neste omgang?
- Ta Sylvi Listhaugs flyktningpolitikk som eksempel. Når Listhaug stenger portene til Norge, overser hun konvensjonen som sier at mennesker på flukt har rett til å kunne søke asyl. Hun føler seg med andre ord ikke forpliktet av standarden som er satt i FNs flyktningekonvensjon. Det bør vi som samfunn reagere på, mener Kaatee. For det Listhaug gjør, setter ikke bare flyktningenes fremtid i fare, men også samfunnet for øvrig, mener Kaatee.
- Når politikere setter landets konvensjonsforpliktelser til side, og begynner å handle på tvers av viktige menneskerettslige standardene, så varsler det en praksis som kan sette alle menneskers rett til trygge og verdige liv i fare. Denne gangen er det Flyktningekonvensjonens bestemmelser om settes til side – neste gang kan det være Kvinnekonvensjonen eller Konvensjonen mot tortur som myndighetene «ikke føler seg forpliktet av», legger hun til.
Sammenblanding
Denne type ansvarsfraskrivelse i forhold til grunnleggende menneskerettigheter avslører ikke minst også en sammenblanding av menneskerettigheter og borgerrettigheter.
- Det vi opplever nå er at enkelte stater er mindre villig til å ta menneskerettighetene på alvor. Det kan synes som om myndighetene i mange land har glemt at ethvert menneske har krav på å få ivaretatt sine grunnleggende menneskerettigheter, som rett til beskyttelse mot tortur og mishandling, rett til å søke asyl, og rett til nødvendig helsehjelp, fremholder Kaatee.
To-spors samfunn
Resultatet blir at man ender opp med samfunn med en sol- og en skyggeside, der mennesker med statsborgerskap, oppholdstillatelse og papirer i orden er innenfor, mens mennesker på vandring eller flukt opplever at deres rettigheter ikke blir respektert og faller utenfor.
Menneskerettighetene er knyttet til det å være menneske og er helt uavhengig av legal status. Menneskerettigheter gjelder alle, og må ikke forveksles med borgerrettigheter som er forbeholdt statens innbyggere. Derfor har Listhaug fått reprimande fra FNs høykommisær for flyktninger. Ministeren kan faktisk ikke bare la være å føle seg forpliktet av FN konvensjonen for flyktninger.
- Her mener jeg Listhaug bare bør legge seg flat. Ikke minst med tanke på at Norge gjennom mange år har hatt en rolle som forkjemper for menneskerettighetene i FN. Dersom norske myndigheter bevisst velger å tilsidesette anbefalinger fra FNs Høykommisær for flyktninger kan det føre til Norge mister respekt internasjonalt. Det vil i så fall undergrave Norges viktigste rolle forsvarer av menneskerettighetene internasjonal, avslutter rådgiveren.
Hva står egentlig i Verdenserklæringen?
Artiklene
”Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.” Det er eksakt innhold i FN konvensjonens artikkel 3, som har tittel Rett til liv, frihet og sikkerhet.
De øvrige 29 artiklene omhandler alt fra menneskeverd (art. 1), tortur (art.5), rettsikkerhet (art.6) til statsborgerskap (art.15), ytringsfrihet (art.19) og utdanning (art.26) .
Ni konvensjoner
I tillegg til artiklene i Verdenserklæringen, har FN vedtatt ni menneskerettighetskonvensjoner. Disse berører områdene sivile og politiske rettigheter, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, rasediskriminering, tortur, kvinners rettigheter, barns rettigheter, funksjonshemmedes rettigheter, flyktningers rettigheter, tvungen bortføring og arbeidsmigranter og deres familier.